Holde sammen for ungene sin del

[jomfrua]

Så det faktum at psykologisk sett formes man av sin oppvekst er det bare å tenke seg bort fra?

Den skjønte jeg ikke helt og er vel ikke det jeg har sagt.

Ja man formes av sin oppvekst.............men skulle man senere oppdage at ting var annerledes, egentlig, så er man allikevel formet av sin opplevelse av sin oppvekst; trygg, stabil og god.

[RoH]

Leste i avisen for et par dager siden at de hadde begynt å fokusere på opplæring i samspill mellom mennesker i parforhold også på skolen. Dette fordi det oppfattes som et samfunnsproblem med en samlivsbrudd statistikk på over 50% med barn involvert. Vi får opplæring i matte, norsk, ditt og datt. Men sammspillet mellom to mennesker som skal leve oppå hverandre dag ut og dag inn, år etter år, det fikser vi sikkert selv.

All statistikk og forskning tilsier at barn av skilte par kommer dårlig. Etter min oppfatning bør en ta lærdom av dette. Barn klarer seg dårlig uten gode rollefigurer. Dette gjelder både det maskuline og det feminine. Dette er behov de har daglig. Hvorledes er dette tenkt løst i et samlivsbrudd?

[Gjest regine]

Neida, man skal ikke holde sammen for barnas skyld.

Samtidig: jeg stusser veldig når jeg møter par som er skilt/har gått fra hverandre og hvor de er såååå opptatt av hvor godt de samarbeider, de gjør ting sammen med barna etc. Hvorfor greide de ikke det når de levde sammen? Ville ikke det, tross alt, vært en bedre løsning for alle parter, særlig for ungene? Hvis man samarbeider sååå godt og syns det er fint og flott å være sammen hele gjengen etter bruddet - hva var det som gikk galt? Hva er det i samfunnet vårt som tilsier at det ikke er "nok" og at det er helt greit at "mistet følelsene" er universalsvaret på at man ikke kan holde sammen?

Så vidt jeg kan se er det for mange som går fra hverandre for tidlig. De har ikke prøvd alt. De er ikke innstilt på de kompromisser og de middelmådige dagene som tross alt utgjør mesteparten av livet. Kanskje man kunne hatt det litt bedre med en annen - men kanksje man har det bra nok der man er, med sine 2,4 barn, bikkje, storfamilie og vennekrets...... Selv om man ikke er jublende lykkelig hver dag.

nei - man skal ikke gi barna ansvaret for at man holder sammen. Men kanskje det at man har barn burde gjøre en ekstra varsom med å gå, særlig i perioder hvor det meste er tungt. For det er det, for de fleste, før eller senere.

Det er ikke så enkelt - vil mange hevde, og nei, det er ikke det. Men når ble det sagt at livet skulle være enkelt? Det blir vel ikke noe enklere når man ender med ymse samværsløsninger, mine/dine barn, dårligere økonomi etc.

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, og alle vil argumentere for at de gjorde det som var best ut fra sin spesifikke situasjon. Det er jo ingen som VET hvordan det hadde gått om de hadde valgt motsatt, og hvilke konsekvenser (gode og dårlige) det hadde gitt.

Det blir egentlig en umulig diskusjon. De som vokste opp som koffertbarn og sleit med det vil kanskje ønske at foreldrene hadde holdt sammen, og nedtone de eventuelle negative konsekvensene (som de jo aldri vil kunne kjenne). Barn av foreldre som holdt sammen for dem vil kanskje i voksen alder få dårlig samvittighet, og ønske at foreldrene hadde skilt seg. Likt for begge grupper er at de ikke kan VITE om de hadde hatt det bedre eller verre om foreldrene hadde valgt annerledes. Som en over her sier må man rett og slett akseptere at barndommen ble som den ble. (Det kan være vanskelig, men på sikt finnes det ikke noe annet valg).

Alle familier er ulike og har ulike forutsetninger for å få til en "lykkelig" skilsmisse, eller fortsatt samboerskap uten romantiske følelser. De som allerede har valgt vil gjerne smøre på, for å gjøre det alternativet de ikke valgte "umulig". Selvfølgelig er valget åpenbart om man overbeviser seg om at fortsatt familieliv ville vært knugende, følelsesløst og ampert. På den andre siden kan man overbevise seg om at fortsatt familieliv det beste valget om alternativet er at far flytter hundre mil unna og ser ungene en gang i halvåret... Det er ganske mange gråsoner imellom, men når man først har valgt overbeviser man seg ofte om at en ikke kunne gjort det annerledes.

