Stefar,forventninger og økonomi

[lillevill]

Du får det jo til å se mye værre ut da når du dobbler beløpet han bruker

Anonym poster: e0358c13eb766d2c67e1792ab24e216f

Riktig, jeg husket helt feil. 4000 da.

Selv om det ikke gjør saken såååååå mye bedre...

[AnonymBruker]

Der har du kanskje svaret. Du forventet det ikke av din kjære, mens ts forventer at samboeren skal stille opp både som forsørger og barnevakt. Har ts tatt det for gitt at samboeren skal tilfredsstille hennes krav så kan det hende at han har fått piggene ute.

Det er mye enklere om sånne ting faller naturlig.

Anonym poster: e0358c13eb766d2c67e1792ab24e216f

Nei jeg forventet det jo ikke, men jeg hadde tvilt litt på om min kjære virkelig elsket meg og mitt barn om han hadde latt meg sitte å spise spaghetti og ketchup til middag mens han spiste biff fordi han hadde bedre inntekt enn meg (satt litt på spissen). Du skjønner vel hva jeg mener. Jeg ville iallefall ikke fått et barn med en sånn mann som ikke ønsket det beste for meg og mitt barn fordi den ungen ikke var hans biologiske (er sånn det virker for meg at denne mannen er)<br /><br /> Anonym poster: 52745a0e7a2589f947a8379cfb633eda

[Gjest Magdalene]

Nei jeg forventet det jo ikke, men jeg hadde tvilt litt på om min kjære virkelig elsket meg og mitt barn om han hadde latt meg sitte å spise spaghetti og ketchup til middag mens han spiste biff fordi han hadde bedre inntekt enn meg (satt litt på spissen). Du skjønner vel hva jeg mener. Jeg ville iallefall ikke fått et barn med en sånn mann som ikke ønsket det beste for meg og mitt barn fordi den ungen ikke var hans biologiske (er sånn det virker for meg at denne mannen er)<br /><br /> Anonym poster: 52745a0e7a2589f947a8379cfb633eda

Nettopp! I et godt samliv lever man sammen, og vil hverandre godt. Han trenger ikke nødvendigvis å kjøpe masse greier til barnet, men hva med å spandere på sin kjæreste? Hvorfor skal man ikke ville hjelpe den man elsker når man selv har det så mye bedre?

Denne mannen hadde jeg ikke ønsket å leve med.

Selv tjener min mann ca 700000 mer enn meg i året. Heldigvis må ikke jeg sitte der og spise nudler, mens han koser seg på restaurant, eller på ferie alene.

[AnonymBruker]

Nettopp! I et godt samliv lever man sammen, og vil hverandre godt. Han trenger ikke nødvendigvis å kjøpe masse greier til barnet, men hva med å spandere på sin kjæreste? Hvorfor skal man ikke ville hjelpe den man elsker når man selv har det så mye bedre?

Denne mannen hadde jeg ikke ønsket å leve med.

Selv tjener min mann ca 700000 mer enn meg i året. Heldigvis må ikke jeg sitte der og spise nudler, mens han koser seg på restaurant, eller på ferie alene.

Å de aller aller fleste deler såpass på godene at alle har det bra.

Jeg kan tenke meg at kanskje ts har uttrykt for store forventninger/ krav til samboeren at han har fått pigger av det. Det er like lite respektabelt å forvente/ kreve at noen skal forsørge både en selv og ens barn som det er å ikke dele av sitt overskudd i form av god mat osv.

Men ts har visst forsvunnet fra tråden, så vi vil neppe få vite noe om på hvilket tidspunkt hun la fra sine krav osv...

Anonym poster: e0358c13eb766d2c67e1792ab24e216f

[Horge]

Om han velger å "sløse" bort sine penger istedenfor å forsørge ts og hennes barn, så må jo det være opp til han.

Har du veldig tungt for det, eller leser du bare ikke hva jeg skriver?

Jeg har ikke sagt at han ikke skal få bruke pengene som han vil, jeg sier det er en logisk brist i argumentasjonen han anfører når han ikke ønsker å bruke penger på fellesskapet. TS kan fremdeles ikke hindre mannen i å disponere pengene på en dust måte, men hun kan i det minste vise ham at han er dust.

Hvis han ikke har råd til å bruke penger på fellesskapet fordi han må prioritere å betale gjeld, da rimer det dårlig at han kjøper lunsj hver bidige dag. Når man sier en ting, men gjør det motsatte, så blir det bare dobbeltmoral.

[AnonymBruker]

Har du veldig tungt for det, eller leser du bare ikke hva jeg skriver?

Jeg har ikke sagt at han ikke skal få bruke pengene som han vil, jeg sier det er en logisk brist i argumentasjonen han anfører når han ikke ønsker å bruke penger på fellesskapet. TS kan fremdeles ikke hindre mannen i å disponere pengene på en dust måte, men hun kan i det minste vise ham at han er dust.

