Partner med ADHD - erfaringer?

[Lura Lotta]

ikke at jeg unner noen å slite med en samboer som har ADHD o.l men jeg er glad jeg ikke er alene. Det me å føle seg som en mor er akkurat slik jeg føler det også av og til (får nesten se på det som trening hehe) men jeg sliter også med samvittigheten fordi det er svært vanskelig å forstå hvordan de har det og det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen når man ikke har opplevd ting slik som de gjør til vanlig.

Og gratulerer med graviditeten, håper den slipper og arve ADHDen

Ikke jeg heller! Men det er godt å se at det faktisk er en grunn for det og at det ikke er lett og at det ikke bare er meg det er noe "galt" med heller.

Ja, det er som å se noen har skadet seg og man kan bare ikke strekke ut hånden for å hjelpe dem, fordi du aner ikke hva du kan gjøre for å hjelpe på best mulig måte.

Jeg lurer bare på om han/de virkelig forstår at det heller ikke er lett for oss, også lurer jeg på om det hadde blitt bedre om han faktisk fikk hjelp. Noen som har erfaringer ?

Om det eventuelt er terapi eller er det bare medikamenter som funker?

[AnonymBruker]

http://www.adhdnorge...ex.asp?id=31660

Her kan dere laste ned et program som lærer mennesker med ADHD enkle strategier for å få mer orden på hverdagen. Gratis :-)

Har prøvd det der tidligere i år, og jeg lærte ikke noe nytt, men nå er jeg 30 år så jeg har mye mer livserfaringer enn ungdommer, og det programmet er ment på ungdommer på 15 + år

Jeg kan jo si noe om hensyn i mitt forhold

Ikke alle med ADHD har temperament, jeg hadde det som unge men vokste det i fra meg for mange år siden. Men begeret mitt kan renne over og da blir jeg veldig lei meg, det skjer heldigvis ikke ofte. Og da enten ignorerer samboer meg hvis jeg er litt lei meg, eller jatter litt med hvis jeg er veldig lei meg. Vi har snakket om det så det er jeg som har sagt at han kan ignorere meg, han er an hvor lei meg jeg er. Når han jatter med så overdriver han heller ikke, det er ikke sånn "å stakkars deg huff huff huff...". Han lytter og lar meg si hva jeg vil, avbryter meg ikke. Og som regel når jeg har "tømt meg" så er hele greia over og dagen går videre som at ingenting skjedde. Ikke ALT må tas opp igjen, det spørs hva det er. Hadde han ikke tatt hensyn så hadde det nok blitt krangling, en eks bare kjeftet på meg. Selv prøver jeg å holde litt igjen, men vet at det ikke er sunt så lar meg "tømme meg". Skriver dagbok hvor jeg kan skrive alt mulig og få ut alt, det hjelper og da trenger jeg ikke la at gå ut over samboer. Men jeg kjefter aldri på han uten en god grunn, mener bare at jeg ikke lar min negativitet påvirke han.

Samboer vet at jeg er glemsk så han minner meg heller på ting for mye, men ritalin har hjulpet på dette så jeg er ikke like glemsk som før. Og jeg ber om unnskyldning når jeg glemmer noe.

Han tar hensyn til at jeg ikke liker høye lyder og at jeg trenger total stillhet i blant i noen få min for å "lade meg". Men vil han spille litt høy musikk så nekter jeg han ikke alltid det og plugger inn ørepropper

Kommer ikke på mer i farten, fordi ritalin hjelper meg mye. Men ikke vårt forhold er ikke helt perfekt da. Samboer sliter litt med at jeg er sta og som regel vil ha ting gjort på MIN måte, men jeg prøver å ikke være så sta

Gratulerer med baby i magen Laura Lotta Ikke ha dårlig samvittighet, samboeren min er litt "pappa" han og, hehe, vi er vant med det. Jeg har INGEN i slekta med ADHD (som jeg vet om, for alt jeg vet kan en av besteforeldrene mine ha det, eller oldeforeldre). Så det er ikke helt sikkert at ditt barn arver det. Frykter det selv når jeg får barn men jeg vet jo alt om hvordan det er så jeg har den fordelen

