Morsfølelsen

[AnonymBruker]

Når kom denne for dere? Og da tenker jeg for dere hvor den har vært treg med å komme..

Jeg har et barn på åtte måneder, som jeg er veldig glad i, og som jeg har stort trang til å beskytte. Men denne overveldende morskjærligheten hvor hjertet mitt brister, den har jeg ikke..Og ofte tenker jeg at jeg ikke vil ha flere barn, fordi det å få dette ene har vært så tungt..

Anonym poster: b5c0154a8eb1b70bdd81326388e6f5ec

[AnonymBruker]

Den er der i kort øyeblikk, som regel når barnet sover. Ofte er den ikke der, og barnet mitt er 20 måneder. Jeg tror det har sammenheng med at jeg er alene, og det har vært veldig tøft.<br /><br /> Anonym poster: c1ee5918d7536d89e58c39d5a6f6d5f9

[AnonymBruker]

Når kom denne for dere? Og da tenker jeg for dere hvor den har vært treg med å komme..

Jeg har et barn på åtte måneder, som jeg er veldig glad i, og som jeg har stort trang til å beskytte. Men denne overveldende morskjærligheten hvor hjertet mitt brister, den har jeg ikke..Og ofte tenker jeg at jeg ikke vil ha flere barn, fordi det å få dette ene har vært så tungt..

Anonym poster: b5c0154a8eb1b70bdd81326388e6f5ec

Jeg har det på samme måte. Hun er 9 måneder. Det skjer en sjelden gang innimellom at jeg virkelig blir overrasket over reaksjonen min over hvor overveldetet jeg er over å ha henne. Og jeg merker at jeg har blitt mye mer lettrørt av artikler i avisen som omhandler barn. Men i det daglige så har jeg bare den beskyttelsestrangen som du også har. Jeg har vært borte fra henne om nettene et par anledninger. Jeg hører om mange som savner ungen sin når de er borte fra dem. Jeg gjorde ikke det. Jeg nyter det å bare være meg litt. Selvsagt syns jeg det er godt å se henne igjen, men jeg har ikke noe savn. De første 3 månedene følte jeg egentlig at jeg bare måtte dekke henne primære behov, og følte nesten avsky for den lille bylten.

Jeg aner ikke om det er slik det skal være, eller om jeg ikke har fått morsfølelsen skikkelig enda. Pr i dag kan ikke jeg tenke meg flere barn heller, rett og slett fordi jeg syns det er mer enn nok med en og jeg vet ikke om jeg vil gjennom dette igjen.

Anonym poster: e3ef539d2a1cdb26ee4a636f0aabdc92

[AnonymBruker]

Så godt å lese at jeg ikke er alene..På en måte..

Det har hendt nå og da at jeg også har fått en sånn følelse en kort, kort stund, men det er sjeldent. Jeg savner han heller ikke når bestemoren passer han, og jeg gleder meg faktisk til han er så gammel at han kan overnatte en hel helg..

Har mange ganger tenkt at hadde jeg visst hvordan morsrollen kom til å oppleves, så tror jeg at jeg hadde valgt et liv uten barn. Selv om jeg så klart ikke ønsker han bort, er som sagt glad i han, og han er en utrolig flott gutt..

Men i tillegg har jeg utrolig dårlig samvittighet for at jeg var så nært å ta abort. Ja faktisk så nært at GY-undersøkelse var unnagjort, og jeg hadde fått den pillen som skulle stoppe det hele, og time til når jeg skulle møte opp på sykehuset dagen etterpå..Endte med at jeg heller leverte pillen og gikk derfra med en følelse av at jeg gjorde det rette. Men likevell gnager den dårlige samvittigheten. Jeg frarøvet han nesten livet..Føles ut som om jeg sviktet han før jeg i det hele tatt fikk han i armene mine.

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

[Gjest imli]

Begge ungane mine var nok nærmare eitt år før eg kjente skikkeleg morskjensle for dei. Følte ingenting for dei då dei vart fødd. Byrja å verte glad i dei etter nokre veker, og så skikkeleg morskjensle nærmaret året. Var akkurat det same med nr 2 som med nr 1, men med nr 2 var eg førebudd, så det gjekk mykje greiare. Ser i ettertid at eg sannsynlegvis hadde fødselsdepresjon med nr 1. Kan du ha/ha hatt det, trur du? Det vert betre etterkvart, heilt sikkert! Viss du synest det er vanskeleg, snakk med nokon! Det er mange som føler det same som deg, det er berre så utruleg tabu! Eg er heilt open om korleis eg hadde det, og då får eg alltid høyre om andre som hadde det på same måte, fordi det er lettare å snakke om når ein høyrer om andre som har opplevd det same. Dette er heilt normalt og ikkje farleg. Men som sagt - føler du at dette er veldig vanskeleg, så snakk med nokon - ven, familie, helsesyster eller lege/psykolog!

