Kjæreste med en mann fra iran... Kulturkrasj?

[Gjest Anonym75]

Hei.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, men må erkjenne at etter 1 1 og 1/2 år som kjæreste med en iraner er jeg veldig i tvil på om det vil fungere...og nå er jeg gravid med han!

Vi bodde sammen en stund i mitt hus, men jeg måtte be han om å flytte ut etter noen mnd fordi humøret hans svingte så utrolig at det ble et problem for både meg og barna mine. I tillegg har jeg tatt han i mange løgner (små og store), han tar ikke ansvar for egen økonomi, husarbeid og er svært kritisk og respektløs ovenfor alle med annen bakgrunn enn han selv. I tillegg tok jeg han flere ganger i å sitte å chatte med andre damer, flørte, lagre og legge ut halvnakne bilder av alt og alle damer på fb m.m. Til og begynne med var han den søteste, mest sjarmerende og omsorgsfulle kjæresten jeg noensinne hadde hatt! Etterhvert ble hans dårlige side rmer og mer tydelig. Egoistisk, stolt og krenkbar så det holder....

Etter press fra meg (etter å ha tigget om tilgivelse og mente han selv hadde problemer) søkte han hjelp hos psykolog og jeg har latt han gradvis få innpass i livet mitt igjen. Han har ikke forandret seg nevneverdig enda, men jeg ønsket å gi han en sjanse og vi treffes stort sett hver uke, men bor ikke sammen.

Utfordringen min nå er at jeg nylig fant ut at jeg er gravid. Han vil gjerne ha det, men gruet seg med rette til å fortelle det hjemme. I går spratt han nyheten med det resultat at foreldrene kalte han horebukk (han har barn med en norsk kvinne fra før, men de har vært slutt i tre år), mente jeg sikkert var utspekulert og sikkert hadde lurt han og at han ødela familiens ære...

Så nå sitter jeg her i en kinkig situasjon. Jeg synes tanken på å skulle ha barn med en mann som har vist seg å være så ustabil er vanskelig i seg selv, men samtidig vet jeg at jeg vil ha store problemer med å gjennomføre en abort. Han ville beholde barnet helt til han fortalte det hjemme, nå virker han mer usikker og redd for familiens reaksjoner i fortsettelsen.

Han takler psykisk stress dårlig og er helt ødelagt om dagen etter det voldsomme presset hjemmefra, og tør ikke stå opp mot foreldrene sine av "respekt" ... Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Ikke ta abort ihvertfall(siden du skriver du vill ha store vansker med det).

Anonym poster: 936de6a35b9abdfd3fa05a82bc18f35f

[AnonymBruker]

Sorry, men ser du ikke svaret selv?

Du kan google, så kan du se hvordan det kan gå.

Du beskriver div. problemer. Du har barn fra før(?). Han tar ikke ansvar, ikke på økonomi, husarbeide,humørsyk,du har tatt han i løgner, det gå utover barna dine og deg.....Hvilke svar vil du ha?

Han har tre barn fra før . Tar han ansvar for de? betaler han bidrag og har samvær?

Æren i famiien er ødelagt, svigers kaller han for horebukk. Hvilken ære har du i familien?

Alltid lurt med prevansjon.

Hva får deg til å tro at en person vil endre seg totalt med det som er feil nå, bare for at du skal ha et barn til?

Du skriver barna dine, kansje det er to eller flere,du skal ha et til, han har tre fra før.

Hvordan blir det?

Sorry,jeg har ikke noe svar på hva du skal gjøre.

Anonym poster: 244086fec174deeb3d2585eaee99ee16

[Gjest Iah]

Å få barn med en mann du ikke en gang kan bo med? Du skjønner vel selv at dette er en svært dårlig ide, iraner eller ikke..

[Guybrush]

Nå skal ikke jeg gå utifra at jeg kjenner hverken deg eller ham. Jeg kan kun basere meg på egen og mine nærmestes erfaringer samt observasjoner.

