Partner med ADHD - erfaringer?

[Gjest Gjest]

Noen som har erfaring med voksne som har ADHD?

Kjæresten min har ADHD og har bl.a. en tendens til å glemme avtaler med meg. Det gjør at jeg føler meg uviktig der og da. Han har mye "mannlig stolthet" og liker ikke å legge seg langflat hver gang det skjer, men det virker som han blir skuffet over seg selv. Bortsett fra dette temaet kommuniserer vi bra. Han er forøvrig en fantastisk kar og når vi er sammen er alt perfekt.

Jeg debatterer med meg selv om jeg vil og bør takle skuffelsen som kommer med å bli "glemt" av og til når alt annet funker bra og følelsene er utav en annen verden. Vil det tære så mye på meg med tid og stunder at jeg blir bitter? Han er skråsikker på oss. Følelsene mine NÅ sier at "this is it", men jeg prøver å være litt fornuftig også. Derfor håper jeg at andre som har vært i forhold med personer med ADHD vil dele sine erfaringer.

[Gjest Gjest]

Ja jeg vet om en fyr jeg kjente litt som hadde og fortsatt har ADHD mener jeg og han er 29 år nå, han la fra seg nøkler og ting og fant det ikke igjen, han glemte avtaler og jeg ble så skuffet fordi jeg trodde han ikke var interessert, men så gikk det opp et lys for meg at jeg må ha takhøyde at han har en sykdom som gjør han sånn, og jeg tror du vil få det bedre med deg selv at du har litt takhøyde for at han kan gjøre litt uvanlige ting :-)

[Gjest Gjest]

Til en viss grad ja, har svært mange nære venner med ADHD, og enkelte av de har jeg vært i en form for forhold med.

Det som har blitt det vesentlige er at jeg har tatt på meg rollen som menneskelig filofax når de har dårlige perioder. Stiller inn mobilen min på piping, og sender melding på at X skal gjøres ("har du tatt pillene dine?", "er du på vei til bussen nå?" osv). Får jeg ikke en bekreftelse innen et gitt tidsrom ringer jeg.

Det funker, men oppfattes som litt pussig for folk rundt oss.

Hovedproblemet er for min del at de kan "falle ut" fra samtaler. Dette er spesielt plagsomt online, pga at offline er det lettere å bokstavelig talt dytte borti folk om de svever avgårde i sitt eget hode.

[Gjest Gjest]

Takk for gode svar. Jeg tror egentlig jeg kan lære meg å akseptere det så lenge han er villig til å svelge stoltheten og prate om det. Det skal være sagt at han faktisk la seg langflat i morges pga noe han han hadde glemt.

Til en viss grad ja, har svært mange nære venner med ADHD, og enkelte av de har jeg vært i en form for forhold med.

Det som har blitt det vesentlige er at jeg har tatt på meg rollen som menneskelig filofax når de har dårlige perioder. Stiller inn mobilen min på piping, og sender melding på at X skal gjøres ("har du tatt pillene dine?", "er du på vei til bussen nå?" osv). Får jeg ikke en bekreftelse innen et gitt tidsrom ringer jeg.

Det funker, men oppfattes som litt pussig for folk rundt oss.

Opplever du noen gang at vedkommende syntes det er irriterende å bli passet på/mast på, eller det en udelt takknemlig oppgave?

TS

[kråkefjas]

Jeg har et alvorlig tilfelle av ADHD. Jeg hadde aldri klart å være sammen med en som meg.

[Gjest Gjest]

Jeg har et alvorlig tilfelle av ADHD. Jeg hadde aldri klart å være sammen med en som meg.

*klem* Opplever du å glemme avtaler også? Hvordan opplever du det i så fall å oppdage at du har glemt noe du ikke ville glemme og hvordan syntes du at det er mest skånsomt å bli konfrontert med det av den "glemte"? Eller er det bedre om vedkommende ikke sier noe? Er det kjipt å bli minnet på ting du skal gjøre?