Hvis han ikke har råd til å bruke penger på fellesskapet fordi han må prioritere å betale gjeld, da rimer det dårlig at han kjøper lunsj hver bidige dag. Når man sier en ting, men gjør det motsatte, så blir det bare dobbeltmoral.

Lurer på om kanskje du også har litt tungt for det

Hvorfor i alle dager skal ts vise han at han er en dust, så lenge han bidrar med husleie, mat, strøm, forsikringer, tv, nett osv... ting som han også er bruker av.

Sannsynligvis så betaler han 50% av de utgiftene, å hvis man virkelig skal pirke her så skulle ts betale en større andel enn han siden hun også har ett barn boende der.

At de har adskilt økonomi når det gjelder biler og klær, må da være greit. At han har råd til bedre bil og mer/ dyrere klær enn ts gir da ingen grunn til at ts skal kunne si til han at han er en dust.

Saken er jo igrunnen veldig enkel, han vil ikke være forsørger. Ts vil ha en som forsørger henne og hennes barn. De to har totalt ulike ønsker, å da burde de heller gå fra hverandre. Værre er det ikke.

Anonym poster: e0358c13eb766d2c67e1792ab24e216f

[Horge]

Lurer på om kanskje du også har litt tungt for det

Nei, det er åpenbart du som er stutt.

Jeg har ikke sagt noe om at mannen ikke skal få disponere egne penger, at han ikke betaler sin andel, eller hva TS bør kreve av ham rent økonomisk. Det jeg påpeker er at hans argumentasjon ikke holder vann. Han sier en ting (må prioritere å nedbetale gjeld), men gjør noe annet (sløser bort penger på utelunsj, bilstæsj etc); og akkurat det kan TS med hell fortelle ham.

Du trenger for øvrig ikke mase mer om at mannen betaler sin andel, det har vi andre for lengst skjønt at han gjør - vi andre har nemlig ikke like tungt for det som deg. Jeg skjønner forresten godt at du ønsker å forbli anonym.

Ellers er jeg helt enig meg deg i analysen av husbonden, han ønsker ikke å være en forsørger. Jeg hadde tenkt meg om både to, tre og fire ganger før jeg fikk barn med en slik fyr.

[Gjest O___o]

Jeg mener ikke at det du beskriver her er et ideelt forhold,

men jeg tenker dere burde ha avklart økonomiske forhold før dere flyttet sammen.

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 3år, og jeg er under utdannelse, har noen år igjen, og økonomien er ikke akkurat på topp, men jeg og vesla klarer oss fint.

Har en samboer, han er ikke far til datteren min, men er veldig glad i henne, og presenterer seg som stefar, og mener at han er en stefar for henne.

Vi har ikke felles økonomi, han har en mnd inntekt på ca 25.000 i mnd, og jeg har 8000 i mnd, og han mener han taper så mye hvis vi skal ha felles økonomi, fordi han betaler gjeld og sløser mye, og er vant til å bruke myte penger på seg selv. Jeg har heldigvis venner jeg kan arve klær til vesla av,så hu har nok ordentlige klær og leker, og får fine praktiske gaver av foreldrene mine til vesla (bursdag og jul) som gjør at hu kan ha nok yttertøy av god kvalitet,og gavekort på badeland og lekeland så vesla får oppleve sånt også.

Han kan aldri passe vesla, for han må ordne noe på jobb, plutselig jobbe overtid, mååå skru på bilen eller være sjåfør for noen osv.

Jeg sitter ofte alene på kveldene, jeg og vesla spiser middag alene nesten hver dag (så bestiller han seg mat når han etterlever kommer hjem for han gidder ikke å varm opp rester). Alt husarbeidet er det jeg som må ta, for han sier alltid "skal ta det etterpå/imorra" så skjer det aldri.

Jeg føler at selv om jeg bor med han, og deler utgifter med han, så er jeg alene. Jeg hadde større forventninger enn dette, og lurer da på, har jeg hatt for høye forventninger? Er det bare sånn det er?

Han vil at vi skal få unge sammen, og da mener han at da skal jeg og han sammen forsørge vårt felles barn, og jeg må samtidig forsørge meg selv og vesla alene.

Jeg synes ikke dette er rettferdig, og jeg taper penger på at jeg bor sammen med han, for studielån er behovsprøvd på husholdningens inntekt, og han har noen å dele utgiftene med så han tjener jo på det. Men innimellom føler jeg meg bare som en romkamerat for han, som han kan ha sex med og kose med.

Så, har jeg for høye forventninger, er det bare sånn det skal være, eller er dette urettferdig? <br /><br /> Anonym poster: fa6c1bb04def9ff45f86d6b9c8d02b09

Han tjener på at dere deler matutgifter, husleie,strøm.