[Gjest imli]

Så godt å lese at jeg ikke er alene..På en måte..

Det har hendt nå og da at jeg også har fått en sånn følelse en kort, kort stund, men det er sjeldent. Jeg savner han heller ikke når bestemoren passer han, og jeg gleder meg faktisk til han er så gammel at han kan overnatte en hel helg..

Har mange ganger tenkt at hadde jeg visst hvordan morsrollen kom til å oppleves, så tror jeg at jeg hadde valgt et liv uten barn. Selv om jeg så klart ikke ønsker han bort, er som sagt glad i han, og han er en utrolig flott gutt..

Men i tillegg har jeg utrolig dårlig samvittighet for at jeg var så nært å ta abort. Ja faktisk så nært at GY-undersøkelse var unnagjort, og jeg hadde fått den pillen som skulle stoppe det hele, og time til når jeg skulle møte opp på sykehuset dagen etterpå..Endte med at jeg heller leverte pillen og gikk derfra med en følelse av at jeg gjorde det rette. Men likevell gnager den dårlige samvittigheten. Jeg frarøvet han nesten livet..Føles ut som om jeg sviktet han før jeg i det hele tatt fikk han i armene mine.

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

Dette kan nok vera grunnen til at du har vanskelege kjensler no. Kanskje ikkje du heilt tillet deg sjølv å verte glad i barnet ditt? Som sagt - snakk med nokon! Du er ikkje åleine om dette.

Og det å ikkje sakne ungane sine når ein er vekke frå dei nokre timar eller eit par dagar, er i alle fall heilt normalt! Nyt tida åleine når du kan det, utan dårleg samvit!

[AnonymBruker]

Begge ungane mine var nok nærmare eitt år før eg kjente skikkeleg morskjensle for dei. Følte ingenting for dei då dei vart fødd. Byrja å verte glad i dei etter nokre veker, og så skikkeleg morskjensle nærmaret året. Var akkurat det same med nr 2 som med nr 1, men med nr 2 var eg førebudd, så det gjekk mykje greiare. Ser i ettertid at eg sannsynlegvis hadde fødselsdepresjon med nr 1. Kan du ha/ha hatt det, trur du? Det vert betre etterkvart, heilt sikkert! Viss du synest det er vanskeleg, snakk med nokon! Det er mange som føler det same som deg, det er berre så utruleg tabu! Eg er heilt open om korleis eg hadde det, og då får eg alltid høyre om andre som hadde det på same måte, fordi det er lettare å snakke om når ein høyrer om andre som har opplevd det same. Dette er heilt normalt og ikkje farleg. Men som sagt - føler du at dette er veldig vanskeleg, så snakk med nokon - ven, familie, helsesyster eller lege/psykolog!

Veldig flott at du er åpen om det!

Når mine venner spør hvordan det er å være mamma, så føler jeg at jeg må si "det er så flott at", "det er så koselig", men slenger gjerne på "men slitsomt også". Føler ikke jeg kan si hvordan det ofte kan føles. Når jeg våkner av ungen halv seks om morgenen, med kanskje fem timer oppdelt søvn (har et veldig stort søvnbehov), så føler jeg ikke akkurat glede når jeg ser den sprellende, glade gutten som er over seg av lykke for å se mammaen sin..

Men jeg har muligheten til å prate med moren min, da. Kjæresten min også, men han er ikke så god på sånt, på en måte..

Føles ikke ut som jeg har depresjon i alle fall. Altså, jeg har hatt depresjoner tidligere, så hver gang jeg har vært på vei inn i en ny, så har jeg kjent det igjen og gjort tiltak for å stoppe det. Har det veldig bra, bortsett fra akkurat dette..Men klart, kan jo være fødselsdepresjon føles anderledes enn vanlig depresjon?

