Motivasjon og innsats når du mistrives

[Gjest Anonymous]

Hei

På min arbeidsplass har jeg opplevd å bli omplassert til en dårligere betalt og adskillig mindre utfordrende jobb(ifm omorganisering) for en tid tilbake.

I ettertid har jeg også opplevd at arbeidsgiver åpenbart går etter "trynefaktor" eller andre unfaire kriterier ved interne opprykk - og føler meg igjen noe forbigått. Dette er ikke noe jeg tror, men vet med ganske stor sikkerhet. Da det i stor grad er arbeidsgivers privelegie å foreta egne vurderinger i forhold til dette, har jeg på en måte konkludert med at mine fremtidsutsikter innen denne bedriften er små.

Den logiske beslutningen er selvfølgelig å finne en ny jobb, men problemet er at bransjen jeg jobber i dessverre er inne i svært trange tider. Jeg forsøker å finne en ny jobb, men på grunn av økonomiske forpliktelser vil jeg ikke umiddelbart si opp min nåværende jobb.

Så til spørsmålet - I hvilken utstrekning skal man som arbeidstager kunne forventes å være motivert og yte maksimal innsats?

Jeg har ved gjentatte anledninger opplyst arbeidsgiver om hvordan jeg opplever situasjonen, men blir i stor grad møtt av svevende bortforklaringer, vage løfter og det jeg oppfatter som skuldertrekk.

Jeg har alltid gjort en god jobb for denne arbeidsgiveren, og det er aldri blitt klagd på innsatsen. Jeg vil også påstå at jeg har en god arbeidsmoral. Likevel opplever jeg nå at arbeidsgiver bidrar negativt ved sin likegyldighet og lite konstruktive dialog.

Er det slik at ansvaret for motivasjon og innsats bare skal komme fra arbeidstager selv?

Noen andre som har tanker eller erfaringer rundt dette temaet?

[Gjest Anonymous]

Virkelig ingen som har synpunkter på dette?

Kan arbeidsgiver behandle deg som en "dritt" og likevel mene det er rimelig å forvente maksimal innsats og motivasjon?

[Tusenfryd]

Man er jo litt "husmann" i forhold til arbeidsgiver, da... med lån og økonomiske forpliktelser, så er man av og til litt for forsiktig kanskje, og redd for å stille krav.

For det første, så har arbeidsgiver all mulig rett til å kreve full innsats av deg når du er på jobb. Det er det h*n betaler for. Og å ikke være hyggelig med deg (for å ta et eksempel) gir ikke deg rett til å gjøre en dårligere jobb. (jeg sier ikke at du gjør det)

Så er det jo selvsagt den helt opplagte, at føler man seg som en dritt, så blir man ikke spesielt motivert og gidder ikke så mye man kunne ha gjort...

Kan arbeidsgiver behandle deg som dritt? Nei, selvsagt ikke. Men det er mange måter å gjøre det på. Hvis arbeidsgiver holder seg innenfor det gjeldende lovverket, så gir det h*n ikke rett men dessverre en mulighet.

Er det klare urimeligheter, så er det en sak for tillitsvalgt, kanskje? Hvis det er den der udefinerte - du vet at h*n gjør det og denne vet at du vet, men det fortsatt ikke direkte bryter noen regler... ja, det er vanskelig.

[Gjest Anonymous]

For det første, så har arbeidsgiver all mulig rett til å kreve full innsats av deg når du er på jobb. Det er det h*n betaler for. Og å ikke være hyggelig med deg (for å ta et eksempel) gir ikke deg rett til å gjøre en dårligere jobb. (jeg sier ikke at du gjør det)

Om det hadde vært en "produksjons-jobb" med enkelt målbart utbytte hadde det nok vært greit nok.

Forøvrig ville saken stilt seg annerledes om jeg sto i den jobben jeg opprinnelig bla ansatt i. Nå har det seg slik at jeg plutselig står i en ny stilling som er langt dårligere enn den opprinnelige.

Ledelsens behandling etter dette har vært undermåls, og til tross for dette har jeg opprettholdt en god arbeidsinnsats og relativt(etter forholdene) motivasjon.

Nå føler jeg likevel at det går over stokk og stein - Selvfølgelig kommer man på jobb når man skal og gjør de pålagte oppgaver, mne utover dette?

