Så rådvill.

[AnonymBruker]

Her kommer mange tanker på en gang nå sikkert. Spennende om noen gidder å lese i det hele. Men jeg må bare få det ut. Rotete blir det sikkert også.

Jeg og mannen min ble sammen for 6 år siden. Jeg var 16 han 29. Forholdet var veldig seriøst fra starten. Han har en jente fra før, men pga at moren bor i fullstendig en annen kant av landet har han ikke noe med henne å gjøre. Det var et one-night-stand og han har bare møtt henne to ganger som liten.

Anyway. Vi hadde et kjempeforhold fra dag en, og jeg flyttet inn hos han en uke etter vi ble sammen. Vi hadde en stor gjeng med felles venner, vi møtte disse vennene ofte i helgene, koste oss og "levde livet".

Jeg har verdens beste svigerforeldre. De støtter, prater, er hyggelige og omgjengelige. Ingen trøbbel med svigers der altså. Han har ingen søsken.

Han, derimot, har ikke hatt et så bra forhold til mine foreldre. De har aldri likt han, han har aldri gjort noe særlig for å komme bedre over ens med de, så det er sånn at når de må være sammen prater de sammen og ferdig med det. Jeg og svigerforeldrene mine kan derimot prate på telefon en time hver kveld om så skal være.

Når jeg var ferdig med videregående flyttet vi til en plass 5 timer fra der vi kommer fra fordi han hadde fått jobb der. Etter en mnd fikk jeg også drømmejobben og alt var egentlig perfekt. Vi begynte å snakke om barn, og vi var veldig klare for å prøve. Men det ble en lang prosess. Hele tiden pratet vi mye om det. Han gledet seg mye. Jeg også såklart. Og etter et par år med utredninger osv satt endelig spiren. Ikke bare en - men to. Den ene døde riktig nok i uke 15, men vi fikk likevel en velskapt jente.

Pappaen jobbet mye, så det var stort sett jeg som tok meg av jenten. Arbeidstid var ofte 06-20, så det skjedde nesten daglig at han var borte hele dagen og hun traff ham ikke. Men det var greit for oss begge. Vi var enige om at mor skulle være hjemme og far skulle jobbe.

Etter fødsel brydde vi oss ikke om prevansjon. Min gynekolog mente at om vi skulle ha flere barn måtte vi nok få hjelp da også, så da lot vi det skure og gå. Men da jenten var 5 mnd kastet jeg plutselig opp hver morgen, og en graviditetstest kunne konstatere at jeg var gravid - igjen. En ultralyd noen uker senere viste at jeg var 3 mnd på veg - med tvillinger igjen. Vi ble sjokkerte, vi hadde jo ikke regnet med å bli gravide av oss selv. Jeg var veldig glad, han var litt mer tilbakeholden. Syns det ble noe tett med tre så tette barn. Jeg for min del var ikke sikker på om vi kom til å få tre tette en gang. Vi hadde jo allerede opplevd en gang å miste den ene.

Tiden gikk, kontroller i massevis men alt stod bra til med begge to hele veien. I uke 28 var jeg fullstendig utslitt. Eldste var 8,5 mnd, det var bæring, kosing, leking og altting hele dagen. Pappaen skulle begynne pappapermen sin da - heldigvis tenkte jeg, men så skuffet kunne man bli. Han valgte å bruke tiden på å hjelpe en venn med å pusse opp huset. Det var jo trossalt mor som skulle ta seg av barna mente han. Han skjønte ikke at jeg var sliten i det hele. Men jeg forsatte og forsatte - gikk på autopilot tilslutt. Kroppen var så sliten, jeg kastet opp flere ganger om dagen, og i uke 32 ble jeg hasteinnlagt ved sykehuset med fare for fortidlig fødsel. Siden da ble jeg på sykehuset. Far var nødt til å ta seg av datteren vår disse ukene. Og det ble et styr uten like. Hun var begynt å bli redd fremmede, og for henne var pappaen fremmed da han alltid hadde vert på jobb og aldri vært alene med henne. Men i en mnd holdt de på sånn, og hun ble mer fortrolig med han etter hvert som tiden gikk. Jeg holdt tvillingene inne til uke 36, da måtte de tas med hasteKS. De hadde det etter forholdene bra og vi kom hjem etter en uke. To premature tvillinger (gutt og jente), og en storesøster som såvidt hadde rundet året. To dager etter vi kom hjem ringte de fra mannens arbeidsplass og lurte på om han kunne komme å jobbe, da det var krise der. (Hvorfor i all verden ringer de etter en mann som har omsorgspermisjon fordi han har nyfødte barn i hus?). Mannen min sa ja, han var lei av å ta seg av eldste, og trengte litt tid til å puste. Så der satt jeg. En god uke etter hasteKS. Andre dag hjemme med to premature barn. Mating hver 3.time. Lage rutiner. Og en storesøster som plutselig hadde fått to søsken å dele oppmerksomheten med.

Og slik fortsatte det. Far tok aldri noe mer permisjon. Ikke kunne vi få familie til å hjelpe heller da disse bor 5 timer unna og var på arbeid. Storesøster hadde ikke bhg plass, så det var meg og barna fra morgen til kveld. Pappaen jobbet fra 06-20 hver dag, og når han kom hjem var han sliten, spiste kveldsmat og gikk å la seg. Lørdagene hadde han fri, men alltid mye å gjøre likevel. Det hendte han kunne ta med seg storesøster ut å leke noen timer, men det var alt.