Det er veldig slitsomt å ha ADHD, jeg fikk diagnosen og ritalin i fjor. Da hadde jeg massevis av strategier som jeg ikke hadde lagt merke til selv, for å overleve hverdagen. Det var psykologen som oppdaget dette. Ikke rart at voksne med ADHD men uten diagnosen på papirene sliter psykisk, det er ikke lett å være oss. Men men, vi er født med det og dør med det, så må bare gjøre det beste ut av det

Anonym poster: 654a47ea0fa98c88562426d86eddff17

[Gjest Gjest]

Jeg har som sagt venner som har "trent" meg opp på et vis, har forbedret meg mye ved å ha en åpen dialog -da visste jeg at de ikke mente noe vondt når de sa fra eller ga meg tegn. Var jo i deres interesse også, jeg er en mye bedre venn nå.

Så godt å høre!

http://www.adhdnorge...ex.asp?id=31660

Her kan dere laste ned et program som lærer mennesker med ADHD enkle strategier for å få mer orden på hverdagen. Gratis :-)

Herlig! Takk!

Huff... Fikk litt vondt inni meg nå.. Noen ganger så glemmer jeg faktisk at samboern min har ADHD,jeg tenker bare at "fy faen ta han som er så egoistisk eller for en drittsekk", jeg var flink til det før, å tenke at det er ikke han som er en drittsekk som glemmer meg og avtalene våres, det er faktisk en grunn til det. Nå har jeg blitt så sliten av å alltid akseptere alt det "gale" han gjør, fordi det alltid er jeg som må ordne opp, og ja, jeg føler meg som en mamma og han føler at jeg behandler han som et barn. Men sorry, det er vanskelig å ikke bli "mamma" når han aldri kan huske at han lovte å ta ut av den ***** oppvaskmaskinen, eller gidde å rydde pc rommet som han roter så ekstremt mye på at jeg ikke orker å komme inn dit. Det å bo med en som ikke tar sin del av ansvaret i hjemmet er faktisk ikke lett, det er ikke lett å holde seg fra å bli sint selv..

Men.. Når jeg tar meg selv i det så tenker jeg på en episode jeg så av Super Nanny, hun Frost, der var det en familie med en liten gutt me ADHD. Han var som samboern min, så det var ganske interessant.

Foreldrene forsto ikke hvor vanskelig det er å leve med ADHD, så de gjorde et lite forsøk hvor de skulle ha på seg et headset med musikk på, mas rundt og lese en bok tror jeg det var, så skulle de vel sjekke etterpå hvor mye de hadde fått med seg, og det var ikke mye for å si det sånn.

Tenk hvor slitsomt det er å ha det sånn hver dag?

Jeg forstår nå når jeg sitter her og skriver at jeg har vært helt håpløs i forhold til samboern min sine problemer, men det har noe med at han aldri snakker om problemene sine, og jeg skjønner det er utrolig vanskelig. Men det er så vanskelig å forstå når han faktisk ikke sier ting til meg.

Noen ganger når jeg klarer å få han til å åpne seg så knekker han sammen og det er det vondeste jeg noen gang har sett, det er som å se et lite barn som er helt alene og som feiler på alt i livet, og sånn føler han det. Han føler at han ikke klarer noe, og pga det han gjør så går aldri ting hans vei, det er alltid noe som går galt. Og da å holde alt dette inne, tenk på det sinnet du går med inni deg da. Det må jo være helt forferdelig, og da i tillegg så klarer han ikke å beskrive følelser, uff.. Blir så trist nå, jeg skal i hvertfall gjøre alt for å forstå meg på ADHD nå!

Det er vel sjanser for at den lille i magen kan få det også?

