Samlivsbrud etter 8 år....

[Gjest Jente87]

Typiske her her er at du TS jobber deg ferdig med han før han får vite noen ting, så deretter servere han bomben. Han blir sent inn i "helvete" på ett sekund, og samtidig skal han prøve å gjøre de riktige valgene som han ikke har. Mens du er mentalt ferdig med sorgeprossesen, tenkt ut salg av huset, sett på ny leilighet før han får vite noen ting.Dette er så feigt.

La han få delta i prosessen mentalt tidlig som mulig. Altså NÅ. Er du tøff nok til det? Eller skal du gå den enkleste egoistiske veien der han blir overkjørt når du er klar for det.

Anonym poster: 7a8e6c992784de1471e4a21641ba9669

Ikke tilfelle.

Vi har snakket litt sammen om det før, og han vet jeg sliter med tanker om livet videre og slikt, så det du sier her er ikke tilfelle....

TS

[Carrot]

Men hvis han vet du sliter er det i allefall ikke riktig å lan han "henge" og vente - slik jeg får inntrykk av at han har gjort siden han tydeligvis ikke er informert om hvor dypt det stikker hos deg...?

Snakke litt om det og snakke ordentlig om det er liksom ikke helt det samme.

Og jeg skjønner poenget over her om at den parten som vurderer bryte ofte gjør seg mentalt klar og ferdig før de tar opp et tema, men samtidig tror jeg brorparten av de som opplever dette gjør akkurat det - tenker og analyserer før de snakker. Noe som i mine øyne ofte er lurere enn å buse ut med ting som man vet vil såre uten at man har tenkt skikkelig gjennom det selv først.

[AnonymBruker]

Ikke tilfelle.

Vi har snakket litt sammen om det før, og han vet jeg sliter med tanker om livet videre og slikt, så det du sier her er ikke tilfelle....

TS

Ikke tilfelle.

Vi har snakket litt sammen om det før, og han vet jeg sliter med tanker om livet videre og slikt, så det du sier her er ikke tilfelle....

TS

Tror nok ikke han vet hvor ille det er nei. Hvis du hadde vist han denne tråden i dag, så hadde du vært den mest respekterte kvinnen jeg har hørt om. Da hadde du gjort livet lettere for han med å gå videre. Unner du han den goden? heller vil du gjøre det enklest mulig for deg bare. Denne avgjørelsen kan faktisk spare livet til enkelte mennesker.

Anonym poster: 7a8e6c992784de1471e4a21641ba9669

[Gjest Jente87]

Tror nok ikke han vet hvor ille det er nei. Hvis du hadde vist han denne tråden i dag, så hadde du vært den mest respekterte kvinnen jeg har hørt om. Da hadde du gjort livet lettere for han med å gå videre. Unner du han den goden? heller vil du gjøre det enklest mulig for deg bare. Denne avgjørelsen kan faktisk spare livet til enkelte mennesker.

Anonym poster: 7a8e6c992784de1471e4a21641ba9669

Jeg kommer ikke til å vise han denne tråden, men jeg kommer til å fortelle han akkurat hva jeg føler, akkurat det jeg har skrevet her. For jeg er veldig gla i han, og går konstant rundt med vondt i magen fordi jeg vet jeg vil såre han. Men derfor må jeg være ærlig med han. Kunne aldri bare "sluppet bomba" og dratt.

[AnonymBruker]

Dette er jeg helt uenig i.

Hvorfor skal HAN måtte leve i usikkerhet og med masse fram og tilbake fordi HUN er usikker? DET skaper iallfall overhode intet godt grunnlag for å videreutvikle forholdet. Griet at hun signaliserer at alt ikke er perfekt - men erfaringsmessig er det ikke han hun skal bruke som "psykolog". Da sårer hun han masse, får ikke tenkt skikkelig gjennom sakene og ender antakeligvis med et mye verre brudd, for dem begge.

Det er ikke all usikkerhet partneren trenger å få vite om. Har mannen min en downperiode ifht. oss, så ville det - om han insisterte på å diskutere det opp og ned med meg, kun resultere i stor usikkerhet fra min side. hva vil han - når greier han å bestemme seg - hva kan jeg kreve ifht. tid/tidsfrister...... Dessverre en oppskrift på brudd.

Det er klart det kan komme som et sjokk på han hvis det blir brudd. Men da er det hennes oppgave å forholde seg til det da, og å ta innover seg at hun kanskje må bruke tid og krefter på han i den perioden. Selv om hun er "ferdig" med forholdet og han først har begynt på prosessen da.

Livet er ikke så enkelt som at "gjør x så skjer y". Ofte gjør man x og TROR at y skal skje, men så skjer z i stedenfor. Og det var jo ikke det man ville....

Hvorfor skal HAN måtte leve i usikkerhet og med masse fram og tilbake fordi HUN er usikker?

