Mamma er bare trist...det tærer på meg....

[Gjest datter]

Min mor gikk i fjor vinter igjennom et tøft samlivsbrudd (ikke min far)....utroskap, og noen skikkelig ille greier, som jeg ikke vil nevne, for er redd for at det kan gjenkjennes, dersom jeg sier det. Men kan si at det var utroskap uten om det vanlige. Han sørget også for å dra henne ned økonomisk før han forlot henne. De var ikke gift...

Nå kommer ringvirkningene av bruddet... det var også hardt i den første tiden, og den eneste hun pratet med, og tømte seg for var meg. (23 år, så voksen i den forstand). Det virket som om hun ble bedre en stund. Begynte til og med å flørte med nye. Men møtte desverre på feil fyr, som klarte å lure henne trill rundt. Nå har da den forferdelige tiden kommet tilbake. Alt hun snakker om med meg, er hvor forferdelig hun har det, at hun ikke har noen gleder i livet. At hun ikke orker å gjøre noen ting. Hun ser alt det negative i ting... Jeg elsker mamma, og vil henne bare det beste, og prøver å trøste henne så langt det går. Desverre tømmer det meg, å hele tide måtte trøste mamma. Jeg har en tung periode selv, der samboer har vært utro, og jeg prøver å kjempe meg igjennom der. Men hun ser kun seg selv og hva som er dårlig i livet hennes. Jeg blir veldig trist av dette, og gråter mye alene.

Hun nekter å gå til lege, eller psykolog, som jeg har annbefalt henne. "det hjelper ikke". Jeg blir veldig redd når det nesten virker som om hun heller mot selvmord....

Noen ganger blir jeg så sliten av å høre på om det forferdelige livet hennes og har desverre reagert med sinne, og sagt at jeg faktisk er datteren hennes, og at det er hardt for meg å høre på.

Jeg høres kanskje ut som er dårlig datter, som blir sliten av dette. Men jeg merker at det smitter over på meg, da jeg er en jente som alltid har hatt god kontakt med mamma.

kan jo nevnes at når hun skilte seg fra pappa, og jeg var 11 år. Var det jeg som trøstet henne hver dag i 3 år, frem til hun møtte denne karen som dumpet henne for 1 år siden... Det har tæret på med i ettertid. Da jeg også tok skilsmissen hardt, men måtte være sterk, og trøste mamma....

vet ikke hva jeg vil oppnå med denne tråden... er bare fortvilet...

[lillevill]

Kjære deg,

Det skal faktisk ikke være sånn at en datter må være klippen i sin mors liv. Det er mye mer naturlig at det er omvent, og det er ikke bra for deg og din mor at din mor lemper all sin fortvilelse over på deg, som om du er hennes psykiater.

Det er faktisk slik at DU ikke kan fikse moren din, eller fikse livet hennes. Jeg blir så oppgitt over voksne mennesker som ikke tar ansvar for eget liv og oppsøker hjelpen de trenger.

Du må ta vare på deg selv og si til din mor at du ikke lengre takler å bare høre om det grusomme som skjer i livet hennes.

Jeg har selv en slik mor, og jeg skal si deg en ting, det som skjer er at du mister datterfølelsen til slutt, og da blir det veldig veldig vanskelig å forholde seg til en mor som bare tømmer sin elendighet på deg.

Sett grenser NÅ ved å si at du desverre ikke takler å høre alt det grusomme, og at du blir deprimert av det, og at du faktisk ikke klarer å hjelpe henne. Gråt gjerne forran henne, for du er bare et menneske som faktisk ikke har den livserfaringen som din mor har. Din mor er voksen og ansvarlig for egen lykke og egen økonomi, og eget liv og egen psykiske helse..send meg gjerne PM om du vil prate...jeg har det på helt lik måte.

OG forresten, du er perfekt datter - akkurat som du er.

[Mafalda]

Jeg synes ikke du er noen dårlig datter i det hele tatt!

Du gjør så godt du kan, og vel så det. Jeg blir mer oppgitt over moren din, som bruker deg som hobbypsykolog for sine dårlige forhold og vanskelige perioder. Det er ting hun burde prate med venninnene sine om, ikke med deg. Det er jo fint at dere har et åpent og fortrolig forhold, men det bør gå mer den ene veien enn den andre. Det er moren din som skal være den stabile, trygge havnen- ikke du.

[Aldrisur]

Det er så sent nå og jeg føler meg litt for trett til å kommentere innlegget ditt TS. Men jeg vil bare si at jeg føler med deg, blir ganske trist på dine vegne og vil gi deg en stor !

[Gjest Mog]

Enig med det som har blitt postet tidligere av svar. Stå på...

[Testosteron]

Noen ganger blir jeg så sliten av å høre på om det forferdelige livet hennes og har desverre reagert med sinne, og sagt at jeg faktisk er datteren hennes, og at det er hardt for meg å høre på.

Jeg skjønner godt at du blir sliten. Du gjør rett i å si fra til henne når du ikke orker å høre mer.

Du virker å være en veldig samvittighetsfull person, og det virker som du tar et stort ansvar for å hjelpe moren din, så du skal ikke føle skyld for at du ikke klarer å løse problemet hennes for henne. Du gjør så godt du kan, og mer kan man ikke forvente. Det er hun som er moren din og ikke omvendt.

Endret 14. juli 2012 av Testosteron