Pause i forholdet

[Gjest Tjoms]

Hei.

Jeg (25år) har vært sammen med dama (-ex) i 6 år. For 10 måneder siden fikk vi en sammen en liten prinsesse

Siden april(2,5 måneder) har vi bodd hjemme hos mine foreldre. Da vi solgte leiligheten vi bodde i for å ha egenkapital til husbygging.

Det er vel ingen hemmelighet at hun (dama) ikke var helt begeistret for løsningen med å bo hos mine foreldre. Men at dette var en nødvendighet for å komme noen vei med eget hus.

Vi har siden forrige helg, hatt en liten "krangel". Det vil si, jeg har vært helt ufattelig sjalu og mistenksom. Jeg ser at dette ikke har vært helt heldig. Jeg burde spist noen kameler.

Det blir jo ingen sammenheng i dette :S

men til saken:

På søndag hadde vi en liten alvorsprat, og snakket litt om hvordan vi følte det osv. Da sier hun at hun ønsker å ta en pause(!) fra forholdet. I første omgang i ca 2 uker. Min første tanke var: "pause? det er jo det samme som slutt/over/finito/ferdig. Bare på en feig måte".

Hun forklarer hele saken med at hun ikke lenger har like mye følelser for meg. Men sier også at hun ønsker at det skal fungere mellom oss pga prinsessen.

Jeg vet ikke hva jeg tro akkurat, må jo nesten bare tro på det hun sier.

Jeg har spurt rett ut om det er noen andre, men det er det vist ikke.

Jeg har reagert "feil" på hele situasjonen med pause, Har ikke klart å forholde meg til at det ikke er slutt. Tankene flyr avgårde til hvordan alt det praktiske skal løses når hun bestemmer seg. Pluss at jeg har vært mutt, lei meg og oppgitt overfor henne. Jeg tror at jeg bør være sterk og ikke mase osv. Men så har vi jo også en en liten jente på 10 mnd som man må forholde seg til. Ingen av oss har jo lyst å være uten henne heller. Det har nå gått 2 dager og det verste sjokket har gitt seg litt for min del. Men jeg håper i det lengste på at vi kan finne sammen igjen, Selv om det (etter skummel lesning på kvinneguiden) alltid blir slutt etter pause.

Vet egentlig ikke hva jeg håper å oppnå på med dette innlegget, mulig jeg bare trenger og lufte litt av frustrasjonen min,

Det hadde kanskje vært greit å høre om noen andre som har gjennomgått noe av det samme. Gjerne med barn involvert.

Takk for meg !

[Gjest Gjest]

Har ikke annet råd til deg enn at du må jobbe for å få forholdet til å fungere, ellers vil du jo uten tvil miste henne.

Prøv å få til et alternativ til de boforholdene dere har nå, og involver henne i dette, siden det kan tenkes at dette er sterkt medvirkende til at hun har flyttet ut.

Gir du opp, vet du hva som kommer til å skje. Vis derfor at du bryr deg, og at du er villig til endring.

[Gjest LonelyAngel]

Hei på deg. En gang var det jeg som ønsket pause fra min eks som jeg var var sammen med i 4 år. Dette skyldes at spenningen var borte og jeg følte jeg ble tatt for gitt.

Jeg vet ikke hvor langt hun har bearbeidet seg i fra deg så jeg vet ikke helt om jeg skal anbefale deg å gi henne ekstra oppmerksomhet eller baree å rygge unna?

For min del så hadde jeg kanskje satt pris på at du hadde flørtet mer med meg, sett meg, gitt meg komplimenter osv. (Ikke falske som lyser spill lang vei ) Siden hun nettopp har født så er kanskje ikke selvtilitten hennes heller helt på topp igjen enda?

Dersom hun velger å gjøre det slutt for godt, så vil hun i det minste huske hvor god du var i slutten og kanskje hun innser hun gjorde en feil med å gå i fra deg.

Lykke til