Klarer ikke å tyde alt jeg føler.. (litt langt)

[Toolose]

Hei

Jeg er litt i villrede og har vært det lenge. Tenkte jeg skulle se om noen hadde et godt råd på lager?

Jeg og samboeren min har vært sammen i 2 år nå, og har en baby på 5 måneder. Vi kjøpte oss hus for litt over et år siden, forholdet gikk jo utrolig bra og jeg tenkte meg jo fremtiden min med samboeren min.

Siste halvåret har vært utrolig tøft på mange måter, ting har gått i en ond sirkel virker det som.

Vi har på en måte "grodd oss fast" i noe jeg må ut av, enten med min samboer, eller uten. Kan ikke ha det som jeg har det nå.. Jeg er mye sint på samboeren min, også for små filleting blir jeg irritert om dagen, men holder det inni meg da vi snakker relativt dårlig sammen.

Vi er i midten av 20-årene begge to hvis det skulle ha noen betydning.

Samboeren min har et agresjonsproblem og et alkoholproblem. Noe jeg ikke visste i starten, men som har kommet svært tydlig frem litt etter litt.

Han har hatt en tendens til å drikke et par pils og likevel kjøre bil. Han lyver om at han har drukket og sier det er munkholm eller vørterøl som lukter/smaker.

Før tok han 3-7 pils om dagen, men noen ganger kunne det gå en eller to dager i uken hvor han ikke tok seg en pils.

Han har slått meg i annsiktet når jeg var gravid under en krangel, men kan opplyse om at han gjorde det i en reaksjon pga at jeg klappet til han. Jeg gjorde dette da han holdt meg fast og skrek til meg. Er fult klar over at det var stygt av meg å faktisk klappe til han, så jeg kan ikke legge skylden på han i dette, men skulle ønske at reaksjonen hans var annerledes. Han hadde hadde drukket maks en 6-pack (0,33l).

Han har ikke vært voldelig i etterkant, utenom at han har dyttet til meg med brystkassen sin og har gått på meg hardt en gang. Han har slått foran meg i sofaen under en krangel hvor jeg også holdt datteren vår, hun ble redd selvfølgelig, men ellers er det mest skriking når han blir sint. Han mistet lappen i fyllekjøring for 2,5 månede siden, og da lovet han å holde seg unna alkohol i noen måneder pga jeg holdte på å gå fra han etter den episoden. Han skjønte at jeg var dritsint og skuffet. Ble irritert fordi han løy om alkoholen.

Han lyver alltid om alkohol, og vet at alkoholen vil bli et problem da han er ufyslig mot meg når han drikker....

Jeg blir irritert på den ene kompisen hans da han alltid er med på fantestrekene, og den kompisen er han mye med..

En gang kom han også hjem ruset på piller. Han sa at han trodde det var smertestillende, og han sa at kompisen hans hadde gitt han det. Ringte han og han hadde fått muskelavslappende. Men min samboer tåler ikke de pillene pga det klikker for han... Han var truende mot meg hjemme, truet med å slå meg.. Men han gjorde det ikke. Dagen etter, så husker han ikke så mye... Men han sa sorry for oppførselen hans..

Dette har gjort at jeg blir usikker og redd når han er ute med kompisen sin, pga jeg vet aldri hvem form han er i når han kommer hjem.

Generelt så lyver han mye, nesten en lystløgner... Han hopper alltid i forsvar og noen ganger i aggresjon, an mener at en hvit løgn ikke er noe stress. Men når det er de hele tiden, og større løyner, så har dette gjort at jeg har mistet all tillit til han.

Det har skjedd så mye ting, som gjør at jeg aldri kommer meg videre i forholdet, pga jeg tenker kanskje litt for mye på alt det negative som har vært og ikke helt kommet meg videre.

Det holdte på å bli slutt for noen uker siden, etter at han dyttet meg med brystkassen sin i sinne. Det var dråpen på begeret....

Men etter noen dager hvor han hadde sett på noen leiligheter og vi hadde fått time til mekling mht omsorgen til vår datter. Jeg klarte ikke å gjennomføre... Jeg savnet at han holdt rundt meg om natta, jeg tenker tilbake på når vi forelsket oss, vi var så lykkelige... Det er så mange gode minner, minner jeg tydligvis ikke klarte å gi slipp på.. Jeg gråt og ba han om å bli, nok en gang feiget jeg ut. Jeg er redd for å være uten han.. Vi har en nydelig datter jeg ikke vil være en dag uten, han er fantastisk flink med babyen og viser tydelig at han elsker henne. jeg tenker på hva dette vil bety for barnet, å vokse opp med en mamma og pappa som ikke bor sammen..

Jeg er redd for at den dagen jeg skulle treffe en ny en, så vil ikke han elske babyen på samme måte og kanskje ikke behandle henne like bra og heller ikke interessere seg for henne på samme måte.. Øyeblikk som en mor og far burde se sammen, første gang hun snakker eller går osv..

Jeg kan legge til at min samboer har hatt en trøblete oppvekst. Mistet foreldrene i ung alder. Vokst opp i fosterhjem.. Har generelt ikke noe familie utenom en halvbror han så vidt har kontakt med.