Anonym poster: 02768fa44e191ea9f4d8c4358d47c17d

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og ser det derfor fra utsiden, men er også skilsmissebarn fra foreldre som holdt sammen, og ser det derfor fra innsiden også.

Foreldrene mine holdt sammen i mange år, og jeg ble sittende fast i konflikten mellom dem. Selv om de forsøkte å ikke involvere meg så fikk jeg med meg veldig mye. Jeg husker blant annet at moren min gråt flere ganger etter at de trodde jeg sov. De snakket heller aldri stygt om hverandre, men de snakket sint om hverandre. Barn merker sånt. Det var også en haug med andre småting som de ikke har fått med seg at jeg fanget opp: blant annet at de stadig ville at jeg skulle ta side i diskusjoner mellom dem. Dette gjorde meg usikker, unnvikende, og psykisk sliten og "nede". Utenifra så alt bra ut. En av søsknene mine tilbrakte det meste av denne tiden med aktiviteter og gikk derfor ikke "oppi" mamma og pappa, og fikk derfor heller ikke med seg hva som skjedde i samme grad. Vi husker ting veldig forskjellig.

Da de skilte seg etter at jeg hadde blitt voksen og flyttet ut ble de begge overrasket over at det kom så lite reaksjon fra min side. Jeg prøvde å forklare dem at jeg var ferdig med forholdet deres for mange år siden. Jeg bare ventet på at det skulle skje. Begge ble ganske sinte da jeg fortalte dette, og den ene søsknen min er fortsatt sint på meg fordi jeg var så "følelsesløs" over hele skilsmissa. Alle mener fortsatt i dag at jeg ikke kunne forutse at det kom til å skje, fordi ingen av de andre i familien så for seg at foreldrene mine kunne bli skilt.

Når det gjelder ektemannen min og eksen hans så hadde de også store planer om et godt samarbeid når de flyttet fra hverandre. Det fungerte i rundt to år. Etterhvert som barna ble større dukket det også opp utfordringer som gjør at man må tenke gjennom hva slags barneoppdragelse man ønsker at de skal vokse opp med. Det tok ikke lange stunden før det viste seg at mor og far var fundamentalt uenige i så og si alt, slik de var i samlivet tidligere. De ønsket forskjellig av livet sitt og de ønsker forskjellige liv for barna sine. Mannen min følte seg overkjørt og bestemte til slutt at da fikk barna heller vokse opp med to hjem og to sett med regler, og så får de selv etterhvert ta standpunkt til hva de synes er riktig eller ikke. Dette gjorde moren forbanna, ettersom det for henne var utrolig viktig å ha samme regler i begge hjem (les: hennes regler, slik min mann oppfattet det). Fundamentalt uenige igjen.

Diskusjonene rundt barneoppdragelse har skapt mye splid mellom foreldrene, og de har valgt å takle debatten med barna rundt hvorfor ting blir gjort annerledes i hvert hjem veldig forskjellig. I begynnelsen gjorde det barna usikre. Etter en del år har det gjort barna mer manipulative, og slik det virker på meg: mer/oftere sinte. Samtidig ser jeg at barna er veldig reflekterte over valg, veldig klare over at en historie alltid har to sider, og er oppmerksomme på at folk blant annet har forskjellig moralkodeks.

Barna har vokst opp i et stabilt og (følelsesmessig) rolig hjem, og et hjem med mange og store endringer (og følelser). Jeg vokste opp kun med det siste: i et hjem hvor jeg visste at foreldrene mine var veldig glade i hverandre, men også veldig sinte på hverandre. Det var mange tidspunkter i oppveksten min hvor jeg skulle ønske jeg bare hadde sagt til foreldrene mine at de skulle beholde "voksenverdenen" sin for seg selv og ikke involvere meg; at jeg hadde et sted jeg kunne dra til og bare slappe av og ikke være på vakt hele tiden. Men jeg har aldri vært usikker på hva slags sett med regler jeg har. Mamma og pappa har alltid "backet opp" hverandre. Hvis den ene tok en avgjørelse så ble den stående. Jeg har aldri vært forvirret over hvorfor mamma og pappa gjør ting forskjellig; jeg var alltid trygg på at de ryddet opp seg i mellom, hvis den ene tok en avgjørelse som var "feil". Jeg måtte aldri velge hvilken forelder jeg skulle høre på, eller hvilken forelders avgjørelse jeg skulle legge til grunn for ting...

Så jeg vet faktisk ikke hva som er best.