TS

[Gjest Gjest]

Takk for gode svar. Jeg tror egentlig jeg kan lære meg å akseptere det så lenge han er villig til å svelge stoltheten og prate om det. Det skal være sagt at han faktisk la seg langflat i morges pga noe han han hadde glemt.

Opplever du noen gang at vedkommende syntes det er irriterende å bli passet på/mast på, eller det en udelt takknemlig oppgave?

TS

Opplever du noen gang at vedkommende syntes det er irriterende å bli passet på/mast på, eller det en udelt takknemlig oppgave?

TS

Nja. Alternativet er verre. Og jeg er tydelig på at om det begynner å surne, at de faktisk har bedt meg om det.

En ting du kanskje bør være litt obs på er hvordan du fremstiller et tilbud om påminnelse. Ikke "du glemmer jo alltid", men "du, jeg hiver avgårde en sms en liten time (eller annet tidspunkt) før vi skal treffes, slik at vi vet at ikke noe har kommet i veien". Gi rom så h'n ikke må legge seg flat og føle seg som et mehe eller et barn som må ha barnevakt.

[kråkefjas]

*klem* Opplever du å glemme avtaler også? Hvordan opplever du det i så fall å oppdage at du har glemt noe du ikke ville glemme og hvordan syntes du at det er mest skånsomt å bli konfrontert med det av den "glemte"? Eller er det bedre om vedkommende ikke sier noe? Er det kjipt å bli minnet på ting du skal gjøre?

TS

Jeg glemmer ikke konkrete og fastlåste avtaler (tror jeg da), men slike løse "la oss ta en pils en dag" forsvinner fra minnet som dugg for solen. Å bli konfrontert med det er bare fint det. Intet å tape.

[Gjest babyfirefly91]

min samboer har også ADD/ADHD og jeg kunne gjerne trengt råd... sliter med mye av det samme selv så deg TS og kunne også trengt gode råd... for JA det er slitsomt i lengden og det hender det kan bli "for mye"

[Gjest Gjest]

En ting du kanskje bør være litt obs på er hvordan du fremstiller et tilbud om påminnelse. Ikke "du glemmer jo alltid", men "du, jeg hiver avgårde en sms en liten time (eller annet tidspunkt) før vi skal treffes, slik at vi vet at ikke noe har kommet i veien". Gi rom så h'n ikke må legge seg flat og føle seg som et mehe eller et barn som må ha barnevakt.

Bra tips, jeg hadde i alle fall ikke likt å bli behandlet som en unge.

Jeg glemmer ikke konkrete og fastlåste avtaler (tror jeg da), men slike løse "la oss ta en pils en dag" forsvinner fra minnet som dugg for solen. Å bli konfrontert med det er bare fint det. Intet å tape.

Å huske løse avtaler er det nok mange som sliter med, meg selv inkludert! Takk for insight!

min samboer har også ADD/ADHD og jeg kunne gjerne trengt råd... sliter med mye av det samme selv så deg TS og kunne også trengt gode råd... for JA det er slitsomt i lengden og det hender det kan bli "for mye"

Hvilke ting opplever du som utfordrende i et slikt forhold?

TS

[Gjest babyfirefly91]

Bra tips, jeg hadde i alle fall ikke likt å bli behandlet som en unge.

Å huske løse avtaler er det nok mange som sliter med, meg selv inkludert! Takk for insight!

Hvilke ting opplever du som utfordrende i et slikt forhold?

