Noen som har erfaring? Venninne med bipolar lidelse...

[Alvina]

En venninne av meg er bipolar og det er tøft. Jeg vet det er tøft for henne, men når hun er manisk lyger hun og tar ikke medisinene sine og mener hun er på høyden. Da sammenligner hun sin lidelse med å ha brukket et ribben, eller fått et gnagsår...og bagatelliserer alt.

Hun har et tilleggsproblem, men jeg ikke hvor alvorlig omfanget er, hun drikker litt for mye og for ofte, tror jeg... Jeg blir utslitt, men jeg er glad i henne.

Kjæresten min har spurt meg hvorfor jeg gidder... han har rett på en måte. Kanskje han har helt rett. For etter et døgn med henne har jeg ingenting å gi til andre. Da er jeg fullstendig utslitt.

Jeg tør ikke ta henne med meg til venner, hun overtar hele rommet...

Og kjæresten min ser hvor sliten jeg blir. Hun holder meg våken, og virker manipulerende. Hun sier jeg kan sove over hos henne, men får angst bare jeg rører meg og starter en ny runde med å finne på noe annet å prate om. Jeg har kjeftet på henne mange ganger, for jeg velger direkte tale. Noen ganger har jeg måttet dra henne i armen, hun blir også shoppegal når hun er manisk.

Men hun er snill, og et følelsesmenneske og å stresse henne og mase er det samme som å påføre henne angst. Ofte virker hun manipulerende, får angst bare man sier at jeg må nesten gå hjem jeg nå.

Da begynner hun å skjelve, men like ofte kan hun bli sinna. Jeg har jobbet innen helsevesenet, men å ha en venninne som er bipolar er vanskelig. Hun krever alt, men gir også mye tilbake.

Jeg vet at hun ikke er gjennomsnittet for alle som har en bipolar lidelse, og jeg kan ikke kutte kontakten helt, men hvordan skal jeg distansere meg og ... egentlig burde jeg bare kutte kontakten.

I alle fall når hun er manisk. Mannen hennes er sliten så det holder, og jeg forstår han. Jeg kjenner også han, før de giftet seg.

Vet at jeg har problemer mht til grensesetting når det gjelder henne, men det er som å gi lillefingeren og komme ut av en dør uten en arm.

Hun er veldig åpen og ærlig, men i maniske faser er hun en egoist. Jeg vet ikke omtrent noe om bipolar lidelse når en man er glad har diagnosen, men hvordan kan jeg på en best mulig måte forholde meg uten å såre henne?

Hun har vært innlagt mange ganger, både frivillig og ufrivillig. Jeg pratet med henne på telefonen for en halv time siden og jeg hørte at hun var manisk. Hun kamuflerte virkeligheten, dvs kom med lystløgner for å skape en følelse av trygghet.

Hva gjør man?

Endret 19. juli 2012 av Alvina

[lillevill]

Vel jeg tror det verste du kan gjøre er å bli hennes "psykolog" om du føler du ikke vet noe om bipolare lidelser.

Personlig mistenker jeg at min mor er bipolar, men uten det maniske. Hun er veldig opp og ned, og krever mye - uten å gi tilbake. Snakker til meg med falsk glad stemme, og manipulerer VELDIG.

For meg så fungerer det å sette litt avstand, og gi henne ansvaret selv for å ha det bra. Hun ønsker kansje å legge sin smerte på meg, men det er ikke riktig. Samme med deg og din veninne, du skal ikke gå å bære på smerten hennes.

Din veninne må få profesjonel hjelp, og jeg vet egentlig ikke hvor mye det hjelper deg å spørre oss her på KG om råd heller. Det kan være at gode råd vil dukke opp, men det er selvfølgelig veldig vanskelig å vite om de faktisk vil hjelpe deg og din veninne!

Kansje du skulle snakket med legen din om hvordan det påvirker deg, samt også hvordan han synes du skal forholde deg ovenfor henne. Flott at du vil hjelpe henne da, men husk at hun er ikke ditt ansvar heller. Hun er voksen og ansvarlig for seg selv, og det vil nok gi henne en god følelse å kunne kontrollere sykdommen selv ved hjelp av sin psykiater.

Jeg vet ikke om det hjelper selvfølelsen hennes at du trekker henne etter armen når hun blir manisk og skal shoppe?

[Alvina]

Takk for svar Lillvill. Nei, men jeg blir så oppgitt noen ganger. Ofte har jeg bare gått, men så blir jeg bekymret for henne og går noen hundre meter og venter på henne.

Spørsmålet mitt er ikke hvordan jeg kan hjelpe henne, men hvordan jeg kan distansere meg og trekke meg litt tilbake. Hun har en primærkontakt, en psyk. sykepleier som forsøker å nå inn til henne.

Trist å høre om din mamma, og håper hun har selvinnsikt til å søke hjelp.

Min venninne har fått en diagnose, men i maniske faser er hun eplekjekk og helt på høyden, pluss at hun er litt for glad i det sterke, drikker vin og selger unna malerier og smykker og når hun kommer i den andre fasen, og blir depressiv, da må hun legges inn. Jeg har pratet med mannen hennes og vi har gjentatte ganger forsøkt å prate med henne. Hun er det jeg ville kalle superintelligent, overklok, og hun er enig i alt vi sier, men sier vi et galt ord blir hun sint (mest på han).

Vi møtte tilfeldigvis en venn av meg og da innbilte hun seg at han var MANNEN i hennes liv. Jeg sa skjerp deg, hvis jeg blir singel er han min.

Ja, jeg må ofte kjefte på henne, hvis jeg ikke gjør det ville hun bosatt seg hjemme hos meg. Evt måtte jeg gått hele dagen med henne og fulgt med på shoppingrunde etter runde. Hun bruker en halv time eller mer og prater med alle.

Jeg må kanskje bare kutte kontakten med henne når hun er i den maniske fasen?

[lillevill]

Det kan faktisk være at ved å trekke deg tilbake så vil du hjelpe henne.

Det skader jo henne ikke å snakke med folk, eller å shoppe, hun kan jo benytte seg av bytterett, og om hun bruker for lang tid på manisk prat og shopping så kan du jo si til henne at noe dukket opp, og at du må dra. Jeg lurer også på at det ikke er noe vits i å ta henne veldig seriøst om hun kommer med maniske ideer? Som det med din venn. Om hun ikke faktisk setter maniske planer og ideer ut i live da? Eller er det bare pjatt?

Min tanke er fortsatt at veninna di, som er klok, må fatte at hun må ta litt ansvar selv. Men det er deilig å slippe unna Deilig, men ikke produktivt - så ikke gjør henne noen bjørnetjenester. Gi henne "gaven" i å kunne ta vare på seg selv, og følge råd fra psyk sykepleier og psykologen. Hun har ikke godt av at venner og andre blander seg i stor grad. (Vet ikke om du egentlig gjør det, men får litt følelsen av at du kansje hjelper henne LITT for mye)

Er hun til fare for seg selv da?