Jeg var trygg på ting i min oppvekst som jeg skulle ønske stebarna mine kunne være trygge på. Spesielt følelsen av å ha med seg et sett av ideer og verdier fra hjemmet, og så å kunne sette det på prøve med egne tanker og meninger. Ikke å streve med å "velge side". Men jeg unner alle å ha foreldre som har glede, tid og overskudd til barna sine, selv om dette er pga. en ny partner, og ikke foreldre som venter til barna har lagt seg med å gråte, slik at barna som hører det ligger med en klump i magen og ikke aner hvordan de skal trøste/løse det, fordi det er den andre foreldren som er ansvarlig for sorgen. Konstant.

Ifølge stebarna mine er faren deres alltid glad, og de har sagt i mange år at det gjør dem glade også, og at de gleder seg til å komme til oss pga. dette. Jeg gruet meg ofte til å dra hjem. Men jeg hadde aldri denne følelsen av å ha to identiteter, som jeg synes å skimte hos stebarna mine når de bytter hjem. Jeg hadde stabilitet, de har ofte noe som likner på organisert kaos. Så jeg håper de etterhvert finner et trygt ståsted for seg selv, og kan senke skuldrene og føle seg avslappet og trygge på hvem de er og hva slags verdier de har.

Anonym poster: 18aef67864b30205d1868bb0570a5f77

[AnonymBruker]

Jeg er skilt selv og jeg kan si at vi som foreldre samarbeider mye bedre nå enn som gifte fordi nå slipper vi å forholde oss til våre personlige problemer knyttet til at vi som par ikke fungerer, nå er alt fokuset på barnas beste. Jeg slipper forholde meg til alle de tingene som ikke fungerte på samme måte som han gjør og vi klarer sette følelser tilside i langt større grad enn når vi var gifte.

Jeg slipper irritere meg over å ikke bli respektert, tatt hensyn til, verdsatt og han slipper frustrasjonen over ikke å skjønne hva jeg slet med, han kan ta alle avgjørelser for egen del og bare forholde seg til meg når det er nødvendig. vi slipper gå rundt 24/7 å gnage på hverandre, slipper tenke på det som mangler i forholdet oss mellom og heller fokusere på å gi ungene det de trenger.

Anonym poster: 4fdf60801008148a5e519bc689d9ecbf

[Carrot]

Den skjønte jeg ikke helt og er vel ikke det jeg har sagt.

Ja man formes av sin oppvekst.............men skulle man senere oppdage at ting var annerledes, egentlig, så er man allikevel formet av sin opplevelse av sin oppvekst; trygg, stabil og god.

Det er jo akkurat det de sier at de sliter med - at oppveksten sett i lys av den nye informasjonen de plutselig får virker som noe helt annet enn trygg, stabil og god - og da er det ikke bare å "tenke" seg bort fra denne opplevelsen, den må arbeides med.

Jeg tror ikke å lyve til ungene hele oppveksten er noen god løsning, skal man leve sammen kun for barnas del bør man i allefall være ærlig med seg selv, partneren og ungene på at det er det man gjør.

[jomfrua]

Det er jo akkurat det de sier at de sliter med - at oppveksten sett i lys av den nye informasjonen de plutselig får virker som noe helt annet enn trygg, stabil og god - og da er det ikke bare å "tenke" seg bort fra denne opplevelsen, den må arbeides med.

Jeg tror ikke å lyve til ungene hele oppveksten er noen god løsning, skal man leve sammen kun for barnas del bør man i allefall være ærlig med seg selv, partneren og ungene på at det er det man gjør.

Da synes jeg du skal underrette dem om at det de opplevde av trygghet, stabilitet og bra oppvekst...........det var akkurat det de hadde. Du kan ikke ta vekk det som allerede er levd. Og så må en rette fokuset fremover og ikke sitte og lete etter drama fra fortiden som de ikke visste om. Det betyr ikke noe for deres barndom - den er over........de må fremover. Nå har de mer bakgrunn også å i hensynta når de går fremover. De sitter med en erfaring at de hadde gode oppvekstvilkår. Slik barn ønsker det. Men som voksen så lærer man seg at ting er kanskje ikke så bastant.

Jeg synes du tar VELDIG feil når du mener at en skal underrette barna om at en er sammen pga barna. Man skal ta utgangspunkt i hva barna opplever; Barn er ikke voksne, barn tenker ikke som voksne, barn har ikke samme behov som voksne.

[lalaB]

Jeg er selv skilsmissebarn, der pappa har vært veldig fraværende etter skillsmissen, og jo eldre jeg har blitt jo mer har jeg forstått hvorfor mamma ikke orka å være sammen med han mer. Jeg ser at det var det riktige å gjøre, og jeg har aldri vært bitter pga skillsmissen, men jeg har vært (og tidvis er) bitter på pappa, for den ansvarsfraskrivelsen.