TS

avtaler med meg men glemmer det, glemmer å si ifra om planer blir endret, blir fort sint (sier unskyld etterpå) men er veldig ubehagelig og kan skape dårlig stemning, får sinne utbrudd (verst nå han er full/har drukket) gjør gjerne ting han ikke burde/ikke er greit fordi han ikke tenker seg om... dette kan være alt fra å "plutselig" bestille PS3 som vi ikke har råd til-til å si ting som fornermer/sårer meg. har en tendens til å love ting uten å holde dem som f.eks "jeg lover at jeg skal rydde til du er hjemme fra jobb, jeg lover jeg ikke skal bli full, jeg lover jeg skal ordne "det" og tar ikke ting like seriøst selv om han burde det og er veldig negativ til ting (overtenker og forventer det værste)

han er jo en kjærlig og fantastisk mann med masse positive sider også!, men de "negative" tingene blir fort for mye, men vi får heldigvis hjelp fra psykolog til en slags "par" terapi og vi venter på at han skal få medisiner el.n som kan hjelpe litt

[Gjest Gjest]

avtaler med meg men glemmer det, glemmer å si ifra om planer blir endret, blir fort sint (sier unskyld etterpå) men er veldig ubehagelig og kan skape dårlig stemning, får sinne utbrudd (verst nå han er full/har drukket) gjør gjerne ting han ikke burde/ikke er greit fordi han ikke tenker seg om... dette kan være alt fra å "plutselig" bestille PS3 som vi ikke har råd til-til å si ting som fornermer/sårer meg. har en tendens til å love ting uten å holde dem som f.eks "jeg lover at jeg skal rydde til du er hjemme fra jobb, jeg lover jeg ikke skal bli full, jeg lover jeg skal ordne "det" og tar ikke ting like seriøst selv om han burde det og er veldig negativ til ting (overtenker og forventer det værste)

han er jo en kjærlig og fantastisk mann med masse positive sider også!, men de "negative" tingene blir fort for mye, men vi får heldigvis hjelp fra psykolog til en slags "par" terapi og vi venter på at han skal få medisiner el.n som kan hjelpe litt

Uff, skjønner at det er tøft og du har det nok hakket tyngre enn meg, høres det ut som. Har opplevd mange sinneutbrudd, men aldri mot meg (så langt). Håper det blir bedre for dere med medisinering.

Men ja, føles litt illojalt å ikke kunne ta kjæresten på ordet når han lover noe. Man må alltid si til seg selv at det er med forbehold. Men skjønner jo at han ikke glemmer med vilje, i det minste. Men alle har jo sine feil, enten man har ADHD eller ikke, noen sure epler får man vel bare bite i. Kjæresten min er jo forøvrig fantastisk hengiven, generøs og en stor humørspreder.

TS

[Gjest Miranda2011]

Hadde en kjæreste for noen år siden som, oppdaget jeg etterhvert, hadde et forhold til ei anna jente samtidig med meg, han klarte ikke å bestemme seg...ble fort slutt mellom oss da, vet ikke om det hadde noe med at han hadde ADHD å gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt selv med noe så må være ADD, altså uten hyperdelen. Jeg glemmer også ofte avtaler -og ikke minst så er jeg helt drøy på å glemme tida. Jeg er sånn som tenker "jeg skal bare" også tar ting hundre ganger lengre tid enn det som var planen.

Og dette med å falle ut av samtaler -når jeg prøver å beskrive hvordan min hjerne fungerer til folk så sier jeg gjerne at det føles ut som om hjernen min består av 1000vis av elektroder. Tankene går i vill fart gjennom hodet, alltid, men siden jeg er vant til det så ligger de ofte som et sus i bakgrunnen.

Når jeg da sitter i en samtale så kan det være noe i det jeg blir fortalt som ender opp som en ny tanketråd i hodet mitt som går parallelt med de andre. Og jeg kan ha ganske så mange slike i hodet på en gang. Så når noen er ferdige med en setning eler et samtaleemne, så kan jeg forlengst ha gått "videre" på emnet i hodet, og det kan fort bli til "hviske leken" -det jeg startet med ender opp som noe helt annet.