Fordi da kan han få mulighet til å forberede seg. Da kan han være med på avslutte noe som dem sammen startet. Han vil bli en deltager i bruddet som er veldig viktig, framfor bare å få alt 100% ferdig rett i fanget. Det er mer menneskelig og humant og lettere å takle med hensyn til selvtilliten hans, og komme seg raskere videre. Han vil se helheten og ikke bare bruddet.

Anonym poster: 7a8e6c992784de1471e4a21641ba9669

[AnonymBruker]

Jeg kommer ikke til å vise han denne tråden, men jeg kommer til å fortelle han akkurat hva jeg føler, akkurat det jeg har skrevet her. For jeg er veldig gla i han, og går konstant rundt med vondt i magen fordi jeg vet jeg vil såre han. Men derfor må jeg være ærlig med han. Kunne aldri bare "sluppet bomba" og dratt.

Jeg vet du har vondt i magen, og jeg vet at du ikke har det lett. Dette er tung tid, men den rystningen han vil få av bomben, går det an å forebrede han på. Dette må gjøres tydelig, så tydelig at en mann forstår situasjonen og hva han har å vente, han fortjener det etter disse årene. Vis han denne tråden TS. Se på den i sammen. Du vill gjøre han en stor tjeneste som han vil setter veldig pris på i ettertid.

Anonym poster: 7a8e6c992784de1471e4a21641ba9669

[Gjest Jente87]

Jeg vet du har vondt i magen, og jeg vet at du ikke har det lett. Dette er tung tid, men den rystningen han vil få av bomben, går det an å forebrede han på. Dette må gjøres tydelig, så tydelig at en mann forstår situasjonen og hva han har å vente, han fortjener det etter disse årene. Vis han denne tråden TS. Se på den i sammen. Du vill gjøre han en stor tjeneste som han vil setter veldig pris på i ettertid.

Anonym poster: 7a8e6c992784de1471e4a21641ba9669

Takk for godt råd :-)

TS

[Gjest m]

Hei TS!!

Jeg er oppi akkurat det samme selv og vil avslutte forholdet. Problemet mitt er da at jeg blir nedprioritert til tross for at jeg har tatt opp dette flere ganger og jeg er rett og slett ulykkelig. Trodde aldri jeg skulle komme hit etter 7 år sammen. Enkelte ganger passer man ikke sammen og det er det jeg går gjennom nå. Er sammen med en fantastisk fyr, men når det kommer til stykket, gir han meg ikke det jeg trenger følelsesmessig. Kanskje det er noe av det samme du går gjennom?

Gjør det du føler er rett og er det meningen dere skal være sammen, så blir dere sammen igjen. Men ikke gjør noe forhastet. Har selv tenkte på meg og mitt i snart 6 mnd. Jeg ønsker selv å kunne være spontan, være med venninner, kose meg og leve livet. Få mitt eget liv og være uavhengig. Man lever tross alt bare en gang :)Og for min del er jeg glad det ikke er barn inni bildet.

[Gjest Jente87]

Hei TS!!

Jeg er oppi akkurat det samme selv og vil avslutte forholdet. Problemet mitt er da at jeg blir nedprioritert til tross for at jeg har tatt opp dette flere ganger og jeg er rett og slett ulykkelig. Trodde aldri jeg skulle komme hit etter 7 år sammen. Enkelte ganger passer man ikke sammen og det er det jeg går gjennom nå. Er sammen med en fantastisk fyr, men når det kommer til stykket, gir han meg ikke det jeg trenger følelsesmessig. Kanskje det er noe av det samme du går gjennom?

Gjør det du føler er rett og er det meningen dere skal være sammen, så blir dere sammen igjen. Men ikke gjør noe forhastet. Har selv tenkte på meg og mitt i snart 6 mnd. Jeg ønsker selv å kunne være spontan, være med venninner, kose meg og leve livet. Få mitt eget liv og være uavhengig. Man lever tross alt bare en gang :)Og for min del er jeg glad det ikke er barn inni bildet.

Godt å høre at man ikke er den eneste i verden som føler det slik, for man føler seg ganske egoistisk (iallefall jeg) når alle sier ; men dere har jo aaaaaalltid vært sammen! Men han er jo så snill! Men det er ikke nok for meg lengre at ting er ok. Vennskap. Kjedelighet.

Jeg er også glad det ikke er barn inne i bildet...

Har dere hus

[Gjest AnonymBruker]

Selvfølgelig kan jeg jo det, men mener bare at jeg ønsker å finne meg selv litt, finne ut hvem jeg er alene, har vært i et forhold hele min ungdomstid, og er ganske lei for å si det rett ut. Har lyst å være på byen, flørte, være fri... Sikkert kjempe egoistisk av meg, men kan ikke noe for at jeg føler det sånn.