Har ei venninne der foreldrene har holdt sammen hele veien, men faren hennes har sagt at hadde det ikke vært for henne og broren så hadde han gått fra moren deres. I dag har begge barna flytta ut, og foreldrene virker veldig lykkelige sammen. Har også hørt en uttalelse fra faren om som gikk på at når de ikke hadde gått fra hverandre før, så var det ikke vits å gjøre det nå.. Jeg tror de har det veldig bra sammen nå, selv om det kanskje var noen år når barna var små som var litt vanskelige..

[Carrot]

Da synes jeg du skal underrette dem om at det de opplevde av trygghet, stabilitet og bra oppvekst...........det var akkurat det de hadde.

Underrette?

Såå jeg skal gå inn å og fortelle dem at det de føler er feil?

Den reaksjonen de har er en de ikke har rett til å ha og at det er de som er problemet fordi du sier de tar feil?

Endret 25. juli 2012 av Carrot

[jomfrua]

Du kan hjelpe dem å flytte fokus og se ting litt mer realistisk. Fortiden er over - det var en god opplevelse. Så må man gå videre.

Alle kan skape drama; koke suppe på spiker.............men hva er hensikten??? Levd er levd. Se heller på hvordan du skal leve i fremtiden.

[Carrot]

Så fint for deg at du har evnen til å legge alt bak deg, men ikke alle er som deg.. Er det vanskelig å skjønne?

Dessuten er det ikke nødvendigvis slik at det som er "fokusert og realistisk" for deg er det for alle andre.?

[Lucid]

Jeg har ikke lest hele tråden, så jeg beklager om jeg gjentar noen.

Synes det i grunn virker dumt å være i et forhold der det ikke er noen kjemi, bare på grunn av barna. Man kan ha en trygg oppvekst uten at foreldrene bor sammen. Det som er VIKTIG er å gå fra hverandre som gode venner. Hvis du vil gi barna noe trygt, så ikke flytt til en annen landsdel, flytt til en plass som er i nærheten av den andre forelderen, slik at barna fremdeles kan gå på samme skole/barnehage uten å måtte ta buss i mange timer. Og slik at hvis noe skulle skje, så har barna begge foreldrene i umiddelbar nærhet.

Naboene mine skilte seg som veldig gode venner når kjærestefølelsene begynte å dabbe av, og mannen i huset flyttet bare i andre enden av nabolaget. Mens et annet nabopar flyttet først ETTER at de hadde blitt "uvenner", og satte hverandre og barna i en svært vanskelig situasjon. Mor måtte selge huset, og ble sittende igjen med så lite penger(da mannen skulle ha halvparten) at hun og barna var på kanten til å være husløse. Det er ingen god setting for hverken foreldre eller barn.

Men hvis du tror at følelsene kan komme tilbake, eller at dere kan bo sammen som gode venner med gjensidig respekt, så kan det gå. Hvorfor ikke? Men IKKE gjør det for barna sin skyld. Barna har det bra så lenge foreldrene har det bra.

[jomfrua]

Barna har det bra så lenge foreldrene har det bra.

Det er en ett argument som har gjort mye vondt for barn

[MrSmith]

Jeg har heller ikke lest alt. Men jeg tror det aller viktigste er at dersom et par skilles må de i det minste late som at de skilles som venner. Hvis ikke føler barna at de må ta parti og det vil uansett bli en større belastning for dem i øyeblikket og i ettertid.

Men jeg tror dessverre at veldig mange bruker barnas beste som unnskyldning når de velger å gå fra hverandre. Det aller beste er alltid å finne en løsning som holder familien sammen, og jeg tror ikke den løsningen er så vanskelig å finne som mange vil ha det til. Tror mange mangler litt tålmodighet i slike situasjoner.

[Lucid]

Barna har det bra så lenge foreldrene har det bra.

Det er en ett argument som har gjort mye vondt for barn

Vil du utdype det?

Jeg har ikke barn selv, jeg snakker bare ut i fra det jeg har lagt merke til blandt venner, familie og naboer.. I tillegg til å være "skilsmissebarn" selv..

[Gjest Lady Di]

Hadde aldri klart å holde sammen med en jeg ikke elsket. Unger får det ikke bedre av å hele tiden fange opp misnøyen som faktisk er der mellom mamma og pappa.

[Britt Banditt]

Er skilsmissebarn og veldig glad for at mamma skilte seg fra pappa. Har aldri ønsket at de skulle bli sammen igjen.

