Hvis en familiefar er utro - er det da rett å ta fra han ungene?

[AnonymBruker]

Er det sånn da at kona har bedre sjanser til å få omsorgsretten over ungene? Hvorfor er det sånn at kvinner får unga i slike saker?

Anonym poster: 578dc8f1d5be18dfe809341525caaf38

[AnonymBruker]

Hvis ei kjerring befinner seg utenfor kjøkkenet, har en mann rett til å ta fra henne ungene da?

Anonym poster: 0eaf05353349e72c973482b9740ab3c3

[Tidus]

Er det sånn da at kona har bedre sjanser til å få omsorgsretten over ungene? Hvorfor er det sånn at kvinner får unga i slike saker?

Anonym poster: 578dc8f1d5be18dfe809341525caaf38

Kvinner har vel større sjanse generelt til å få ungene? Tror ikke det har noe å si i rettsprosessen.

[sirisilkeserk]

Er det sånn da at kona har bedre sjanser til å få omsorgsretten over ungene? Hvorfor er det sånn at kvinner får unga i slike saker?

Anonym poster: 578dc8f1d5be18dfe809341525caaf38

Mor har overhodet ikke noe større mulighet til å få barna selv om far har vært utro.

Utroskap har faktisk ingen ting å si i en barnefordelings sak.

[Gjest Bollemor]

Hvis en familiefar er utro, er det noe som mangler i ekteskapet. Det har ingenting å si om han er en god pappa eller ei.

[Gjest loren]

Hva om en mamma er utro? Er det samme spørsmål? Eller er vi mammaer hellige kuer som ikke driver med sånt?

[AnonymBruker]

Har overhodet ingenting å si ved en barne-fordelingssak.

Derimot vil evn. flytting for barn og hvor de har startet i barnehage/skole, innvirke på hvem som får foreldreretten.

Det skal en del til for å bli "umyndiggjort" så bare en får full rett på barna. De trenger mor og far, selvom foreldrene har hatt et dårlig ekteskap.

Anonym poster: 10764f75a33b7b1360ba35d02e319d9f

[Gjest Milo]

Svaret er definitivt et klart og rungende NEI.

Til "Anonym" rett over meg her: Setningen "så bare en får full rett på barna" er en vanlig måte å uttrykke seg på, men den er en ganske grov feil. Hverken mor eller far - faktisk ingen i hele Norge, har det minste fnugg av rettigheter å hevde overfor barn - det er KUN plikter. Enhver mor eller far som i en barnefordelingssak uttaler seg på en måte som har utgangspunkt i et holdningssett som bærer preg av at det menes at man har "rett på barna", vil virke ganske irriterende, og jeg vil gå så langt som å si at i de tilfeller der retten beslutter at barna vil ha det like bra hos mor som hos far, så vil et slikt holdningssett bli ilagt vekt i vedkommedes disfavør..

[RoH]

Tradisjonelt har mor hovedomsorg for barnet i de første 1-3 leveårene. Er derfor naturlig at en velfungerende mor får hun hovedansvar for barn ved et samlivsbrudd. Dette er praksis og rettspraksis i Norge i dag. Er jo ikke alle som liker det, men sånn er det. Båndene barnet knytter til mor i denne perioden er svært sterke. Fedre stiller derfor "alltid i andre rekke" av hensyn til barnet. Vi har i dag pågående et eksperiment som heter 50% fordeling. Skal bli spennene å se hvorledes dette utvikler seg.

Fedres oppfatninger og følelser om temaet kan dere sikkert lese mer om her. http://forum.verdensbestepappa.no/

Moral og etikk vedrørende utroskap eller andre årsaker til bruddet er uten betydning dessverre.

Endret 20. juli 2012 av RoH

[Gagaen]

EN stor feil her ; det er ikke hverken mor eller far som har rett på barna , det er BARNA som har rett på samvær med foreldrene . Og hvorfor straffe barna for at en part er utro? Helt bak mål ..! Man plikter og gjøre det man kan for at ungen får se mye til begge foreldrene .

[RoH]

EN stor feil her ; det er ikke hverken mor eller far som har rett på barna , det er BARNA som har rett på samvær med foreldrene . Og hvorfor straffe barna for at en part er utro? Helt bak mål ..! Man plikter og gjøre det man kan for at ungen får se mye til begge foreldrene .

Det har du sikkert rett i. Men om et forhold ikke fungerer og det er barn inne i bilde mister uansett den ene parten minst 50% av tiden sammen med barnet eller hva?

En straffer uansett barnet ved oppløsning av en familie (forutsetter ikke vesentlige avvik som vold / alkohol / sterke psykiske problemer ol.).

[AnonymBruker]

Tradisjonelt har mor hovedomsorg for barnet i de første 1-3 leveårene. Er derfor naturlig at en velfungerende mor får hun hovedansvar for barn ved et samlivsbrudd. Dette er praksis og rettspraksis i Norge i dag. Er jo ikke alle som liker det, men sånn er det. Båndene barnet knytter til mor i denne perioden er svært sterke. Fedre stiller derfor "alltid i andre rekke" av hensyn til barnet. Vi har i dag pågående et eksperiment som heter 50% fordeling. Skal bli spennene å se hvorledes dette utvikler seg.