Den grunnen der fikk jeg sleng i fleisen av min ekskone i Desember.. Ho ønska mer frihet, ho ønska å gjøre som ho ville, se på gutter osv osv.. Det er ikke akkurat noe morsom grunn :/ er det ikke noe du kan gjøre for å redde det?

[Gjest Jente87]

Den grunnen der fikk jeg sleng i fleisen av min ekskone i Desember.. Ho ønska mer frihet, ho ønska å gjøre som ho ville, se på gutter osv osv.. Det er ikke akkurat noe morsom grunn :/ er det ikke noe du kan gjøre for å redde det?

Selvfølgelig er det ikke noe morsom grunn, men brudd er jo vondt uansett. Hovedgrunnen er jo at jeg bare føler at jeg er her i mitt eget forhold, men følelsene er borte. Jeg er bare her fordi det er trygt. Jeg har prøvd, prøver å se alt det gode og brae, men det veier liksom ikke opp for å føle å ikke virkelig elske noen. Skjønner du?

TS

[Gjest Gjest]

Har hatt de samme tankene selv noen ganger. Men kommer alltid til den konklusjonen at det ikke er verdt det. Har stilt meg selv noen spørsmål de gangene:

Ønsker jeg å gi opp alt det fine vi har og har hatt for å ha litt frihet?

Ønsker jeg å miste han for alltid?

Hvor lenge vil friheten være spennende?

Vil jeg noen gang finne en mann som han igjen?

Er der verdt det? Eller er det mye mer verdifult å vite at min aller bestevenn og kjæreste er der for meg? Spiser middag med meg, kjeder seg med meg, ler med meg, sover i samme seng som meg...dag etter dag, månde etter månde. Forhåpentligvis for alltid.

Hvis min kjære hadde ventet på meg en månde, mens jeg levde livet så hadde jeg selvfølgelig tatt muligheten. Men slik fungerer det ikke hos oss iværtfall. Og jeg har heldigvis kommet fram til at jeg ikke ofrer det vi har for friheten. Som jeg forsovidt tror er stas bare de første ukene.

[Gjest Gjest]

Har hatt de samme tankene selv noen ganger. Men kommer alltid til den konklusjonen at det ikke er verdt det. Har stilt meg selv noen spørsmål de gangene:

Ønsker jeg å gi opp alt det fine vi har og har hatt for å ha litt frihet?

Ønsker jeg å miste han for alltid?

Hvor lenge vil friheten være spennende?

Vil jeg noen gang finne en mann som han igjen?

Er der verdt det? Eller er det mye mer verdifult å vite at min aller bestevenn og kjæreste er der for meg? Spiser middag med meg, kjeder seg med meg, ler med meg, sover i samme seng som meg...dag etter dag, månde etter månde. Forhåpentligvis for alltid.

Hvis min kjære hadde ventet på meg en månde, mens jeg levde livet så hadde jeg selvfølgelig tatt muligheten. Men slik fungerer det ikke hos oss iværtfall. Og jeg har heldigvis kommet fram til at jeg ikke ofrer det vi har for friheten. Som jeg forsovidt tror er stas bare de første ukene.

[AnonymBruker]

Vel, jeg gjorde et lignende valg på din alder og har ikke angret et sekund! Vet også om flere som er glad for det samme.

Anonym poster: b8beefcbab62bb6a917a00f6ed86b149

[Gjest Gjest]

Godt å høre at man ikke er den eneste i verden som føler det slik, for man føler seg ganske egoistisk (iallefall jeg) når alle sier ; men dere har jo aaaaaalltid vært sammen! Men han er jo så snill! Men det er ikke nok for meg lengre at ting er ok. Vennskap. Kjedelighet.

Jeg er også glad det ikke er barn inne i bildet...

Har dere hus

Vi har hus ja, men det er han sitt. Så jeg har ingen andeler i det. Glad for det i grunnen. Kan bare pakke tingene mine og gå. Må si at jeg er lettet over at jeg har kommet fram til jeg vil ut av dette nå. Nå er vi så unge likevel. Vi ble sammen som 17-åringer og begge er nå 24. Vi har vokst fra hverandre og det er det ikke tvil om. Må si jeg blir irritert over andre her som påstår mannen ikke ser dette komme. Mest sannsynslig merker de noe skurrer og det burde ikke komme som en overraskelse. Kan ta meg f.eks, har tatt opp problemene rett som det er og det går ikke inn. Er en handling foran ord person, og det jeg kun har fått er løfter og ingen handling. Det er jo ikke rart man blir frustrert.

Å syns også det er bedre å ende et forhold som venner som bitre fiender. Men det er jo min tanker da. Det vil bli tungt i en periode, men ting blir bedre. Jeg vil også være bare meg i en lengre periode. Vil ikke være avhengig av noen andre enn meg selv. Vet jeg er en sterk person, som kommer til å takle dette. For kan ikke være i et "vennskapsforhold" der jeg er ulykkelig. Ikke slik det skal være.