*klem*

TS

[Gjest babyfirefly91]

ja jeg har prøvd å forklare til samboer at det er skikkelig hardt å være sammen med ham og av å til så kan han faktisk unngå situasjoner som gjør at han gjør noe dumt. Samboeren går til psykolog hver uke og JA jeg har sett forbedringer, itilegg går jeg til henne og vi går sammen. Det er av og til lettere å ta opp ting å snakke om ting når det er en annen der som kan forklare ting og "megle" for oss. Så jeg vil absolutt anbefale terapi og kanskje par-terapi også

[Gjest Yellow Taxi]

Så jeg vil absolutt anbefale terapi og kanskje par-terapi også

Jeg er enig, men vil bare påpeke at det er viktig at begge parter ønsker det og at ikke den "friske" tvinger gjennom dette. Jeg har gått første året på profesjonstudiet så jeg har absolutt ingenting i mot psykologer, men klassisk terapi passer ikke for meg og gjør bare ting værre.

[Gjest Anna]

Jeg opplevde mye av det flere beskriver da jeg var sammen med min eks. For meg ble det rett og slett for mye å takle, og jeg gjorde det slutt. Trist, fordi han er et av de fineste menneskene jeg har møtt. Men for meg ble det for slitsomt, og med tanke på at det er større sjans for at eventuelle barn arver diagnosen enn at de ikke arver den, så jeg ingen annen mulighet enn å gjøre det slutt.

[AnonymBruker]

Pleier å sammenligne min ADHD med at jeg har 100 TV'er på samtidig som jeg aldri kommer meg unna, alle har forskjellige kanaler på og kan aldri slås av. Forestill dere hvordan det er å leve med det 24-7

Jeg fikk litt terapi i fjor men har lest så mye om ADHD og blitt så mye kjent med meg selv de siste årene at psykologen og psykiateren, og meg selv, mente at jeg ikke trenger mer terapi. Men trenger samboer råd og veiledning, eller mener at jeg trenger terapi så skal jeg selvsagt bidra med det. Jeg må jo ta hensyn til andre jeg og. Ritalin ble redningen min! Terapi alene hadde ikke funka på meg.

Har du møtt en med ADHD så har du møtt EN. Vi med ADHD er like forskjellige som dere uten ADHD, så det er ingen fasit for behandling eller parforhold. Man må bare prøve seg frem

Anonym poster: 654a47ea0fa98c88562426d86eddff17

[Infinite19]

Kjæresten min har både ADHD og bipolar, og manisk depressia (tror jeg det heter?) det er ikke alltid like lett, men elsker gogutten så høyt at det ikke er så stort problem 

[Gjest En gjest]

Må spørre om noe. Jeg har kontakt med en som har ADHD hvor vi skriver lange mailer til hverandre. Men hver gang det er "hans tur" bruker han alltid så utrolig lang tid på å svare. Jeg blir så klart skuffet over at han ikke viser mer interesse ved å svare tidligere. Spesielt siden han sier han tenker på meg hver dag, hvorfor skriver han ikke da? Men når jeg først hører fra han er han kjempehyggelig og beklager seg så mye og lover å svare tidligere. Men dette gjentar seg gang på gang. I det siste har jeg lurt på om dette kan ha noe med hans ADHD å gjøre. Har han vanskelig for å sette seg ned å skrive? prestasjonsangst/kommer ikke på hva han skal skrive? Dårlig konsentrasjon? Lett til å utsette ting?

Som sagt beklager han seg mye hver gang og lover å skjerpe seg, og sier han får dårlig samvittighet. Kan dette rett og slett ha noe med hans ADHD å gjøre? Vil ikke spørre han om det siden jeg føler han må få svare når det passer han, vil ikke mase.

En gjest

[Gjest Gjest]

Det virker vel i alle fall som at cluet er å etablere trygg og åpen kommunikasjon, i likhet med mange andre ting. Jeg har lært mye av svarene deres og ser nå på dette med glemskheten som nærmest et handicap i stedet for en ren negativ egenskap. Han kan ikke noe for det og jeg vet at det innerst inne er like kjipt (om ikke mer) for han som for meg når det skjer slike glipper.

Dette skal nok gå bra!

