Hvor går deres personlige grense - vennskaps- og familieforhold.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor deres personlige grense går, hvor "langt" en kan gå før dere bestemmer dere for å bryte opp et vennskaps- og/eller familieforhold?

Siden vennskap og familie er to vidt forskjellige ting, så derfor deler jeg spørsmålet i to.

1. Vennskap - hvor går grensen før et brudd vil bli vurdert som aktuell (og sannsynlig) reaksjon?

2. Familie - hvor går grensen før et brudd vil bli vurdert som aktuell (og sannsynlig) reaksjon?

Så folkens?

Anonym poster: 4d19e187ffc8bb4c0f2bc17b9aa245fe

[Gjest Uanonymbruker]

1. Kommer helt an på vennen, er det en ny venn så er toleransen for drit lavere enn om det er en barndomsvenn

2. Det må være psykisk eller fysisk mishandling over mange år.

[AnonymBruker]

Etter å ha tenkt litt på hvor min egen grense går, så svarer jeg følgende på mine egne spørsmål slik:

1. En venn/ ei venninne som bryter tilliten min, vil jeg ikke lenger karakterisere som venn/ venninne, ettersom tillit er den viktigste i et vennskapsforhold for meg.

Er ellers enig med deg (uanonymbruker) i at terskelen for en brudd er lavere for vennskap av nyere dato.

2. Dette spørsmålet er verre enn førstnevnte spørsmål, fordi et brudd ikke bare går utover meg og den familiemedlemmet, det impliserer flere mennesker og har langt høyere pris - så jeg vil tro at jeg har en høyere terskel før jeg skulle finne på å bryte med et familiemedlem enn med en venn/ venninne..så...alvorlig tillitsbrudd som misbruk f.eks, påføre meg økonomisk skade...

Noen ganger kan det være for å beskytte seg selv fra destruktive familiemedlemmer eller familieforhold.

(NB! Det er jeg som er TS, men tillater meg likevel å besvare egne spørsmål, hehe)

Anonym poster: 4d19e187ffc8bb4c0f2bc17b9aa245fe

[AnonymBruker]

1. noen vennskap har jo rent ut i sanden om vi har hatt mindre og mindre felles, men det er vel kanskje ikke "brudd". Den eneste venninna jeg virkelig har "slått opp" med greide ikke stole på meg, det var over en lang periode veldig enveis i tillegg. Jeg hadde nok også et problem med hvordan jeg skulle reagere på at jeg følte meg urettferdig behandlet eller ikke verdsatt, noe som gjorde det vanskelig da konflikten etter hvert kom til overflaten. Vi klarte ikke akkurat diskutere problemene på en saklig måte. Ellers har jeg aldri hatt behov for å bryte tvert med venner og kjente. Men hvis det ikke er givende å kjenne dem, eller de suger energi, ville jeg gjort det.

2. Det hadde nok skullet mye til. Har noen slektninger jeg har veldig lite kontakt med, men har ingen problem med å omgås dem i familieselskaper etc, og er absolutt ikke uvenner med noen. En av tantene mine har ikke kontakt med pappa, de greier rett og slett ikke prate sammen uten å begynne å krangle. Kan ikke se for meg at jeg kommer til å havne i samme situasjon. I vår familie har også alltid arveoppgjør og sånt gått relativt problemfritt. Men altså - ved misbruk, vold osv ville jeg jo forhåpentligvis hatt vett på å bryte kontakten.

Anonym poster: b4c747d27dc3b72004689f9abde5f42d