Det du beskriver av oppførsel er - uavhengig av kultur uakseptabelt. Jeg føler også at du unnskylder ham ved å hele tiden se tilbake på hvordan han oppførte seg før - når det for meg er tydelig at han har vist sitt sanne ansikt etterhvert. Altså - hvorfor hele tiden fokusere på hva som var, når det var falskt? Hvis du kun hadde kjent ham slik han nå har vist seg å være - hvordan ville du da håndtert saken?

Hvordan oppfører han seg opp mot sitt barn? Hvilket kjønn er dette barnet han har? Kulturmessig vil menn med den oppførsel og bakgrunn gi blaffen i et barn - men det kan også skyldes barnets kjønn. Den type oppførsel han fremviser er ikke noen god stabil farsrolle jeg ville anbefalt å ha tilstede i barnets liv. Likevel kan det hende at du vil måtte slåss mot ham om du nå føder et barn som han krever å ha kontakt med - uansett om han virkelig ønsker det eller ei.

Jeg ser dessverre ikke mye positivt på situasjonen din, det virker som ren utopisk ønsketenkning fra din side at han vil forandre seg - og om han gjør det vil det nok være mange år frem i tid.

[Gjest navnelapp]

Dei dårlege sidene hans har nok ikkje så mykje med at han er iranar å gjere, men at han ikkje er ein spesielt stabil og påliteleg person. Ustabile og upålitelege personar bør ein ikkje få barn med, det er eit generelt prinsipp, syns eg. Kva får deg til å tenke at du ikkje ville takle å ta abort?

[Pria]

Iraner eller ikke, det er like ille å få barn med en nordmann når han har slike personlige problemer i tillegg til å flørte med andre damer, utdatert kvinnesyn mm.

Jeg ville tatt abort og tatt dette som en personlig lærepenge. Vær mer kritisk til menn fra en helt annen kultur fra nå av. Får dere barn sammen vil det for alltid være en grunn for han til å oppsøke deg og plage deg og i verste fall kidnappe barnet til Iran.

[Gjest Gjest]

Denne oppførsel har ingenting med at han er iraner å gjøre, i tilfelle du unnskylder oppførselen hans med kulturkræsj. I tillegg så er iranere i Norge veldig liberale og på mange måter vestlige i levemåte, så det er nok ikke kultur som står i veien for at dere skal få et fint forhold Han her høres vedig umoden ut. Hvor gamle er dere?

[AnonymBruker]

Må bare være på den sikre siden her, i første del av teksten din skriver du varigheten på forholdet...1 1 og 1/2 år...-jeg tolker det som 1 til 1,5 år !? Du mener ikke 11 år?!

Men med utgangspunkt i 1,5 år så skjønner jeg godt at du er usikker, men alt dette rundt dere.

Han er ustabil, du har ikke hans familie med deg, og det har tydeligvis ikke han heller. Du må vite det at persere er generelt veldig strenge på slikt. Mest sannsynlig er de muslimer, og da kommer ekteskap før barn. Og aller helst skal de gifte seg med ei fra Iran.

Jeg tenker at du klarer det du må klare ovenfor ett evnt nytt barn. Er du ukonfortabel med tanken på abort så gjør du det ikke. Men vit at du skal omgåes han med tanke på dette mens barnet vokser opp, enten i forhold eller som far til barnet med samværsrett..

I mange tilfeller kan det være lettere å ta seg av ett nytt barn alene, i forhold til å leve sammen med han med ett nyfødt barn. Dette med tanke på hvor uansvarlig han er.

Det sliter deg ut å måtte "passe på "han i tillegg.

Mulig stygt av meg å si (regner med å få endel pepper nå) men om du velger å få barnet så vil jeg råde deg til å få foreldreansvaret alene. Ikke delt foreldreansvar. Dette med tanke på fremtiden. Jeg snakker av erfaring her, men vet selvsagt at alle er forskjellige.

