Sint svigemor..

[AnonymBruker]

Jeg er i et samboerforhold og har vært det i 5år. Har et problem med svigemor som sliter på både meg som saboeren.

Moren hans har hele livet drukket litt over snittet. Ikke hver dag, men hun har et alkoholproblem (mener jeg). Hun har et ufattelig temperament, og det går ofte ut over han. Hun har sagt til han utallige ganger at hun angrer på at hun ikke sendte han i fosterhjem, og at han er den værste sønnen noen sinne.

Nå er hun dritforbannet fordi vi ikke sa i fra at vi tok en uke i spania. Vi sa i fra en uke i forkant at vi skulle bort, og skrev det også på facebook. Når vi kom hjem "spammet" hun ned veggen min på facebook hvor hun skreiv ting som " Takk for at dere sier i fra. ha en jævlig fin dag" og " ligget på sjukehuset i en uke, faen så greie dere er". Samboeren min ringte henne, hun var full og skreik at han må si i fra når han reiser og at hun var sjuk. Så la hun på. Når han ringte opp igjen (x-antall ganger) så bare la hun på. Dette var på Mandag, og hu har enda ikke svart.

Som sagt er hun syk. I fjord hold hun på å dø (hjertet), og vi tilbrakte mye tid på sykehuset. Så vi har et vist ansvar også, han er enebarn og all familien hennes bor på andre siden av landet. Vi bor en times kjøretur unna. vi kjørte frem og tilbake daglig i mange uker for å besøke henne på sykehuset, kjøpte til og med en laptop i bursdagsgave så hun ikke ville kjede seg. Men så besøkte vi henne ikke nok, eller så ble vi bare værende en time osv..

Hun finner alltid noe å klage på, og hun er veldig flink til å gå på samvittigheten til samboeren ( F.eks: "Tror du det er hyggelig for meg å sitte her alene på påskeaften, med en øl? mens dere spiste middag og koste dere gløgg ihjel, så satt jeg her HELT alene, ikke en gang min egen sønn kom på besøk". Det faktum at begge jobbet 8 timer, og spiste spagetti på sofaen før vi la oss driter hun i. For HUN var alene, og det er viktigst...

Nå besøker vi henne ca 1 gang i mnd. Hun jobber (svart vel og merke, egentlig sykemeldt) og vi jobber. Hun var på sykehus nå pga hjertet, men ikke no farlig. Og dette sliter på oss begge. Nesten hver gang de snakker på tlf (annenhver uke kanskje) så blir det kjefting fra hu. Og hun har null problem med å slenge drit om samboeren til meg, bak hans rygg. Der setter jeg foten ned vel og merke...

Han er 25 år.

Hjelp? Dette er så slitsomt.. Jeg ønsker å hjelpe svigemor, hun er ganske så ensom og har det ikke så greit. Men oppførselen hennes er så ufattelig slitsomt, og jeg ser hvordan hun tærer på samboeren min.

Anonym poster: 7ec50d5d01a9aa143aaaa9df5b962a16

[Havbris]

Jeg tror ingenting på at du kan gjøre noe som helst med din svigermor. De endringene som må til der er det hun selv som må ville - og ta ansvar for. Hennes bitterhet styrer atferden hennes og det kommer til uttrykk overfor de hun er glad i, merkelig nok.

Fortsett som dere gjør, besøk henne og vær tilstede, men ikke forvent noen takk eller forandring. Og sett grenser for hva dere orker å ta imot.

[Gjest odisi73]

Syns dere har vært kjempeflinke jeg.

Dere besøker henne og ringer henne og det burde hun være kjempeglad for.

Hun er nok veldig ensom og har mye frustrasjon inni seg som er veldig lett å ta ut over mennesker som man vet er der,selv om det er feil måte og gjør det på,særlig med tanke på at man har bare en sønn og en svigerdatter.

Alkohol drikker hun nok fordi hun ikke liker virkeligheten og trenger nok hjelp.

Går det an å prøve å snakke med henne rolig om dette?