TS

[Gjest En gjest]

Må spørre om noe. Jeg har kontakt med en som har ADHD hvor vi skriver lange mailer til hverandre. Men hver gang det er "hans tur" bruker han alltid så utrolig lang tid på å svare. Jeg blir så klart skuffet over at han ikke viser mer interesse ved å svare tidligere. Spesielt siden han sier han tenker på meg hver dag, hvorfor skriver han ikke da? Men når jeg først hører fra han er han kjempehyggelig og beklager seg så mye og lover å svare tidligere. Men dette gjentar seg gang på gang. I det siste har jeg lurt på om dette kan ha noe med hans ADHD å gjøre. Har han vanskelig for å sette seg ned å skrive? prestasjonsangst/kommer ikke på hva han skal skrive? Dårlig konsentrasjon? Lett til å utsette ting?

Som sagt beklager han seg mye hver gang og lover å skjerpe seg, og sier han får dårlig samvittighet. Kan dette rett og slett ha noe med hans ADHD å gjøre? Vil ikke spørre han om det siden jeg føler han må få svare når det passer han, vil ikke mase.

En gjest

Ingen som har noen tanker rundt dette? Håpet å få svar her så slipper jeg å opprette en nesten helt lik tråd

[Gjest Gjest]

Ingen som har noen tanker rundt dette? Håpet å få svar her så slipper jeg å opprette en nesten helt lik tråd

ja, en bekjent av meg har ADHD han bruker også veeeeldig lang tid på å svare noen gang3er, vet ikke hvorfor men

[Gjest En gjest]

ja, en bekjent av meg har ADHD han bruker også veeeeldig lang tid på å svare noen gang3er, vet ikke hvorfor men

Ja det er det, om det har noe med ADHD å gjøre eller om det er bare sånn personen er. Vet jo at mange har konsentasjonsproblemer, er rastløs og har mange tanker i hodet på en gang. Noen andre som vet litt mer? Han virker jo oppriktig interessert når jeg først hører fra han, og beklager seg veldig.

[sol87]

Kjæresten min har ADHD og i begynnelsen trodde jeg også at han ikke likte meg, eller lekte med med, fordi han bare av og til svarte på melding, og noen ganger aldri. Nå vet jeg at han faktisk bare glemmer det, eller rett og slett ikke får det til.

Når det gjelder de å holde avtaler, hjelper det om jeg minner ham på avtalen noen timer før, da slipper han å glemme det, og jeg slipper å vente på ham, fordi han får god tid til å dusje, forberede seg og slikt. Det hjelper å ha en åpen kommunikasjon dere i mellom, der du sier (på en minst mulig anklagende måte) hva du trenger, og hva som gjør deg lei deg, og hvor deretter han kan si hva han trenger av deg, og hva han synes er vanskelig, Jeg har funnet ut at det er bedre å starte en setning med "jeg blir usikker/lei meg/ trist når du...." enn "Du gjør alltid sånn og slik!!!"

[sol87]

Ingen som har noen tanker rundt dette? Håpet å få svar her så slipper jeg å opprette en nesten helt lik tråd

Jepp, det kan ha noe med ADHD å gjøre. Han vil nok gjerne svare, men for ham kan det ta lang tid å skrive en mail. Det som virker lett for oss andre, kan være et ork for enkelte med ADHD. Ofte skal de i gang med noe, men blir raskt distrahert av noe annet som skjer. Men, alle er forskjellige, det enkleste er om du spør ham, og snakker med ham om det, om dere er såpass fortrolige.

[Gjest barista]

Jeg har ADHD, og har hele livet mitt glemt avtaler og alle mulige ting. Det verste er når jeg glemmer viktigere ting som å skru av komfyr ++

Du kan tro at jeg har betalt mange tusner i gebyrer for bibliotekbøker jeg ikke har levert, legeavtaler jeg ikke har møtt opp til og alt annet av timeavtaler.

Og hvor enn trist og leit det er for dere med en partner med ADHD, så kan jeg love dere, det er verre for oss med det. Vi mener lite med det, men vi kan ikke noe for det, rett og slett.