Jeg tror nok at de aller fleste mennesker har det slik til en viss grad, men hos meg -og andre jeg har snakka med på samme alder med ADD så går dette på overload. Noen tenker mye av de med diagnosen, men jeg er en skravler -når det er så mye i hodet så har jeg et behov (uten at jeg egentlig merker det) for å få det ut.

Men da er det atså ofte slik at jeg skraver endel, og igjen da kan falle ut når andre sier noe -i mange år trodde jeg at det ikke var noe galt, men så fikk jeg venner i voksen alder som turte å si i fra på en ordentlig måte. Jeg har jobba mye for å forbedre meg selv, lytter mer, skravler mindre, prøver å være ute i riktig tid til avtaler og huske å vaske badet osv.

Nå har jeg et par venner rundt meg som er helt fantastiske, og som tør og være ærlige -jeg har vært ærlig mot dem. De støtter meg, sier i fra, ringer, minner meg på -men de sier også fra når de er lei eller irriterte, noe jeg synes er bra.

Men, jeg har også vagt å røyke en joint innimellom. Jeg røyker mest en cannabissort som ikke ligner de sortene som stort sett brukes til rus. Den har en mer lindrene virkning og roer ned kroppen på en helt annen måte. Det kan gå uker i mellom jeg røyker, men når jeg gjør det så er det for å roet ned tankene for en gangs skyld, jeg føler at jeg kommer "ned" på andre normale menneskers nivå -men blir ikke spesielt rusa, og det er heller ikke det interessante for min del. Det gir meg heller en sjans til å sette meg ned og kjenne at "strømmen" i kroppen går på et litt lavere gir, jeg kunne helt fint gått på jobb og hatt en superbra dag etter å ha røyka -men gjør det ikke av normal arbeidsmoral og respekt for jobben.

Jeg har hørt historier fra folk jeg kjenner som har blitt helt ødelagt av Ritalin og andre medisiner -så om det er litt kontroversiellt for noen, det er jo også ulovlig, så er det iallefall mitt valg av medisin. Jeg drikker heller ikke spesiellt mye.

Men rådet mitt er iallefall å bare være åpen og ta en prat. Hvis han har et greit forhold til det selv så er det bare å få det "all out in the open". Det som er viktig er å slippe å ha skydfølelse hele tiden og det å ikke bli behandla som et barn.

Jeg har som sagt venner som har "trent" meg opp på et vis, har forbedret meg mye ved å ha en åpen dialog -da visste jeg at de ikke mente noe vondt når de sa fra eller ga meg tegn. Var jo i deres interesse også, jeg er en mye bedre venn nå.

Anonym poster: f2fbdf8bfaed758d6bc3a65066c51f11

[AnonymBruker]

Å være glemsk er typisk ADHD men ikke å være slem, så ikke ta det personlig når deres kjæreste glemmer avtaler ol. Har ADHD selv så vet alt om det, det er ikke personlig at man glemmer. Jeg har glemt masse veldig viktige ting og det er ikke noe gøy Alle kan "glemme" med vilje, ikke bare personer med ADHD.

Å være ubesluttsom er også typisk ADHD, man har så mange tanker om gangen i hodet, men ikke typisk ADHD å være utro da. Jeg har aldri vært utro.

Å være impulsiv er også typisk ADHD, som at man ikke alltid tenker før man snakker. Alle får slemme/frekke tanker i blant men folk uten ADHD klarer som regel å stoppe seg selv fra å si disse tingene, mens personer med ADHD klarer ikke alltid det.

Husk at personer med ADHD får lettere dårlig samvittighet (selv om vi ikke alltid viser det), så ikke tru at de feilene vi gjør ikke går inn på oss, de gjør det så absolutt! Når man er i et forhold med noen med ADHD så er det et valg man må ta om man vil det, fordi man må ta div hensyn til ADHD-kjæresten. Men vi må også ta hensyn til dere "normale", i et forhold må man gi og ta, men når det er ADHD i bildet så blir det litt ekstra hensyn å ta, begge veier.