Anonym poster: 8102c8bcc60516203ab1f5327e38d569

[Gjest Anonym75]

Jeg forstår at det høres rart ut at jeg vil gi han en sjanse, men noe av mitt utgangspunkt for å ta opp dette er fordi jeg er usikker på hva den kulturelle bagasjen hans har og si for veien frem - med eller uten felles barn.

Han slites mellom to kulturer hele tiden. Hjemme hos foreldrene blir han forventet å være stille, ikke uttrykke følelser, bevare stolthet og ære for familien utad, skaffe seg god jobb som gir anerkjennelse og økonomi - aldri snakke om problemer utenfor husets fire vegger osv, samtidig som han er "veldig norsk" på andre områder og bare omgås andre norske på jobb og ellers, han har bare hatt norske kjærester osv.

Selv er jeg en sterk, typisk norsk kvinne, alltid klart meg selv, har god jobb, god økonomi og klarer meg fint selv. Derfor ba jeg han også flytte ut da han virket så respektløs mht andre kvinner ovenfor meg, løy om smått og stort, og ble i dårlig humør og stakk for ingenting fordi han ikke klarer å snakke ut om ting..

At han selv kom til en konklusjon om at han ønsket å endre dette ved å oppsøke hjelp synes jeg vitnet om noe selvinnsikt og vilje. Derfor ga jeg han en ny sjanse. At jeg nå er gravid gjør alt bare mer komplekst ettersom jeg ikke føler meg trygg nok på hans atferd til å flytte sammen igjen nå.

Jeg har alltid vært veldig glad i han og har vondt av at han får så mye press. Vi er to voksne mennesker, og jeg er rede til å ta ansvar for en ny baby. Han derimot synes jo nå å risikere å bli "utstøtt" fra familien om han ikke forlanger at jeg tar abort.

Vi er i midten av 30-årene begge to. Han har en jente fra før som han er veldig søt og snill med, som han har delvis samvære med (dog uten fast avtale med mor).

[Pria]

Jeg tolker ikke det at han oppsøke psykolog som et tegn på selvinnsikt. Det er bare noe han gjør for å vinne din tillit. Og en mann på over 30 som fortsatt ligger under sin families kontrollerende hæl? Nei- han vil aldri klare å kvinne seg med den makten de åpenbart har over han. Jeg har endel kjennskap til iransk kultur og du er i ferd med å gjøre ditt livs tabbe.

[Gjest Gjest]

Jeg tolker ikke det at han oppsøke psykolog som et tegn på selvinnsikt. Det er bare noe han gjør for å vinne din tillit. Og en mann på over 30 som fortsatt ligger under sin families kontrollerende hæl? Nei- han vil aldri klare å kvinne seg med den makten de åpenbart har over han. Jeg har endel kjennskap til iransk kultur og du er i ferd med å gjøre ditt livs tabbe.

Takk for svar, men hvorfor skulle han bare vinne min tillit? Han kjenner meg godt nok til å vite at jeg aldri vil akseptere at han behandler meg dårlig. Om jeg hadde flyttet sammen med han igjen og han viste at han ikke har lært ville det ikke tatt meg fem øre å kaste han ut, barn eller ikke... Så hvorfor skulle han prøve seg på skuespill?

[Pria]

Du har jo allerede akseptert at han behandler deg dårlig, chatter med andre kvinner på fb, legger ut halvnakne bilder av seg selv etc. Du skriver det jo selv??!! Han vil flytte hjem til deg igjen, innynde seg og så begynner problemene igjen- eneste forskjellen er at du er gravid/er nybakt mor og det gjør alt mer komplisert. Hvordan skal du takle hans aggresjon og sinne med et spedbarn i hus?

Du skriver at du er en sterk kvinne, vel, du fremstår ikke slik i denne diskusjonen. Du fremstår som veldig naiv.

Endret 13. juli 2012 av Bond

[Guybrush]

Var en som kommenterte forsøk hvor mus fikk en spake de kunne dra i, og innimellom kom det en peanøtt ut. Etterhvert var det slik at uansett hvor sjeldent det kom ut noe, så fortsatte musa å dælje løs på denne spaken kun fordi den visste at det var en bitteliten sjanse for å få noe der og da.