Personlig går jeg rundt med en 7.sans hele dagene.. Må skrive ned ALT! Skriver mye lister gjennom hele dagen, huskelister, handlelister ++ Ellers så glemmer jeg ALT! Leiligheten er full av ufullførte oppgaver.

I skrivende stund så står jeg egentlig og tar ut av oppvaskmaskinen, men så ble jeg litt tørst, og skulle på stua å hente glasset mitt, her ser jeg at jeg er bare halvferdig med å henge opp klesvasken, og måtte ta den.. Men først ville jeg bare sjekke samordna opptak om jeg var kommet inn. Når jeg ikke hadde fått svar, gikk jeg nå på kvinneguiden for å se etter lignende tråden, om andre har fått svar.. Også havnet jeg innom her. Når jeg tenker meg om, så ligger faktisk håndklene mine i tørketrommelen, de vasket jeg på Tirsdag...... Livene til oss med ADHD er mye rot, mye ufullstendige oppgaver, og mye glemsel. Men prøv å husk at hodene våre er fulle av dette, og vi bryr oss virkelig om alt vi glemmer.. Vi glemmer mye, og når vi minnes på det, kan det fort oppfattes som om vi er utilstrekkelig. Personlig blir jeg veldig lei meg når jeg glemmer disse tingene.

Jeg har blitt ordentlig dyktig på å huske ting, skrive ned ++ Jeg har ikke på ca. 7-8 måneder glemt noen timeavtale hos lege/tannlege o.l. så når jeg for 3 uker siden plutselig innså at jeg hadde hatt time hos fysio tidligere den dagen var jeg oppriktig lei meg, det var nokså tungt. Vi kjemper en hard kamp med oss selv.

Jeg er mye bedre enn hva jeg en gang var.. Takket være lister og 7. sans. Men jeg er konstant opptatt av å ha kontroll, og er ikke så veldig spontan av meg..

Jeg glemmer alt jeg ikke skriver opp, og må minnes på ting. Og når jeg er mint på tingene, må de gjøres her og nå, ellers er det borte. Min mor sender stadig meldinger eller ringer for å spørre om jeg har husket å...?

Mitt råd er: ikke bli en mamma! Det har kjæresten din en av fra før. La kjæresten selv komme til ett punkt hvor h*n er lei av tilværelsen som den er, og vil gjøre noe med det. Men det er ikke opp til deg. Aksepter det, og forstå at det handler ikke om følelser og omsorg ovenfor deg. Og kanskje fortell at du trenger å bli fortalt betydningen din i h*ns liv, siden du muligens oppfatter handlingene motsatt.

Men alt i alt, vær grei å ikke fremstil ADHD som en livsflyktig sykdom. Det er ikke pesten, og livet går ikke unner fordi en har ADHD. Livet er hardere og tyngre, men vi har alle sammen bagasje å bære på.

[Gjest En gjest]

Kjæresten min har ADHD og i begynnelsen trodde jeg også at han ikke likte meg, eller lekte med med, fordi han bare av og til svarte på melding, og noen ganger aldri. Nå vet jeg at han faktisk bare glemmer det, eller rett og slett ikke får det til.

Når det gjelder de å holde avtaler, hjelper det om jeg minner ham på avtalen noen timer før, da slipper han å glemme det, og jeg slipper å vente på ham, fordi han får god tid til å dusje, forberede seg og slikt. Det hjelper å ha en åpen kommunikasjon dere i mellom, der du sier (på en minst mulig anklagende måte) hva du trenger, og hva som gjør deg lei deg, og hvor deretter han kan si hva han trenger av deg, og hva han synes er vanskelig, Jeg har funnet ut at det er bedre å starte en setning med "jeg blir usikker/lei meg/ trist når du...." enn "Du gjør alltid sånn og slik!!!"

Men han likte deg alikevell?

Men jeg lurer på hvordan kan de glemme å svare ei jente de sier de tenker på hele dagen? Og hva er det som gjør at de ikke får det til?