Fedres oppfatninger og følelser om temaet kan dere sikkert lese mer om her. http://forum.verdensbestepappa.no/

Moral og etikk vedrørende utroskap eller andre årsaker til bruddet er uten betydning dessverre.

Herregud for noe tull.

Ja, barn knytter et anderledes bånd med mor, enn med far, men at båndet med far er noe mindre viktig`? Nei. Og det er overhode ikke noen automatikk i at mor skal ha omsorg. At det er rettspraksis at mor statistisk sett oftere får omsorgen, er på grunn av helt andre ting enn det du sier.

At du sier "desverre" om at utroskap ikke vektlegges i barnefordelingssaker er helt utrolig. Akkurat som barnet skal straffes fordi far er utro mot mor.. Pføi!!

Anonym poster: 75d667624b951833319b3ae7e3493357

[Gjest pip]

Jeg vil virkelig håpe at dersom mannen og jeg går fra hverandre, at jeg fortsatt vil kunne fokusere på at han er en god far. Vi har en på tre og en på snart ett. Jeg ser ingen grunn til at han ikke skulle hatt 50 % omsorg, men praktisk sett måtte han ha endret jobbsituasjonen. Med timene han har nå kan han ikke levere, eller rekke henting i barnehagen. Hadde han ordnet det så hadde 50% vært helt ok.

Men jeg tror nok at endel av barnefordelingene går i mors favør fordi far ikke alltid er like villig til å endre jobbsituasjon for å klare omsorg i hverdagen. Derfor blitt det endel ekstra helgefedre som ellers fint kunne hatt en langt større del av omsorgen.

[Gjest Milo]

"Moral og etikk vedrørende utroskap eller andre årsaker til bruddet er uten betydning dessverre"

Skremmende. Gode gud! Dette er tøv og tant inn i femte vegg og videre!

Det er akkurat slike mekanismer et barn ikke trenger. Barnet har rett på mor og far, og dette innebærer at hverken mor eller far har lov til å bruke dem som et middel i hevntokt mot den andre forelderen. I samme øyeblikk som en forelder prater stygt om den andre forelderen til et barn, begås et direkte overgrep mot ungen.

Og jeg er klar over alle disse "ja, men om atte, hvis atte og men"-momentene som kan komme. Men dette spørsmålet handler ikke om hvorvidt den ene eller den andre forelderen er forrykt i sin foreldrerolle. Om en forelder er en god forelder, er det det som er poenget. Hvorvidt den ene forelderen er sur på den andre er i den formelen helt irrelevant, og denne surheten er det vedkommedes forbannede plikt å bite i seg for barnets skyld.

[RoH]

Herregud for noe tull.

Ja, barn knytter et anderledes bånd med mor, enn med far, men at båndet med far er noe mindre viktig`? Nei. Og det er overhode ikke noen automatikk i at mor skal ha omsorg. At det er rettspraksis at mor statistisk sett oftere får omsorgen, er på grunn av helt andre ting enn det du sier.

At du sier "desverre" om at utroskap ikke vektlegges i barnefordelingssaker er helt utrolig. Akkurat som barnet skal straffes fordi far er utro mot mor.. Pføi!!

Anonym poster: 75d667624b951833319b3ae7e3493357

Slår ut i mors favør i sånn ca 70-75% av tilfellene. Jeg trenger ikke å like det, men det er et faktum i dagens Norge. Dette er begrunnet med at mor er den beste omsorgspersonen.

Barnet blir straffet i familier som splittes. Så og si all forskning på feltet underbygger denne påstanden. Så ja årsaken til bruddet mener jeg bør ha betydning.

Endret 20. juli 2012 av RoH

[RoH]

"Moral og etikk vedrørende utroskap eller andre årsaker til bruddet er uten betydning dessverre"

Skremmende. Gode gud! Dette er tøv og tant inn i femte vegg og videre!

Min logikk tilsier at den som påfører skaden ikke bør belønnes.

Endret 20. juli 2012 av RoH

[Gjest milo]

Vel. Nå er det ofte slik at begge parter blindes i samlivsbrudd, og beskyldinger halger. Så din logikk er nok velkommen til begge parter i et slik brudd, fordi de begge er overbevist om at den andre har skylden. Så da er kaoset i gang, og i midten står barnet, som den store taper.

[yes2yes]

Erfaring tilsier at mor for det meste får mer omfattende pliktig samvær med ungen enn det de fleste fedre får etter et brudd, men at det skal skylde utroskap tror jeg ikke. Etter hva jeg vet så har ikke årsaken til bruddet noe å si dersom det ikke er kriminelle motiver å spore, og hvis barnet kan være trygg hos foreldrene, skal ikke foreldrenes tanker om hverandre være til ugunst for barnet hva gjelder fordelingen.

[Gjest Gjest]

Verdien av samvær med fedre er i følge omfattende studier like stor eller større enn verdien av samvær med mor:

http://www.fathersandfamilies.org/2012/07/04/50-year-international-study-fathers-contribute-as-much-or-more-than-mothers-to-childs-development/