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

[AnonymBruker]

Dette kan nok vera grunnen til at du har vanskelege kjensler no. Kanskje ikkje du heilt tillet deg sjølv å verte glad i barnet ditt? Som sagt - snakk med nokon! Du er ikkje åleine om dette.

Og det å ikkje sakne ungane sine når ein er vekke frå dei nokre timar eller eit par dagar, er i alle fall heilt normalt! Nyt tida åleine når du kan det, utan dårleg samvit!

Glememr å skrive at jeg er ts, men er vel sånn id på ab-bruker nå, men..Er meg i alle fall!

Ja du har kanskje rett. Det føles bare så feil at jeg stod der med pillen på kjøkkenet, og skulle til å åpne, og svelge den. Samme kjøkkenet som han spiser alle sine måltider i hver dag. Kjenner på den dårlige samvittigheten, ja!

Men jeg kan snakke med moren min om det. Hun er utdannet innen psykisk helse også, så hun er som regel lett å snakke med.

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

[Gjest imli]

Godt at du kan snakke med mora di!

Fødselsdepresjon er nok ikkje så veldig annerleis enn "vanleg" depresjon, men handlar mykje om vanskar med tilknytning til barnet, og å vera nedstemt ift dette - utan å kanskje forstå det sjølv. Mange vert og redde for å vera åleine med barnet, redde for at dei skal skade barnet osv. Kjenslen av å vera ein dårleg/mislykka mor er som regel sterk.

[Silfen]

Om det er morsfølelse at hjertet brister, så har jeg ikke denne.

[Gjest imli]

Om det er morsfølelse at hjertet brister, så har jeg ikke denne.

Er på ein måte einig her - det er ikkje noko oppskrift på korleis morskjensle skal vera! Så lenge du sjølv tenkjer at kjenslene er rette, er dei rette. Men no tenkjer jo TS at ho ikkje er glad nok i barnet sitt. Det er ein vond kjensle uansett om han eigentleg ikkje er reell.

[Silfen]

Joda. Men folk er så forbaska opptatt av denne lykkeligheten. Og den kan fint være fraværende uten at man er unormal. Jeg tror dette evige lykkefokuset kan føre til at de som ikke er helt der får det enda mer ræva med seg selv.

[AnonymBruker]

Ts her

Tror i alle fall ikke jeg har noen depresjon. Har tross alt gjenkjent det tidligere.. Men det plager meg absolutt, at jeg føler det som jeg føler. Men bare det å skrive her, og lese hva dere skriver, har hjulpet. Altså, følelsene er jo som de er enda, men kanskje litt lettere å akseptere at det ikke er rosa skyer og uendelig kjærlighet umiddelbart for alle.

Det stikker bare sånn når jeg for eksempel leser i dagbøker til andre her inne som nettopp har fått, så skriver de sånt som "dette er det neste som har hendt meg, kan ikke tenke meg noe bedre enn dette, å få dette barnet var virkelig meningen med livet, det er SÅ verdt våkennatt etter våkennatt når jeg ser smilet til den lille" osv. Jeg føler det jo ikke sånn!!

Når vi har mange dårlige netter på rad her i hus, så tenker jeg derimot "dette blir den første og siste ungen!!!!" :gjeiper:

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

[Japp]

Ts her

Tror i alle fall ikke jeg har noen depresjon. Har tross alt gjenkjent det tidligere.. Men det plager meg absolutt, at jeg føler det som jeg føler. Men bare det å skrive her, og lese hva dere skriver, har hjulpet. Altså, følelsene er jo som de er enda, men kanskje litt lettere å akseptere at det ikke er rosa skyer og uendelig kjærlighet umiddelbart for alle.

Det stikker bare sånn når jeg for eksempel leser i dagbøker til andre her inne som nettopp har fått, så skriver de sånt som "dette er det neste som har hendt meg, kan ikke tenke meg noe bedre enn dette, å få dette barnet var virkelig meningen med livet, det er SÅ verdt våkennatt etter våkennatt når jeg ser smilet til den lille" osv. Jeg føler det jo ikke sånn!!

Når vi har mange dårlige netter på rad her i hus, så tenker jeg derimot "dette blir den første og siste ungen!!!!" :gjeiper:

Anonym poster: 3aef0628c5d99eedb527e6389790fffc

Dette tenker jeg også TS Livet mitt fikk ikke umiddelbart en ny mening med en gang jenta mi kom opp på brystet, slik som mange sier.