HVorfor skal man stille seg positiv til nye oppgaver, overtid, ta initiativ, være innovativ etc. Alt dette er i mine øyne en viktig del av jobben, men samtidig ikke en del av "regelverket", dvs det som er kontraktfestet. Derfor vurderer jeg sterkt å bli en "uproduktiv og vanskelig" arbeidstager, men samtidig holde meg innenfor "reglene", og på den måte være svært vanskelig å si opp.

Ps: Jeg har allerede fått en meget god attest

[Litago]

Derfor vurderer jeg sterkt å bli en "uproduktiv og vanskelig" arbeidstager, men samtidig holde meg innenfor "reglene", og på den måte være svært vanskelig å si opp.

En slik måte å oppføre seg på vil dessverre bare skade deg selv. Du har allerede fått attest, men husk at du har ennå ikke fått referanser. Dessuten vil du bli enda mer demotivert av å tillegge deg en slik negativ rolle.

Jeg skjønner at du er frustert og skuffet. Hvis du skal gjøre noe med denne situasjonen så gjør det på riktig måte. Ta saken opp med tillitsvalgte, personalavdelingen e.l.

Ved å velge en rolle som uproduktiv og vanskelig så vil du bare bekrefte at bedriften gjorde rett i å omrokkere deg ned i en lavere stilling.

[Junebug]

Jeg skjønner godt at du blir demotivert av at arbeidsgiver behandler deg på den måten. Men som Litago sier, du skader bare deg selv ved å yte minimalt på jobben. Når du likevel må være der minst åtte timer i løpet av en dag ville jeg prøvd å gjøre det beste ut av det - vær positiv, inovativ og ta initiativ. Og når du kommer hjem - tråler du finn.no, aetat.no og avisannonser etter ledige stillinger!

[Gjest Anonymous]

Takker for svar fra Junebug og Litago.

Kloke ord det - og jeg ser det kanskje ikke fullt så svart på det nå som jeg gjorde sistgang.

Nå er det ikke slik at jeg vil bli en uproduktiv arbeidstager på generell basis.

MEN arbeidsgiver har gitt meg en ny stilling som etter arbeidsbeskrivelsen skal innebære mindre ansvar, færre oppgaver og selvfølgelig; mindre lønn.

Når det den siste tiden er blitt slik at arbeidsoppgaver og ansvar er blitt det samme som før, bare lønna er redusert.

Jeg har på en ærlig og redelig måte informert sjefen om at dette opplever jeg som inkonsekvent og vil få problemer med å holde motivasjonen oppe.

Svar fra arbeidsgiver er "uthaling" av hele situasjonen med vage løfter om at ting kan bli bedre i fremtiden.

Greit nok at man gjør det beste ut av det og forsøker å være positiv, men det er heller ikke riktig å la arbeidsgiver "ta seg til rette" på din bekostning.

[Gjest Gjest 2]

Må si jeg er litt forundret over at du er satt ned i lønn, dette skulle du ikke godtatt.

Ellers skjønner jeg deg meget godt. På min forrige arbeidsplass var det ikke rom for sykemeldinger eller svangerskapspermisjoner. Jeg var "gulljenta" i firmaet som jobbet og sto på i flere år, fikk unna alle oppdrag med økonomisk overskudd og var ledelsens og kundenes favoritt. Inntil jeg gikk på en smell og ble sykemeldt. Da var jeg ikke skitvatn verdt lenger når jeg kom tilbake i jobb - full jobb og overtid som før - etter noen måneder.

Innsatsen min dabbet selvsagt av og jeg søkte og søkte på andre jobber, heldigvis innen et år var gått fikk jeg jobb et annet sted.

Nå er det tre år siden jeg sluttet der, og her om dagen skulle jeg innom der i anledning et ærend for min nåværende jobb. Da jeg satte meg i bilen for å kjøre dit kjente jeg at jeg var helt skjelven, så mye grudde jeg for å møte mine gamle sjefer igjen. Jeg måtte ringe en venninne for "pep-talk" på turen bortover dit. Heldigvis gikk det bra, den verste av dem var opptatt i møter, og mine tidligere kolleger syntes det var hyggelig å treffe meg igjen. Men så lenge satt det altså i.

Du må bare holde ut til du klarer å komme deg derifra.