Anonym poster: 654a47ea0fa98c88562426d86eddff17

[Rosavina]

http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=31660

Her kan dere laste ned et program som lærer mennesker med ADHD enkle strategier for å få mer orden på hverdagen. Gratis :-)

[Lura Lotta]

Huff... Fikk litt vondt inni meg nå.. Noen ganger så glemmer jeg faktisk at samboern min har ADHD,jeg tenker bare at "fy faen ta han som er så egoistisk eller for en drittsekk", jeg var flink til det før, å tenke at det er ikke han som er en drittsekk som glemmer meg og avtalene våres, det er faktisk en grunn til det. Nå har jeg blitt så sliten av å alltid akseptere alt det "gale" han gjør, fordi det alltid er jeg som må ordne opp, og ja, jeg føler meg som en mamma og han føler at jeg behandler han som et barn. Men sorry, det er vanskelig å ikke bli "mamma" når han aldri kan huske at han lovte å ta ut av den ***** oppvaskmaskinen, eller gidde å rydde pc rommet som han roter så ekstremt mye på at jeg ikke orker å komme inn dit. Det å bo med en som ikke tar sin del av ansvaret i hjemmet er faktisk ikke lett, det er ikke lett å holde seg fra å bli sint selv..

Men.. Når jeg tar meg selv i det så tenker jeg på en episode jeg så av Super Nanny, hun Frost, der var det en familie med en liten gutt me ADHD. Han var som samboern min, så det var ganske interessant.

Foreldrene forsto ikke hvor vanskelig det er å leve med ADHD, så de gjorde et lite forsøk hvor de skulle ha på seg et headset med musikk på, mas rundt og lese en bok tror jeg det var, så skulle de vel sjekke etterpå hvor mye de hadde fått med seg, og det var ikke mye for å si det sånn.

Tenk hvor slitsomt det er å ha det sånn hver dag?

Jeg forstår nå når jeg sitter her og skriver at jeg har vært helt håpløs i forhold til samboern min sine problemer, men det har noe med at han aldri snakker om problemene sine, og jeg skjønner det er utrolig vanskelig. Men det er så vanskelig å forstå når han faktisk ikke sier ting til meg.

Noen ganger når jeg klarer å få han til å åpne seg så knekker han sammen og det er det vondeste jeg noen gang har sett, det er som å se et lite barn som er helt alene og som feiler på alt i livet, og sånn føler han det. Han føler at han ikke klarer noe, og pga det han gjør så går aldri ting hans vei, det er alltid noe som går galt. Og da å holde alt dette inne, tenk på det sinnet du går med inni deg da. Det må jo være helt forferdelig, og da i tillegg så klarer han ikke å beskrive følelser, uff.. Blir så trist nå, jeg skal i hvertfall gjøre alt for å forstå meg på ADHD nå!

Det er vel sjanser for at den lille i magen kan få det også?

[Gjest Gjest]

Å være glemsk er typisk ADHD men ikke å være slem, så ikke ta det personlig når deres kjæreste glemmer avtaler ol. Har ADHD selv så vet alt om det, det er ikke personlig at man glemmer. Jeg har glemt masse veldig viktige ting og det er ikke noe gøy Alle kan "glemme" med vilje, ikke bare personer med ADHD.

Å være ubesluttsom er også typisk ADHD, man har så mange tanker om gangen i hodet, men ikke typisk ADHD å være utro da. Jeg har aldri vært utro.

Å være impulsiv er også typisk ADHD, som at man ikke alltid tenker før man snakker. Alle får slemme/frekke tanker i blant men folk uten ADHD klarer som regel å stoppe seg selv fra å si disse tingene, mens personer med ADHD klarer ikke alltid det.