Jepp, det kan ha noe med ADHD å gjøre. Han vil nok gjerne svare, men for ham kan det ta lang tid å skrive en mail. Det som virker lett for oss andre, kan være et ork for enkelte med ADHD. Ofte skal de i gang med noe, men blir raskt distrahert av noe annet som skjer. Men, alle er forskjellige, det enkleste er om du spør ham, og snakker med ham om det, om dere er såpass fortrolige.

Får meg ikke til å spørre, da jeg vil han skal svare når det passer han. Men jeg har kanskje ikke nok forståelse, for jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig med å svare? Det eneste jeg vet er om det går lang tid til jeg får svart selv at jeg ikke kommer på noe å skrive om, eller ikke greier å ordlegge meg skikkelig, da bruker jeg å utsette det selv faktisk

[sol87]

Men han likte deg alikevell?

Men jeg lurer på hvordan kan de glemme å svare ei jente de sier de tenker på hele dagen? Og hva er det som gjør at de ikke får det til?

Får meg ikke til å spørre, da jeg vil han skal svare når det passer han. Men jeg har kanskje ikke nok forståelse, for jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig med å svare? Det eneste jeg vet er om det går lang tid til jeg får svart selv at jeg ikke kommer på noe å skrive om, eller ikke greier å ordlegge meg skikkelig, da bruker jeg å utsette det selv faktisk

Det er jo kompliserte ting det der. Jeg vet ikke hvorfor han ikke alltid svarte, som regel kom svaret dagen derpå. Jeg har ikke ADHD,så jeg vet ikke hvordan det føles. Men jeg vet at mange med ADHD ofte utsetter ting, alt fra å spise, gå i dusjen, vaske opp, til å ta telefoner. Ofte utsetter de så mye at det blir en slags vondt sirkel, det går med dårlig samvittighet for det de ikke får gjort, blir stressa, redde og fortvilte, og kanskje døyver de denne angsten med noe annet, f.eks tv-spill, lesing, trening, drikking osv osv, i stedet for å få unnagjort det de bekymrer seg over. Mange med ADHD får tilleggsproblemer, for eksempel depresjon og angst på grunn av problemene ADHD skaper i hverdagen.

Noen har også vanskelig for å åpne seg følelsesmessig, og har erfaringer fra tidligere med mislykkede forhold, som de ofte oppfatter at ADHD'en deres har skylda for. Men! Bare fordi man er i et forhold med noen med en eller annen form for funksjonsnedsettelse og eller lidelse, så kan man ikke finne seg i alt, og man MÅ snakke om ting. Forholdet til kjæresten mi nå, er veldig bra nettopp på grunn av at vi prøver å kommunisere godt og tydelig med hverandre.I tillegg har medisiner vært viktig for min kjæreste.

[Armitage]

avtaler med meg men glemmer det, glemmer å si ifra om planer blir endret, blir fort sint (sier unskyld etterpå) men er veldig ubehagelig og kan skape dårlig stemning, får sinne utbrudd (verst nå han er full/har drukket) gjør gjerne ting han ikke burde/ikke er greit fordi han ikke tenker seg om... dette kan være alt fra å "plutselig" bestille PS3 som vi ikke har råd til-til å si ting som fornermer/sårer meg. har en tendens til å love ting uten å holde dem som f.eks "jeg lover at jeg skal rydde til du er hjemme fra jobb, jeg lover jeg ikke skal bli full, jeg lover jeg skal ordne "det" og tar ikke ting like seriøst selv om han burde det og er veldig negativ til ting (overtenker og forventer det værste)

han er jo en kjærlig og fantastisk mann med masse positive sider også!, men de "negative" tingene blir fort for mye, men vi får heldigvis hjelp fra psykolog til en slags "par" terapi og vi venter på at han skal få medisiner el.n som kan hjelpe litt

Det at han lover ting han ikke holder er egentlig ikke noe som er typisk for folk med ADHD. Det har mer med karakteren å gjøre. Med mindre han ikke holder dem fordi han glemmer.

