Vanskelig forhold til familie.

[AnonymBruker]

Jeg har et vanskelig forhold til min familie på grunn av ting som har skjedd før,og mye av dette er ting som fortsatt henger igjen i dag.

På en måte ønsker jeg å få et bedre forhold til familien min,men jeg tror egentlig ikke at det er realistisk.

Føler meg alltid oversett av dem,og det virker som om de omtrent ikke bryr seg om hva jeg gjør.De klarer ikke å godta den jeg er og det har de aldri gjort.Jeg er føler meg mindreverdig når jeg med dem og det har jeg alltid gjort.

Uansett hva jeg gjør så er det feil,og jeg føler meg som den lille jenta som alltid ønsket at de skulle se meg og vise meg at jeg var bra nok.

I tillegg forskjellsbehandler de meg og søsteren min.Spesielt faren min som for eksempel kun snakker til søsteren min selv om vi begge er i rommet,og med henne snakker de,tuller og ler mens når jeg sier nå så er det ofte bare et kort svar også prater de om noe annet.

Merker at jeg trekker meg ut av samtaler mer og mer.Føles som om det ikke er noe vits i å si så mye uansett for de virker ikke særlig interessert.

Jeg er også skeptisk til å fortelle dem noe særlig for de skal alltid bruke de imot meg,og snakker gjerne om meg i et annet rom når de ikke tror at jeg hører dem.Føler meg som en liten unge eller en som er stokk dum sånn som de oppfører seg mot meg.

I tillegg liker de ikke samboeren min i det hele tatt.Faren min gidder knapt å hilse på han eller prate med han siden han er ganske stille og sjenert.I tillegg blir de sure bare fordi han ikke er med meg hver gang jeg skal på besøk til dem og blir her lenge.Mens kjæresten til søsteren min er selvsagt en flott fyr som de bare har fine ting å si om.

Merker at jeg blir veldig sliten av å være rundt dem,og det føles som om jeg ikke kan være meg selv rundt dem heller.Samtidig ønsker jeg jo å ha kontakt med dem,og da spesielt søsteren min selv om det føles som om hun alltid er på foreldrene mine sin side.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette,men det er godt å få det ut.Kanskje det er flere der ute som kjenner seg igjen?

Det er nok heller ikke så ensidig som jeg fremstiller det her.Det er jo alltid to sider av en sak,men jeg vet ikke helt hvordan man skal forandre noe sånt når det har vært sånn alltid.

Anonym poster: 32013cd444d3622376e37a146e76f35d

[AnonymBruker]

EDIT: "I tillegg liker de ikke samboeren min i det hele tatt.Faren min gidder knapt å hilse på han eller prate med han siden han er ganske stille og sjenert.I tillegg blir de sure bare fordi han ikke er med meg hver gang jeg skal på besøk til dem og IKKE blir her lenge."

Anonym poster: 32013cd444d3622376e37a146e76f35d

[Sugar&Spice]

Du, vi sitter litt i samme båt. Jeg føler meg forskjellsbehandlet, mindreverdig og uønsket. Er du minstemann i flokken? Jeg tror det er ganske normalt å føle seg sånn da.

Hvor gammel er du?

Jeg tenkte det samme som deg lenge - at hvis jeg tok det opp ville de bruke det i mot meg osv. Til slutt sprakk boblen og alt av følelser rant rett ut. De skjønte litt hva jeg mente og skjerpet seg en periode. Men så er det lett å falle tilbake i gamle vaner... Jeg bare minner dem på hva jeg føler også er det greit litt til. Redningen min er å komme meg litt unna, få litt frihet osv. Så blir det hyggelig når jeg kommer tilbake

Jeg føler at søss er mammas favoritt pga de er veldig like. Men det er bare noe jeg FØLER, mamma har jo ikke sagt det så konklusjonene mine stammer kun fra erfaringer. Det betyr ikke at følelsene er reelle og riktige. De kan være det, men de kan også være feil. Hør litt med familien din, så finner dere sikkert ut av det

Klem fra en som har vært, og er litt fremdeles, i samme båt. Lykke til!