At en voksen mann syns du skal mase på foreldrene dine....Han bør finne seg en annen "forelder"

Mulig han er umoden,høres slik ut

Nei, han har abselutt ingen forpliktelser overfor din datter.

Skal du ah en fremtid med han, så bør dere få hverdagen på plass.

At han vil at dere skal forsørege et felles barn sammen,men dere bør jo uansett få skikk på hverdagen deres.

tror de fleste steforeldre forstår at de må dele utgifter. Selv om de ikke har ansvar for barna til den ene, så har jeg aldri hørt om noen som har det slik dere har det.

Takket være deg, så kan han gå ut å spise, style bil,kjøpe klær osv

Som samboer har dere ikke felles forpliktelser overfor hverandre. Han kan være EGO, men du har bidradd til dette selv ved å "tillate" å være mor for han

Anonym poster: b6f4b154b9762084c0de4df5adac423b

[AnonymBruker]

Stefaren har ikke noe forsørgeransvar for TS eller datteren hennes. Jeg ville likevel stilt meg spørsmål om hvor engasjert han er i dette forholdet når han tydeligvis kun ønsker å høste av fordelene, men ingen av ulempene ved å bo sammen.

Dette er en problemstilling man kommer opp i i alle forhold der den ene tjener vesentlig mer enn partneren - uavhengig av om den ene har barn eller ikke. Jeg tror i min naivitet at poenget med å bo sammen er å tilbringe livet sammen, og dele hverdagen. Det harmonerer dårlig når man opprettholder et A- og B-lag i forhold til økonomi. Det kan da ikke være noe koselig for den som tjener mest å se at kjæresten må prioritere beinhardt for å få ordentlig mat og klær, ikke kan være med på felles ferier eller andre ting som er gøy?

Samboeren i det aktuelle forholdet tjener på å ha fått noen å bo sammen med. Økonomisk, emosjonelt, seksuelt samt hva gjelder orden på hus og heim. TS taper økonomisk, og sitter i tillegg tli det hyggelige igjen med masse frustrasjon. TS er nødt til å legge fram et "regnestykke" som forklarer dette i klartekst for samboeren. Om han nekter å forstå at dette tærer på forholdet ville jeg nok vurdert at det var bedre å bo hver for seg.

Anonym poster: 32783fdc9f61e194c7d87db042743017

[Gjest glødelampe]

I "økonomisk ujevne" forhold er det etter mitt syn også rimelig at levestandard/forbruk legges på det nivået den minst bemidlede er komfortabel med. For eksempel hva gjelder størrelse og standard på bolig, ferier, felles matbudsjett etc. Dersom den med mest penger ønsker en høyere standard er det vedkommende som må sponse dette forbruket. Han eller hun kan ikke presse gjennom en livsstil som gjør at partneresn sitter igjen som raka fant hver måned.

I TS tilfelle ønsker ikke samboeren å dele noe annet enn seng og hus med partneren tydeligvis. Han lever sitt liv på utsiden av hva som er mulig for TS og datteren. Og det er da jeg undrer på hva han egentlig ønsker ut av et forhold. Et normalt familieliv virker det ikke å være.

[Gjest Gjest]

Enkelte skjønner ikke konseptet samliv. Finner man noen med barn fra før kan man ikke bare ignorere dette barnet.

Det er vanskelig å finne en felles økonomisk plattform når den ene parten har barn fra før. Mange vil instinktivt kvie seg for å sponse en annen manns barn.

TS; dere bør dele utgifter etter evne, altså han bør betale mye mer enn deg for bolig, mat etc, men utgifter til barnet må du selvsagt ta helt alene. Barnet ditt har jo en far også? Dere har vel sambierkontrakt? Vær smart og ha alt skriftlig. Med tiden vil han nok se større på tingene!

[Gjest $]

Jeg hadde heller ikke hatt spesielt lyst til å bruke en haug med penger på andre folks barn, men når man først er sammen så må man ta konsekvensen av det og ikke oppføre seg som den onde stemoren i eventyr. Barnet du har fra før vil få det helt grusomt hvis du får barn med ham også, siden forskjellsbehandlingen vil veldig synlig.

[LukaFrost]

I steden for å tenke "annen manns barn" og "andre folks barn" kan man heller tenke på barnet som "min samboers ektefelles barn".

En viss forskjellsbehandling er forsåvidt greit, men å forskjellsbehandle så det er synlig og sånn at det ene barnet føler seg mindreverdig er ikke greit.

Problemstillinger som dette er en av grunnene til at jeg har styrt unna menn med barn fra før.

[Missy1]

Ts sin samboer bor i kollektiv med gratis hushjelp :-/