Morsfølelsen

[Silfen]

Rub it in, liksom.

Helt seriøst, det er flott at folk kan ha en happypuppykittyrainbowview on life with kids. Det er supert at folk får gele i beina og sommerfugler i magen hver gang de ser på barna sine. Helt fint at noen kan stå og se på sine sovende unger i timesvis og sukke sukkersøtt fordi det er det nydeligste de vet om. Helt supert.

Og det er like supert at andre blir glad i barna sine over tid. Som en voksende kjærlighet som kommer i takt med at man blir kjent med mennesket. Det er helt normalt at man ville oppført seg som en hunnbjørn og beskyttet barna med sitt liv dersom noen truet det, uten at man er omgitt av svevende sommerfugler ellers. Helt normalt og, ut fra mitt perspektiv, hvordan jeg foretrekker å ha det. Helt greit å være dønn sliten, ha lyst å kaste ungene ut av vinduet og ha en kjærlighet som er forankret i jorden fremfor i luften.

Alle elsker på ulike måter. Noen faller som fluer for hver person som smiler sjarmerende til de. Andre blir forelsket kanskje bare en gang i livet sitt. Jeg tror det er sånn med barna også. Vi gjør det på forskjellige måter. Dermed ikke sagt at hollywoodportretteringen er den eneste riktige.

[Gjest imli]

Det beste innlegget du har skrevi, Silfen.

[girlie88]

Hva er morsfølelsen annet enn en salig blanding hormoner, genetiske tilbøyeligheter og instinkter? Ekle greier.

[Gjest Trøffel]

Morskjærligheten hos meg kom snikende når bebisen var 7-8 mnd gammel. Da begynte ungen endelig å smile, ligge for seg selv i et par minutter uten å hylskrike, samt å sooooove i mer enn 30 min-2 t av gangen... De første 3 mnd var jeg bare lykkelig over å være ferdig med den grusomme fødselen.. Gikk rett i kjelleren selv etter noen mnd med hylskrikende unge med lakenskrekk, da jeg følte meg fullstendig mislykka som mor. Levde ikke i denne "hvor ponnier fjerter regnbuer"-verdenen som alle andre babymødre snakket så varmt om på facebook.. Tyngste tida i livet mitt

[plix]

Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet ovenfor noen, og ihvertfall ikke ovenfor deg selv og barnet. Dette er ikke bare til TS, men også andre i samme situasjon.

Alle mennesker er forskjellige, og derfor er også begrepet morsfølelse litt skummelt- fordi den oppleves så forskjellig. Det er helt naturlig å føle det slik når "alle andre" er så overlykkelig og så forelsket i barnet sitt, at de kan ikke klare tanken på å ikke ha barnet nær seg på flere timer.

Jeg tror ikke alle får en skikkelig forelsket-versjon av morsfølelsen, og at for flere kan det ta år. De første årene er, har jeg hørt, mye mer "kaotisk" for mange både følelsesmessig og generelt, så først og fremst håper jeg du kan slappe av med at dette går seg til. En avslappet versjon av morsfølelsen er også mindre "slitsom"

Min erfaring er at jeg har fortsatt ekstra morskjærlighet til overs når h*n ligger og sover, og det kom litt etter litt. Da h*n var litt over året ble jeg litt mer rolig ift dette.

Klem til deg, TS <3

Jeg må også legge til at om du er på facebook, og har opplevd forelskede nybakte foreldre, så kan det også være en illusjon. Det var et fremmedord for meg, helt til jeg fikk litt innblikk i at det er mange som poster status på status om hvor fantastisk alt er- kun for å gi et bilde av hvor lykkelige de var.

Dette gjelder også i det virkelige liv. Det er ikke mange som svarer "jeg har så dårlig samvittighet hele tiden, jeg føler meg så totalt mislykket som mor! Ikke er jeg glad i ungen på dagtid heller.." på spørsmål om hvordan det er å bli foreldre.

Endret 19. juli 2012 av minibelle

[gompen]

Kan vel ikke si at jeg svev på en rosa sky av kjærlighet og morslykke det første året av mitt barns liv jeg heller.

Synes det var utrolig slitsomt med baby som våknet hver andre time natten igjennom.

Jeg er av typen som virkelig trenger minst åtte timers sammenhengende søvn for å fungere, så jeg slet fryktelig de første månedene.