[Gjest Gjestkvinne27]

Kjenner meg veldig igjen i det å ha problemer med familie... Selv har jeg ett godt forhold til min lillebror, men å ha ett normalt forhold til min mor ga jeg opp for lenge siden... Bortsett fra jobbmessige ting har vi ingenting å snakke om, det virker heller ikke som om hun er noe videre interessert i å ha ett normalt forhold til meg...

Ser du nevner spesielt at du føler det er faren din som forskjellsbehandler deg og din søster. Har du forsøkt å snakke med moren din om dette? Har du gjerne ett anderledes forhold til henne?

Skjønner at du føler at situasjonen din virker slitsom og at det tærer på kreftene dine... Men, hvis jeg får gi deg ett råd, tror jeg gjerne jeg hadde prøvd å i hvert fall snakke med noen av dem... F eks under julefeiring er jeg med familien en kveld; det er julaften... resten er jeg alene... Resten av min familie samles hos andre i familien, uten at jeg blir invitert... Slik er det også i andre høytider og ferier...

Ser du nevner at du har samboer. Gjerne du kan snakke med ham om det og høre hva han mener? Du kan jo gjerne søke råd hos din svigermor/svigerfar e.l? Håper i hvert fall du har god støtte hos din samboer

Vet ikke hvor mye til hjelp dette var, men du er ikke alene Jeg støtter deg !

[mi_hari_ra]

Jeg er i samme situasjon, bare at søsteren min er deg og jeg er den uskyldige søsteren med fantastisk kjæreste og ikke hun. Altså, ettersom jeg har snakket med mine foreldre om søsteren min så sier de ting de er veldig skuffet over ved henne, ting hun aldri vil innrømme fordi hun har en altfor stor stolthet til å innrømme ting. Hun er også sta og prioriteringene hennes er på bunn. Det jeg prøver å si er at du bør kanskje sette deg ned med først søtra di og spør henne om de sier noe om deg. Også kan du gå til foreldrene dine og spør om du har skuffet dem, gjort noe galt, når følte de at de "mistet" deg.. osv. Og før du "nekter" på ting, legg deg flaaaaaaaaat ned og ta bullshittet selv om du VETT at de snakker feil. Så lenge du innrømmer feil, har de ikke andre grunn til å være mer slem mot deg :-)

Apropos søstra di, hun er nok veldig glad i deg. Og hun har vel noe tips å gi deg og kanskje slenge inn noen gode ord om deg til foreldrene dine. Et annet tips, få fram noen tårer når du prater med dem. Da viser du enda mer at det faktisk betyr enormt!

Håper du fikk noe å tenke på der! Lykke til!

[AnonymBruker]

Litt sent svar her,men TS her.

Jeg vet at foreldrene mine og søsteren min snakker om meg,men jeg syns de kan være voksne nok til å ta det opp med meg istedet for å gå bak ryggen min.

Om de hadde gjort det så hadde jeg nok følt litt mer for å snakke med dem om ting.Jeg sitter jo og skjønner ikke helt hva jeg kan ha gjort i det hele tatt.De har egentlig oppført seg sånn mot meg hele livet,og jeg føler at uansett hva jeg gjør og sier så er det feil.

Uansett så er jeg jo også voksen nå og da syns ikke jeg at de har noe med hvordan jeg velger å leve livet mitt og hvem jeg er sammen med.

Så nei jeg har ikke tenkt å gå til søsteren min å spørre henne om hva de sier om meg.Syns det blir barnslig å skulle holde på sånn,og jeg syns at enten så kan snakke med meg ellers så kan de godta at ting er som de er.

Anonym poster: 32013cd444d3622376e37a146e76f35d