Jeg er tryggheten hans, en stolpe han kan lene seg på når han trenger.. Jeg får vondt av at han skal være så alene i verden..

Jeg har så sterke følelser for han, at jeg ikke vet om jeg har en god grunn til å gi slipp på dette forholdet her..

Jeg savner et familieliv... Vi har en datter og hun trenger mye kontakt med familie.. Samboeren er ikke noe glad i besøk og dra på besøk, familie generelt er han ikke noe glad i, så det blir også at jeg ikke får vært så mye sammen med familie som jeg burde.. Det er flere ting jeg blir holdt igjen på.. Vi har aldri penger til overs som kunne vært brukt på å finne på hyggelige ting sammen datteren vår. Han tjener helt ok, men han sløser bort de pengene som ikke ble brukt på regninger.. Mens jeg tjener ikke så mye mer enn han, men jeg må betale noen fler regninger enn han, betaler all mat, alt utstyret til babyen har jeg betalt og betaler alle kostnader som klær og mat osv. Han har heller aldri penger til bensin siste 2 ukene av måneden, noe som er ganske irriterende.

Jeg vet at han elsker meg høyt, jeg er hans første kjæreste, så mye er nytt for han.. Han er en god støttespiller, og støtter meningene og avgjørelsene mine. Når vår datter ble innlagt på sykehuset, så var han en klippe for meg. Jeg hadde aldri klart det vi var gjennom uten han med meg 24 timer i døgnet i mange mange uker.

Han er flink til å gjøre husarbeid hjemme selv om han roter noe hinsides

Han spør alltid om alt er bra, sier alltid at han elsker meg før vi legger på telefonen, han er flink der

Jeg tror ikke at jeg er sterk nok til å forlate dette forholdet... Er jeg sterk nok til å være alenemor? Kan dette forholdet reddes? Jeg er redd jeg alltid vil være mistenksom.. Jeg liker ikke helt den jeg har blitt.. Er livredd for at han skal smålyve eller lyve omstørre ting, så jeg små snoker for å finne ut om han snakker sant.. Jeg vil så gjerne tro på han, men han har løyet om så mye...

Vi har vært hos samlivsterepaut noen ganger, men ting ble ikke noe bedre..

Jeg bare savner at en mann tar vare på meg, en som tar meg med ut på enten middag eller være sammen venner, en som overrasker meg, en som forteller meg hvor mye jeg betyr for han, en som har et normalt forhold til alkohol, en som er ærlig og som jeg klarer å stole på, en som er trygg og en jeg kan snakke med om alt... En jeg kan betro meg til.. En som ønsker familie og jobber for forholdet.

Men jeg har en som alltid er her, en som kjenner meg godt, en som elsker datteren vår over alt, en som alltid deler seng med meg om natten, en jeg har det veldig bra sammen med når vi ikke krangler eller er irriterte, selv om det er litt for ofte... Men jeg elsker han, jeg elsker han så utrolig høyt og vet ikke om jeg er sterk nok uten han..

Beklager at dette ble langt og rotete, jeg vil så gjerne ha han resten av mitt liv, det hadde jo vært det beste for datteren vår, men hvordan skal jeg klare å leve videre med han?

TS

Endret 15. juli 2012 av Toolose

[Gjest Mimmi]

Hvem ønsker du være, hvordan ønsker du å leve? Bare du kan bestemme det. Hvorfor er du i forholdet?

Har du det bra som du har det?

Tankene dine tyder på at du ikke har det og innerst inne vet du nok hva du vil.....

[Havbris]

Det er mye usunt i dette forholdet, og det virker ikke som dere kommuniserer så bra. Jeg tror dere ville ha mye å hente ved å oppsøke hjelp hvis det finnes noe som kan reddes. Dette forholdet har mye forakt i seg.

[Toolose]

Hei,

Det er akkurat som du sier.. Det er for mye forakt i dette forholdet, jeg er mye sint enda for det som har skjedd i fortiden, og jeg drømmer om en som kan ta vare på meg og får meg til å føle meg elsket.

Han dro nettop avgårde til en kompis for å slappe av og drikke litt.. Han lopvet meg et år. Det har bare pågått i noen få måneder at han ikke har drukket. Han blir ufyselig mot meg bare ved en pils, og det skremmer meg mye..

Men jeg syns så synd på han. Han har ingen å støtte seg på, noen få kompiser. Jeg har en god familie som bidrar og støtter meg hele veien, jeg har litt mer nettverk enn han. Han har ikke store økonomien heller. Hvordan skal han klare seg? Og hva gjør jeg ang meklingsmøte om datteren vår? Jeg tør jo ikke helt å la hun sove over hos han og sånt.. Han er for glad i alkohol, så jeg blir utrygg bare ved tanken. Men jeg vil jo at datteren vår skal se faren sin, det har hun krav på. Men jeg liker ikke at han skal ha hun fast en gang i uken f.eks fast. Dette var ikke lett...

Endret 16. juli 2012 av Toolose