Det er ikke alltid skilsmisse er det verste for barna. Om man fungerer kjempebra sammen og det bare er lidenskapen som er borte så tror jeg det kan fungere, for noen. Men folk er forskjellige, og man må nesten vurdere fordeler og ulemper ved å gå fra hverandre og se hva som gir best utfall, både for barna og en selv.

[Majott]

Sett tilbake ser barna i den saken jeg beskrev situasjoner og hendelser fra barndommen i ett nytt lys, de ser at mor ofte valgte gi seg for at far skulle få viljen sin for husfreden, at far kanskje ikke var den de trodde eller at mor gjorde seg elv til en martyr - og at det å innta den rollen har gjort at hun nå sliter med å gå videre i sitt liv mens far raskt gikk videre i sitt...

Det er mange flere ting som spiller inn, for eksempel - hvilke signaler sender det barna om valg av livsledsager at man ofrer seg slik? Hvilke signaler sender det på andre områder? som ar Kjærlighet er ikke noe man gir og mottar, men noe man bare gir og gir? At man skal "ofre seg" for andre? Eller at man skal ha tro på seg selv og ta ansvar for sin egen lykke?

Som en på utsiden var det fra dag en i denne familien helt klart at noe var galt i forholdet mellom mor og far, det var kjølig i beste fall, aldri noe utpreget vennlighet dem mellom ,aldri en klem, et kjærtegn, de var som to voksne som måtte oppolde seg sammen og gjøre det beste utav det - jeg reagerte, min eks var vant til det.. Han og hans søsken var lite omsorgsfulle egentlig, lite kjærlige, visste ikke helt hvordan de skulle vise følelser fordi følelser aldri var noe man tok hensyn til i deres oppvekst. Man gjorde det man måtte..

Jeg kan se på mine barn at følelser er viktig, at det å kjenne på egne følelser og kunne ta hensyn til andres er en sosial suksessfaktor i hvert menneske - hvordan kan man påstå at det å la barn vokse opp uten å se følelser i hele sitt spekter utspille seg er bra for dem?

En av mine eks svigerinner sier den dag i dag at hun har lært mannen ALT han kan om det å være et par for hans oppfatning av det er helt forvridd, der var det han som tok alle avgjørelser og innformerte om at slik ble det - for dette var han vant til fra oppveksten, han skjønte overhode ikke hvorfor hun ikke syns det var greit.

En annen partner i familien fortalte at hos dem var det andre ting som virket inn, mangelen på kjærtegn for eksempel, hvor kjæresten ble overrasket av en klem eller ett kyss, for det var de ikke vanlig!

Man kan (ikke alltid, men noen ganger) påvirke barna i ekstremt negavit retning når man ikke tenker over konsekvensene.

Klarer man leve et godt samliv på alle plan så for all del, men de fleste klarer ikke det når man kun er sammen av fornuft og ikke følelser.

Nå er det jo ikke sånn at alle lignende tilfeller er sånn som hos dere da.

[Majott]

Jeg og mannen gikk fra hverandre for 11 år siden, og det var fordi vi ikke hadde følelser for hverandre lenger. Vi gjorde ikke så mye med det, for vi mente at ettersom det var sånn, så var det vel over.

Vi var gode venner, hadde det fint sammen, lo mye, og hadde det fint i hverdagen. Bortsett fra at vi hadde glidd fra hverandre, og det oppsto et gap der.

Hadde jeg visst det jeg vet nå, og vært et klokere menneske, hadde jeg gjort mye mer for at vi skulle holdt sammen. Vi hadde det jo bra, og vi trivdes sammen, bortsett fra at følelsene ikke lenger var der.

Og det hadde vært til beste for ungene våre om vi hadde fortsatt sammen. Hadde vi gjort en bedre innsats, så hadde vi nok hatt det fint sammen, og jeg tror nok også at følelsene hadde kommet tilbake.

Men gjort er gjort.

Ungene våre har hatt det bra, med foreldre som hele tiden har vært venner. Og de har hatt steforeldre som har vært/er glad i dem.

Men jeg vil si, om det er bare følelsene som svikter, og det ikke er annet enn det, så jobb for det.

Hverdagen kommer med en annen mann/dame også, og det er ikke sikkert det blir bedre i det lange løp.

Jeg har det veldig bra i mitt forhold, og jeg elsker mannen min. Jeg hadde det bra med eksen også, men jeg la ikke inn samme innsats der, noe jeg burde gjort. Det gjorde ikke han heller. Tror ikke vi var voksne nok til å forstå hele rekkevidden.

Så vi kunne også hatt det veldig bra, uten at vi dermed hadde vært sammen "for barnas skyld".