[Maestro]

Jeg fant utav min ADHD for 1.5 år siden, altså da jeg var snaut 18 år.

Og mye av det dere skriver her kjenner jeg meg innmarig godt igjen i! Glemmer oppvask, glemmer glass og tallerkener på rommet mitt, mye føles ut som et "tetak" å gjøre, bare og gå ned med skittne klær på badet, dusje, spise and so on. Samme gjelder skolen. Jeg har hatt så mye fravær at jeg skammer meg. Ble mobbet fordi jeg var anderledes, men ingen visste hvorfor. (skal sies at min gamle lærer tok seg til pannen da mamma traff henne ifjor og sa at jeg har ADHD. At hun ikke forsto eller ikke merket det, for det var jo noe med meg som liten.) Stress med fravær, endte med angst og enda mer fravær, resulterte med dårlige karakterer. Havnet i en deperimerende ond sirkel fylt av angst, selvskading og lav selvtillit. (Har lest at jenter med ADHD har lettere for og få sånne problemer enn gutter..)

Jeg er faktisk veldig flink på og huske avtaler! Men legetimer, tannlegetimer har dessverre ofte gått rett i dass. Men er blitt bedre!

Jeg har jo gått hele livet mitt sålangt, uten og vite hva er det som feiler meg? Holder aldri kjeft, skifter samtaleemne midt under en settning, og snakker gjerne om 5 ting på en gang.

Langvarige samtaler, eller settninger? Pft, faller ut! Havner dypt inn i min egen drømmeverden, av tanker og spekulasjoner som surrer rundt i planeten min som jeg ikke klarer og holde styr på! Ikke pga at jeg synes det folk snakker om er kjedelig, men, er vanskelig og henge med.

Miste lommebok, mobil, hvertfall løpe rundt i huset 5 min før bussen går for å lete etter tingene mine? Skjer daglig. Har ikke telling i mine tenåringsår der jeg er kommet forsent til ting pga jeg ikke fant lommeboken, da jeg først fant den så rakk jeg ikke bussen og måtte vente på neste, å ofte kanskje ikke rekke den heller.

Glemsk generelt er jeg. Får jeg bestilling i fra kundene mine, så kan jeg banne på at jeg må spøre om ca alt på nytt igjen. "du skal sitte her? "...Nei, skal ta med meg" "oh.."

Jeg er kanskje mer nærtaken enn andre jenter på 19-20 år, tar kritikk veldig personlig og har veldig lett for og misforstå hva folk egentlig mener.

Ritalin hjelper meg en hel hau, både på jobb, hvordan jeg organiserer ting(hos meg er ca alt et kaos, resultat av uorganisering), plikter og holde tankene mine mer i sjakk. Samt stressinga mi. Får jeg mer enn 2 ting å gjøre, så stresser jeg skikkelig. Raser gjennom oppgavene, slik at de ikke blir skikkelig gjort, å må gjøre alt på ny.

Så mine tips er, vær tålmodig! Vet at det er megavanskelig. Motiver vedkommende etter at h*n har gjort noe bra, f.eks vasket bad/kjøkken and so on, for da blir en jo mer motivert til å gjøre den plikten flere ganger. Ikke mas for mye, jeg f.eks er sensitiv på det. Får jeg samme beskjed to ganger, så er det i mitt hode mas! Og viktig viktig: Ha en viss rutine på søvn, spesiellt mat, eventuelle medisiner og plikter en må gjøre! Økonomi, bli enige om å betale regninger sammen med en gang, sånn at dere ser hvor mye dere har igjen til forbruk. Jeg har slitt med det, å drøyd og drøyd med regninger, slik at alt sto på hodet og om en annen, for en mnd hadde jeg mye til overs (trodde jeg,.) så kom neste mnd, så hadde jeg plutselig ingenting igjen omtrent pga jeg eks måtte betale to mobilregninger.

Masse lykke til! Og sorry for et langt, laangt innlegg.. Skulle nevne noe mer, så glemte jeg det, etter å ha sittet her i en halvtime.