Eller for å si det på en annen måte - han gjør det fordi det har fungert før. Han har fått sex, han har fått husrom, han har fått oppmerksomhet og selskap.

[Gjest Gjest]

Vi bodde sammen en stund i mitt hus, men jeg måtte be han om å flytte ut etter noen mnd fordi humøret hans svingte så utrolig at det ble et problem for både meg og barna mine. I tillegg har jeg tatt han i mange løgner (små og store), han tar ikke ansvar for egen økonomi, husarbeid og er svært kritisk og respektløs ovenfor alle med annen bakgrunn enn han selv. I tillegg tok jeg han flere ganger i å sitte å chatte med andre damer, flørte, lagre og legge ut halvnakne bilder av alt og alle damer på fb m.m. Til og begynne med var han den søteste, mest sjarmerende og omsorgsfulle kjæresten jeg noensinne hadde hatt! Etterhvert ble hans dårlige side rmer og mer tydelig. Egoistisk, stolt og krenkbar så det holder....

Etter press fra meg (etter å ha tigget om tilgivelse og mente han selv hadde problemer) søkte han hjelp hos psykolog og jeg har latt han gradvis få innpass i livet mitt igjen. Han har ikke forandret seg nevneverdig enda, men jeg ønsket å gi han en sjanse og vi treffes stort sett hver uke, men bor ikke sammen.

Takk for svar, men hvorfor skulle han bare vinne min tillit? Han kjenner meg godt nok til å vite at jeg aldri vil akseptere at han behandler meg dårlig. Om jeg hadde flyttet sammen med han igjen og han viste at han ikke har lært ville det ikke tatt meg fem øre å kaste han ut, barn eller ikke... Så hvorfor skulle han prøve seg på skuespill?

Men det er nettopp det du gjør, aksepterer at han behandler deg dårlig. Du er jo fortsatt sammen med han.

[Gjest Anonym75]

Du har jo allerede akseptert at han behandler deg dårlig, chatter med andre kvinner på fb, legger ut halvnakne bilder av seg selv etc. Du skriver det jo selv??!! Han vil flytte hjem til deg igjen, innynde seg og så begynner problemene igjen- eneste forskjellen er at du er gravid/er nybakt mor og det gjør alt mer komplisert. Hvordan skal du takle hans aggresjon og sinne med et spedbarn i hus?

Du skriver at du er en sterk kvinne, vel, du fremstår ikke slik i denne diskusjonen. Du fremstår som veldig naiv.

Jeg ba han flytte ut da jeg så hva han holdt på med og hva han gjorde, så helt blåst var jeg jo ikke! At jeg ga han en ny sjansje etter å ha tatt tak i psykolog til seg selv er kanskje "svakt", men jeg tenkte da at han kanskje hadde lært. Mulig du har helt rett. Takk for advarsel

Endret 13. juli 2012 av Bond

[Gjest Anonym75]

Var en som kommenterte forsøk hvor mus fikk en spake de kunne dra i, og innimellom kom det en peanøtt ut. Etterhvert var det slik at uansett hvor sjeldent det kom ut noe, så fortsatte musa å dælje løs på denne spaken kun fordi den visste at det var en bitteliten sjanse for å få noe der og da.

Eller for å si det på en annen måte - han gjør det fordi det har fungert før. Han har fått sex, han har fått husrom, han har fått oppmerksomhet og selskap.

Hm...den satt. Kanskje er det så enkelt.

[Pria]

Må si at Guybrush har et godt poeng.

Ønsker deg uansett lykke til uansett avgjørelse. Vært smart nå!!

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for uthenging av bruker

Bond, mod

[Gjest Karo]

Hei! Måtte bare skrive, har hatt det på AKKURAT samme måten som deg, har vært igjennom samme internett driten osv, jeg var sammen med en kurder, som jeg har barn med.... IKKE få barn med han, de blir ikke bedre... KOM DEG VEKK før det er for sent!!! Aldri snu deg tilbake!