Nervene var tynnslitte, og morsfølelsen lot vente på seg. Hadde lyst til å hive hele skrikerungen ut av vinduet og rømme landet, bare for å få litt søvn.

Tror det er helt normalt at den lykkerusen folk beskriver, ikke er tilstede med en gang ungen popper ut.

[AnonymBruker]

TS her!

Jeg var lykkelig og glad med en gang jeg så babyen min. Beskytter følelsen kom med en gang, mors kjærligheten og følelsen dagen etter fødsel da jeg hadde fått sovet litt. Vet ikke hvordan den kan beskrives best,- men så lykkelig som jeg aldr har vært før, kan se og se på babyen timevis og smile, kjenner at jeg er villig til å gjøre og offer alt for at den lille skal ha det bra og at jeg ikke kan leve uten ham. Har aldri følt noe så sterkt som dette:)

Så fint for deg, da..Men hvorfor skriver du det i en tråd som dette??

____________________

Tusen takk for mange fine svar! Hjelper å se at man ikke er den eneste, at man ikke er unormal på noen måte. Kanskje jeg klarer å bare akspetere at det er sånn det er, for det er jo tydeligvis ikke akkura uvanlig.

Synd at det er så mye tabu i forhold til føleser i samfunnet. Tror nok mange kunne spart seg for mye bekymring og dårlig samvittighet dersom folk hadde vært litt mer åpne, og mindre dømmende!

Når man ikke tør å si til sine nærmeste venninner at det er som det er, så er det jo noe som ikke er helt sånn som det skal være. Disse forventningene tll at det å bli mor er det største i livet, og at man blir overveldende lykkelig bare av å se på barnet, at man føler alt har falt på plass idet man fikk barnet på brystet, de tror jeg nok bidrar til at mange sliter mye mer enn nødvendig den første tiden med barn.

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

[Japp]

TS her!

Så fint for deg, da..Men hvorfor skriver du det i en tråd som dette??

____________________

Tusen takk for mange fine svar! Hjelper å se at man ikke er den eneste, at man ikke er unormal på noen måte. Kanskje jeg klarer å bare akspetere at det er sånn det er, for det er jo tydeligvis ikke akkura uvanlig.

Synd at det er så mye tabu i forhold til føleser i samfunnet. Tror nok mange kunne spart seg for mye bekymring og dårlig samvittighet dersom folk hadde vært litt mer åpne, og mindre dømmende!

Når man ikke tør å si til sine nærmeste venninner at det er som det er, så er det jo noe som ikke er helt sånn som det skal være. Disse forventningene tll at det å bli mor er det største i livet, og at man blir overveldende lykkelig bare av å se på barnet, at man føler alt har falt på plass idet man fikk barnet på brystet, de tror jeg nok bidrar til at mange sliter mye mer enn nødvendig den første tiden med barn.

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

Prøv å vær ærlig om det til venninner og familie TS.

Her ble samboeren sykemeldt fordi jeg var så langt nede etter fødsel at jeg ikke klarte å ta vare på babyen på egenhånd. Jeg holdt meg bevisst unna facebook de første ukene fordi jeg visste at det var gratulasjoner der, og jeg klarte ikke forholde meg til alle som skrev at jeg skulle kose meg og nyte tida, for mest av alt ville jeg ha tilbake det gamle livet mitt til og begynne med.

Jeg var ærlig om det, til familie, venner, samboerens kollegaer og også bekjente. Jeg har sagt at jeg syns første måneden var helt fryktelig, og jeg begynte ikke å synes at dette var ok før hun var 3 måneder. Jeg har også vært ærlig på at jeg følte svært lite for henne, og ga henne skylden for at jeg var så langt nede. På toppen av dette kom min dårlige samvittighet fordi at den vesle jenta ikke kunne noe for dette. Men siden jeg har vært ærlig om det, og svart ærlig når folk har spurt hvordan det går så har jeg jammen fått respons tilbake på at det er mange som har hatt det slik, men ingen har sagt noe fordi det er så tabu som du sier. Men hvis en først sier noe så føler flere det er ok å si hvordan det er. Og den dårlige samvittigheten min lettet for hver gang jeg var ærlig og for hver gang andre innrømmet at alt ikke var rosa skyer.