[AnonymBruker]

Hun behøver desverre en oppvekker. Trist at hun er syk og har holdt på å dø, og det kan virke som om hun er veldig bitter på grunn av dette og rett og slett har mistet livsgnisten. Frustrasjonen ser det jo ut til at hun tar ut på sønnen sin. Høres rett og slett ut som hun har behov for psykologhjelp. Å være lenge syk er det mange som ikke takler, men man kan ikke ta det ut på sine nærmeste slik hun gjør. Hun risikerer å drive de fra seg, og om hun har lite kontakt med slekta på andre siden av landet, så kan det nettopp være derfor.

Har desverre sett hvordan slike ting kan gå hvis man ikke får satt ned foten. De i omgangskretsen som har oppført seg slik over lang tid mot sine nærmeste sitter nå stort sett alene uten noe nettverk og noe særlig familie igjen fordi de har pushet dem fra seg.

Hadde jeg vært samboeren din hadde jeg rett og slett tatt kontakt med en psykolog og snakket ut om det, og forhørt meg om hvordan man bør forholde seg til det og om hvordan man kan forsøke å få moren til å gå til psykologtimer. Men han må også være klar over at til syvende og sist vil det være moren selv som velger å motta hjelp eller ikke. Selv om man prøver aldri så mye å få noen man bryr seg om til å få hjelp så kan man ikke hjelpe andre dersom de uansett aldri vil motta den selv.

Uansett så kan ikke dette fortsette. Det hun driver med når hun sier at hun ønsker at han ble sendt på fosterhjem når han var liten og gir han dårlig samvittighet til tross for at dere prøver så godt dere kan for henne er rett og sett psykisk terror og er et farlig psykopatisk spill som også kan gå utover samboeren din på sikt.

Anonym poster: c03eb281c7eb3ec773a2cb9bca0b512e

[AnonymBruker]

Hun har holdt på som dette lenge før hun ble syk. Siden jeg ble sammen med han. Hun var voldelig mot han i barndommen, og han har hatt en tung oppvekst. Hun har vært singel siden det ble slutt med faren for 24 år siden, og det er nok vannskelig. Hun jobber mye, og har ikke noe særlig til venner. Så hun jobber (for mye) eller sitter hjemme å glor.

Vi har forsøkt å prate med hu om det (det vil si at samboeren min har det), men det er som å prate til en vegg og da kommer alt om at han ikke er glad i henne og at han er en dårlig sønn. Hun ringte omsider tilbake til samboeren min i ste, hvor hun la ut om at det virket som om samboeren min trodde at han ikke hadde en mamma, og hvor forbannet hun var for at vi dro til syden uten å si ifra (gjorde jo det, men det har hun glemt..). Samboeren min spurte etterhvert om hun ønsket besøk til helgen, men vi kunne bare "ta rennafart å drite i å komme" før hun slang på røret.

Er jo ikke første gangen vi får beskjed om å ikke komme på besøk, men man blir jo litt oppgitt. Spesielt jeg som ser hvor lei seg samboeren min blir.

Samboeren min har gått til "psykolog" før, og dit får jeg han ikke igjen. Da var det "alternativ til vold"-psykolog, men han nektet alltid å prate om moren. De har et relativt komplisert forhold, og har alltid hatt det.

Tusen takk for svar Er ikke en enkel sak dette her, for hverken meg, samboer eller svigemor.

Anonym poster: 1d0275db1e8bb79b2f2d9d290eec8bfb

[AnonymBruker]

Takk...... Dagen har vært fint?? glad i meg??? neppe! har ikke sett noen av dere på lenge.. dritt.. kos dere med deres verden. har bestemt meg for at jeg skal ha mitt liv! så kos dere. Ganske trist hele greia. Derfor ser jeg ingen kos med å ha kontakt. svikta på morsdag. Svikta på bursdag... PS, så deg i jula. rart det siden du er glad i meg.

Den sms tikket inn på mobilen min etter jeg sendte melding hvor jeg ønsket henne en fin dag, og skrev at både jeg og samboeren var glad i henne.. Vi var der på morsdag, men ikke på bursdag etter hennes (dritings) ønske.. Jeg har vært der etter jul, men bare to ganger siden jeg jobber helger, og det er kun da vi har mulighet til å dra opp til hu..

Var ikke en veldig koselig melding. men samtidig så syntes jeg veldig synd på henne

Anonym poster: 1d0275db1e8bb79b2f2d9d290eec8bfb