[Gjest imli]

Joda. Men folk er så forbaska opptatt av denne lykkeligheten. Og den kan fint være fraværende uten at man er unormal. Jeg tror dette evige lykkefokuset kan føre til at de som ikke er helt der får det enda mer ræva med seg selv.

Det er eg heilt einig i!

Det er ikkje alle som svev på rosa skyer og har fått ein heilt ny meining med livet etter at dei har fått ungar - faktisk trur eg dei færraste opplev dette, men det er berre det som er "fasiten" og dermed smørar folk litt tjukt på når dei snakkar om korleis det er å verte mor. Omverda ventar jo at ein skal vera så innmari lukkeleg, og då er det enklast å berre seie det folk ventar å høyre.

[Teriyaki]

Er slik for meg også. Da babyen min kom på brystet mitt etter fødselen, følte jeg ingenting. Bare en tomhet, men samtidig lettelse over at den tunge fødselen var overstått. Men den tomheten jeg følte da, og som jeg følte da jeg lå på barsel og så på den to timer gamle babyen, det var en rar følelse.

Og da gutten min havnet på intensiven...Så ble jeg ikke bekymret! Jeg visste selvsagt at det ikke var livsfarlig, men da pleieren henten ungen for å ta han ned, så sa jeg bare "ok", som om det var den største selvfølge. Skal sies at gutten min var nummer fire av fem unger født i min og min samboers krets, som hadde havnet på intensiven, så kanskje jeg var bilitt vant til det..hehe..

Endret 19. juli 2012 av Teriyaki

[Gjest imli]

Eg kjente og fullstendig tomheit då eg fekk den fyrste ungen min. Å vera letta over at det var overstått var nok den einaste positive kjensla. Eg hugsar eg tenkte at eg gjerne kunne gje bort ungen, eg kjente INGENTING. Hugsar den ekle kjensla av at alle rundt meg venta at eg skulle vera så lukkeleg, og så var eg ikkje det, men måtte prøve å late som. Trur faktisk dei fyrste vekene med det fyrste barnet mitt var ein av dei vanskelegaste periodane eg nokon gong har opplevd. Det er trist å tenkje på. Med nr 2 var eg som sagt førebudd, så det vart lettare. Kjente ikkje noko spesielt for ungen, men det var heilt greitt, for eg visste det kom seinare og dermed var alt mykje lettare.

[AnonymBruker]

Dette var egentlig akkurat det jeg trengte å lese nå. Fødte for tre uker siden og syns fremdeles alt er ganske tungt. mest fordi jeg føler at jeg ikke føler sterkt nok for den lille. jeg bryr meg jo om ungen, men jeg hadde trodd at følelsene skulle være sterkere.

for min del tror jeg noe av det kommer fra en fødsel som ikke ble som forventet, samt at ungen fikk et opphold på intensiven, hvor jeg plutselig ikke hadde noe kontroll på ungen fordi det var noen andres ansvar.

Det er tungt og vondt å føle at man ikke lever opp til lykkerus-klisjeen. jeg har verdens dårligste samvittighet overfor ungen. dessverre har også samboer samme tankene, så nå har vi tenkt til å be helsestasjonen om råd ..<br /><br /> Anonym poster: 7d00994cab710a20047c80a7e1e3597d

[Glorya82]

Jeg var lykkelig og glad med en gang jeg så babyen min. Beskytter følelsen kom med en gang, mors kjærligheten og følelsen dagen etter fødsel da jeg hadde fått sovet litt. Vet ikke hvordan den kan beskrives best,- men så lykkelig som jeg aldr har vært før, kan se og se på babyen timevis og smile, kjenner at jeg er villig til å gjøre og offer alt for at den lille skal ha det bra og at jeg ikke kan leve uten ham. Har aldri følt noe så sterkt som dette:)

[Gjest imli]

Jeg var lykkelig og glad med en gang jeg så babyen min. Beskytter følelsen kom med en gang, mors kjærligheten og følelsen dagen etter fødsel da jeg hadde fått sovet litt. Vet ikke hvordan den kan beskrives best,- men så lykkelig som jeg aldr har vært før, kan se og se på babyen timevis og smile, kjenner at jeg er villig til å gjøre og offer alt for at den lille skal ha det bra og at jeg ikke kan leve uten ham. Har aldri følt noe så sterkt som dette:)

Og dette hjelp TS på kva måte..?