Husk at personer med ADHD får lettere dårlig samvittighet (selv om vi ikke alltid viser det), så ikke tru at de feilene vi gjør ikke går inn på oss, de gjør det så absolutt! Når man er i et forhold med noen med ADHD så er det et valg man må ta om man vil det, fordi man må ta div hensyn til ADHD-kjæresten. Men vi må også ta hensyn til dere "normale", i et forhold må man gi og ta, men når det er ADHD i bildet så blir det litt ekstra hensyn å ta, begge veier.

Anonym poster: 654a47ea0fa98c88562426d86eddff17

Tusen takk for en veldig bra forklaring - det hjalp meg masse! Sikkert mange andre også.

TS

[Gjest babyfirefly91]

Huff... Fikk litt vondt inni meg nå.. Noen ganger så glemmer jeg faktisk at samboern min har ADHD,jeg tenker bare at "fy faen ta han som er så egoistisk eller for en drittsekk", jeg var flink til det før, å tenke at det er ikke han som er en drittsekk som glemmer meg og avtalene våres, det er faktisk en grunn til det. Nå har jeg blitt så sliten av å alltid akseptere alt det "gale" han gjør, fordi det alltid er jeg som må ordne opp, og ja, jeg føler meg som en mamma og han føler at jeg behandler han som et barn. Men sorry, det er vanskelig å ikke bli "mamma" når han aldri kan huske at han lovte å ta ut av den ***** oppvaskmaskinen, eller gidde å rydde pc rommet som han roter så ekstremt mye på at jeg ikke orker å komme inn dit. Det å bo med en som ikke tar sin del av ansvaret i hjemmet er faktisk ikke lett, det er ikke lett å holde seg fra å bli sint selv..

Men.. Når jeg tar meg selv i det så tenker jeg på en episode jeg så av Super Nanny, hun Frost, der var det en familie med en liten gutt me ADHD. Han var som samboern min, så det var ganske interessant.

Foreldrene forsto ikke hvor vanskelig det er å leve med ADHD, så de gjorde et lite forsøk hvor de skulle ha på seg et headset med musikk på, mas rundt og lese en bok tror jeg det var, så skulle de vel sjekke etterpå hvor mye de hadde fått med seg, og det var ikke mye for å si det sånn.

Tenk hvor slitsomt det er å ha det sånn hver dag?

Jeg forstår nå når jeg sitter her og skriver at jeg har vært helt håpløs i forhold til samboern min sine problemer, men det har noe med at han aldri snakker om problemene sine, og jeg skjønner det er utrolig vanskelig. Men det er så vanskelig å forstå når han faktisk ikke sier ting til meg.

Noen ganger når jeg klarer å få han til å åpne seg så knekker han sammen og det er det vondeste jeg noen gang har sett, det er som å se et lite barn som er helt alene og som feiler på alt i livet, og sånn føler han det. Han føler at han ikke klarer noe, og pga det han gjør så går aldri ting hans vei, det er alltid noe som går galt. Og da å holde alt dette inne, tenk på det sinnet du går med inni deg da. Det må jo være helt forferdelig, og da i tillegg så klarer han ikke å beskrive følelser, uff.. Blir så trist nå, jeg skal i hvertfall gjøre alt for å forstå meg på ADHD nå!

Det er vel sjanser for at den lille i magen kan få det også?

ikke at jeg unner noen å slite med en samboer som har ADHD o.l men jeg er glad jeg ikke er alene. Det me å føle seg som en mor er akkurat slik jeg føler det også av og til (får nesten se på det som trening hehe) men jeg sliter også med samvittigheten fordi det er svært vanskelig å forstå hvordan de har det og det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen når man ikke har opplevd ting slik som de gjør til vanlig.

Og gratulerer med graviditeten, håper den slipper og arve ADHDen

[Gjest Yellow Taxi]

Min samboer oppfyller kriteriene til ADD (men har Asperger). Kan være litt slitsomt noen ganger når husarbeid blir glemt, men det er alt. Kan ikke si jeg merker noe særlig til det.