Forlatt av barnefar fem uker før fødsel.

[Gjest Min2]

Ja har vært helt blindt forelsket i denne mannen og sagt til meg selv jeg skal gjøre alt for å få det fungere. Men han skal ikke behandle meg sånn, da er jeg heller alene selv onder gjør forferdelig vondt å tenke på at han vil gjøre alt for sine to andre barn mens vi ikke er viktig nok for ham. Men det er uansett hans tap. Jeg har virkelig prøvd å hjelpe ham å rydde opp i livet sitt, men han bare roter det til igjen. I tillegg kaller han MEG destruktiv at jeg laget problemer ut av ingenting! Folk rundt meg ser på meg som en selvstendig sterk jente. Å det er jeg. Bare så synd jeg gir så mye av meg selv i ett forhold så jeg mister meg selv oppi det. Jeg skriver her for å bare sette tankene svart på hvitt. Og hyggelig å få råd og tips fra dere. På tide at jeg får banket inn i mitt hode at han ikke er helt god i hode!

[Gjest Violetta]

Husk at det er du og barnet som er viktige nå. Ikke bruk mer energi på ham.

[AnonymBruker]

Han sa han skulle komme hjem i dag og snakke, fant ut at det var mye mer viktig for han å dra på fest.

Jeg synes ikke du skal la ham komme hjem å snakke i det hele tatt, du burde satt foten ned. Flaks for deg at han dro på fest i stedet for, for du bør ikke ha noe med ham å gjøre så nærme et av ditt livs viktigste øyeblikk.

Anonym poster: 1cd634c9af685c06bd418107269b9466

[Gjest Buddy]

Nei men det skjedde nå da. Syns det er unødvendig å komme med kommentarer om hva jeg burde og ikke. Klar jeg er klar over mine valg pg konsekvensene av de.. Ikke alle klarer ta abort og det var skikkelig uflaks at jeg ble gravid( glemte pillen og tok den en dag for sent). Je har aldri angret på at jeg ikke tok abort. Jeg satt på sykehuset med sykehusklær og ventet på min tur. Magefølelsen min sa bare at jeg ikke måtte finne på å ta bort barnet. Løp ut derfra og aldri angret meg. Det bare gjør vondt alt for hadde ikke forventet bli forlatt og ignorert på denne måten.. Han er en bra pappa og viser aldri sånne sider ovenfor dem uansett om han er sint på meg.. Jeg kommer gjøre alt for at barnet mitt skal få det bra om det betyr at han er ute av mitt liv.

Vet du, jeg synes oppriktig synd på deg oppi denne situasjonen når den først har skjedd. Ingen fortjener å bli spylt ned og få kastet ting på seg, enten man er gravid eller ikke.

Når det er sagt (og helt generelt) synes jeg det virker som at dere har/har hatt en temmelig dårlig plattform mtp å bringe et barn til inn i tilværelsen. Ting er jo slett ikke stabilt og ordna dere imellom, forholdet rundt hans egne barn og deg, og dere har heller ikke et ordentlig sted å bo. Og graviditeten var i tillegg et "uhell"?

Uff, det er mye å ta tak i her, og det sørgelige er jo at han tydelig er totalt ustabil og direkte farlig å bo sammen med.

Jeg anbefaler deg å søke profesjonell hjelp her, da dette ikke er overkommelig å løse på et tidspunkt der barnet kan komme når som helst. Ta det opp med fastlegen din, han/hun har forslag på videre tiltak. Og bruk foreldre, søsken, evt. venner som kan bistå i denne fastlåste situasjonen.

Typen din holder du deg unna til du har fått profesjonelle medhjelpere til å vurdere deres sak. Han hadde i grunn mest fortjent å bli anmeldt, men det får det bli tatt en avgjørelse på etterhvert.

[Sulosi]

Vet du, jeg synes oppriktig synd på deg oppi denne situasjonen når den først har skjedd. Ingen fortjener å bli spylt ned og få kastet ting på seg, enten man er gravid eller ikke.

Når det er sagt (og helt generelt) synes jeg det virker som at dere har/har hatt en temmelig dårlig plattform mtp å bringe et barn til inn i tilværelsen. Ting er jo slett ikke stabilt og ordna dere imellom, forholdet rundt hans egne barn og deg, og dere har heller ikke et ordentlig sted å bo. Og graviditeten var i tillegg et "uhell"?

Uff, det er mye å ta tak i her, og det sørgelige er jo at han tydelig er totalt ustabil og direkte farlig å bo sammen med.

Jeg anbefaler deg å søke profesjonell hjelp her, da dette ikke er overkommelig å løse på et tidspunkt der barnet kan komme når som helst. Ta det opp med fastlegen din, han/hun har forslag på videre tiltak. Og bruk foreldre, søsken, evt. venner som kan bistå i denne fastlåste situasjonen.

Typen din holder du deg unna til du har fått profesjonelle medhjelpere til å vurdere deres sak. Han hadde i grunn mest fortjent å bli anmeldt, men det får det bli tatt en avgjørelse på etterhvert.

Mye bra i det innlegget over her TS

Jeg synes heller ikke du skal snakke med han nå, med mindre du har et veldig sterkt behov for det selv. Mest sannsynlig vil bare en samtale nå skape mere uro og du trenger ro og krefter, ikke energitap. Husk at du skal ha psykisk god helse når barnet blir født. Snakke sammen kan dere gjøre når du har fått stabla deg på beina igjen. Han har tatt et valg og må ta konsekvensen av det. Jeg sier ikke at du skal gå inn for å nekte samvær på noen måter, men du er i din fulle rett til å ta avgjørelser som er til beste for deg akkurat nå og det kan være veldig godt å ha støtte av noen som er proffesjonelle nå. En nøytral person, gjerne legen eller en psykolog evt familiekontoret. Selv snakket jeg med barnevernet faktisk og fikk støtte av dem i at jeg hadde lov til å sette grenser for far og at de grensene jeg satte var helt legitime så lenge det ikke var ren sabotasje av samvær.

[Gjest Bare lurer]

Jeg bare lurer på om du har lurt ham? Avtalte dere at du skulle bli gravid?