Om ikke lenge er det jobbstart på meg igjen. Da folk får vite dette så sier de ting alle: "det må bli fælt å dra fra henne og være borte fra henne hele dagen". Da svarer jeg at det skal egentlig bli godt, jeg trenger å få bruke hode på en skikkelig måte nå og jeg trenger at dagene er fylt med litt andre ting enn jenta mi. Og selv om jeg mener dette så betyr ikke det at jeg ikke er glad i datteren min. Jeg trenger bare flere innput i hverdagen enn henne.

[Ciara]

Jeg synes det er viktig at slike historier kommer fram og nyanserer bildet litt.

Jeg har ingen erfaring med dette selv, men har stor forståelse for at det oppleves vanskelig og man lett får dårlig samvittighet og føler seg som en dårlig mor. Men: Det viktige for barn er ikke hvor intenst mor og far føler, mener jeg, men hva de gjør i praksis. Den klassiske kjærligheten på andre fronter - hvor man føler så mye og sier det hele tiden - tror jeg ikke er så viktig for små barn. De bryr seg om praksis, og ikke teori, om man vil. Det hjelper ikke hvor full av følelser og godord man er om man ikke er praktisk samtidig.

En venninne av meg som hadde fødselsdepresjon og manglende morsfølelse er kanskje den beste moren jeg vet om (også mens det pågikk) - hun hadde dårlig samvittighet for sønnen sin, men visste "alt" om småbarns behov og dekket dem på en helt forbilledlig måte. Kanskje hun til og med overkompenserte litt. Og etterhvert falt følelseslivet på plass også!

Så vær litt rause med dere selv om dere får det til. Det siste dere trenger er å plage dere selv med masse selvkritiske tanker - dere er IKKE dårligere mødre enn oss andre som hadde morsfølelsen på plass fra starten av

[Glorya82]

Kanskje jeg missforstod, men trodde TS lurte på hvordan morsfølelsen kjennes ut for oss mødre? Altså som erfaringsdeling. Leste vel litt for fort kanskje, var hvertfall ikke vondt ment.. Eller for å såre noen..

[Gjest imli]

TS presiserte i hovudinnlegget at ho ville ha svar frå andre som opplevde at det tok tid før morskjenslene kom

[Vera Vinge]

Det er hvertfall tydelig for meg at det å bli foreldre kjennes forskjellig for alle, og at det ikke er noe fasitsvar på hvordan man skal føle det. Det kan henge sammen med livssituasjon, egne tidligere erfaringer og barndom, barnets temperament eller om det f.eks. har kolikk, hvor mye man får sove m.m.

Hos meg kom morsfølelsen fort og sterkt, men jeg syns likevel det er deilig med fri fra barnet. En venninne skjønte ikke hvordan jeg orket å sende ham til svigers på overnatting da han var fem måneder gammel, mens jeg kunne gjerne hatt ham der et par dager, hadde det ikke vært for at jeg ammet. Jeg ble litt irritert av det, for så lenge barnet ikke lider noen last, ser jeg ikke hvorfor andre har noe med hvordan man burde føle det.

Det er hvertfall tydelig for meg at mange foreldre, og sikkert spesielt mødre, stiller veldig høye krav til seg selv. Det er liksom ikke måte på alt vi skal klare på strak arm uten å klage eller tenke lite hyggelige tanker. Da gutten min var et par måneder gammel, kunne han i perioder skrike så jeg fikk en ny forståelse av hvordan shaken baby syndrome oppstår (for min egen samvittighets skyld må jeg selvsagt legge til at jeg selvsagt aldri var i nærheten av å føle at jeg kunne skadet barnet mitt, men fortvilelsen var stor i visse situasjoner, når det var remjing uten at det var åpenbart hvorfor, der og da). Det ga meg masse dårlig samvittighet etterpå, at jeg hadde hatt lyst til å hive ungen ut av vinduet, men det ble bedre da jeg aksepterte at det kan føles sånn i blant, når ting står på som verst. Jeg tror aksept er veien til å leve godt med seg selv. Og det å huske på at alt ikke er som det synes på utsiden hos andre heller.

[Harlekin]

Enig med Vera Vinge: Å akseptere sine egne følelser og situasjonen man er oppi, er viktig. For min del hjalp det på situasjonen å faktisk godta at alt føles forferdelig nå, og godta at det ikke var så veldig mye jeg kunne gjøre med det. Jeg godtok at det var ekstremt tunge og slitsomme dager, tok en dag av gangen og satset på at det ble bedre. Det gjorde det.