Da guttene var 4 uker fikk de kolikk. De skrek konstant fra 20-04 om nettene, storesøster sov heldigvis, det gjorde pappaen også, og jeg tok meg av de. Vi trillet lange tur, bysset, badet, prøvde alt. Men de skrek - begge to. Og sovnet av utmattelse klokken 04. Da sovnet jeg også. Så var det opp igjen klokken 07. Da var storesøster våken. Kolikken varte heldigvis "bare" 4 uker. 4 uker uten nevneverdig søvn. Når den var over sov tvillingene derimot hele natten. Og først da flyttet vi inn på soverommet. Frem til da hadde vi sovet i kjellerstuen. Tvillingene i vognbagen og jeg på en smal dårlig sofa. Bare for at pappaen skulle få fred til å sove. Han skulle jo på jobb neste dag som han så fint sa det.

Hele veien har jeg tatt meg av barna. Han nektet å la meg forlate huset om kveldene dersom det var noe jeg ville (trening, vinkveld osv), jeg måtte alltid være hjemme, tenk om de skulle våkne. Hva skulle han gjøre.

Da tvillingene var 10 mnd fikk jeg nok. Jeg flyttet rett og slett ut. Jeg hadde ikke noe sosialt liv lenger, ingenting. Det eneste fokuset var barna, barna, mat til mannen og barna.

Og siden da har jeg levert dem hos svigerforeldrene mine 4.hver helg. De er verdens snilleste og tar seg av barna. De føler vel at de må ta mannens del siden han ikke har de i det hele.

Jeg har nå hatt fire frihelger (på 4 mnd). De fire første siden jeg fikk barn. Alle helgene har jeg kost meg med gamle venner, festet og bare "herjet". Jeg føler jo endelig at jeg får leve litt. Men mannen kritiserer det. Ja, for på en måte er han mannen enda. Han er her på besøk daglig, og jeg føler fremdeles at jeg er under hans kontroll. At vi bare har en slags pause fra forholdet, er kjærester eller noe. Og han er fast bestemt på at jeg skal flytte inn igjen når bare barna blir litt større. For da blir jo alt bedre.

Han og storesøster har fått et nært forhold nå. Han har brukt en del tid med henne etter at vi flyttet ut. Tvillingene har han derimot aldri brukt tid med. "De er for små". De ligger nok litt mer bak, og jeg har fått han til å innrømme at han fikk en slags depresjon når de ble fødd. At det er derfor han ikke har engasjert seg sånn i de. Men han mener det er greit nå. De må bare bli litt større, litt lettere å ha med å gjøre. (15mnd nå).

På en måte har jeg lyst til å flytte inn igjen når tvillingene blir to år. Alt blir liksom så mye lettere når barna runder to år. Jeg vil jo at mine barn skal vokse opp med far og mor i samme hus. Og det var jo ikke akkurat at vi hatet hverandre når jeg dro. Det var helst at barna på en måte tok knekken på alt. Det er fremdeles mye følelser hos begge. Det vet jeg jo.

Men jeg er fremdeles usikker på alt. Jeg tror (er ganske sikker igrunn) på at han kan bli en super far nå når alle blir litt eldre. Han kan nok finne på mye med de som andre barn bare kan drømme om. Og på en måte ser jeg for meg at vi blir en lykkelig familie. Men så er det alle tingene som plager meg.

- For det første føler jeg ikke at han fortjener meg lenger. Jeg har tatt ALL jobben med barna, mens han slipper unna de første og tøffeste årene.

- I tilegg synes han at det er helt forkastelig at jeg treffer venner og tar meg en fest. (Som jeg har gjort hver 4.helg de siste mnd). Dersom vi bor sammen vet jeg at jeg ikke kommer til å få "lov" til det.

- Jeg har i tilegg ikke lyst til at det at vi har familie skal sette så mange stoppere for oss. Jeg har lyst til å dra på ferie til utlandet o.l. Oppleve ting. Både med barna, og reise uten barna. Han syns derimot at det er langt nok til nabokommunen. Og å reise uten barna er helt uaktuelt. Vi skal ikke la barna være hos andre. De kan jo lære "uvaner".

- Jeg vil ha en høyskoleutdanning. Han mener det er unødvendig bruk av tid.

- Jeg savner litt romanse i hverdagen. Før vi fikk barn kom han plutselig hjem med en bukett blomster, et smykke e.l. Etter vi fikk barn har jeg ikke sett en blomst.

- I tilegg er sex et problem. Eller det har i allefall blitt det nå. Jeg har alltid vært skikkelig treg med å få orgasme, prøvd å forklart hva jeg liker osv. Han driter i det. Han ønsker bare å tilfredsstille seg selv, så snu seg å sove. Siden han var min første sexpartner har jeg ikke prøvd noe annet... før forrige helg. Da hadde jeg ONS med en gammel kompis. Det var noe helt annet. Han jobbet for å tilfredsstille meg. 5 ganger, før han kom selv. Og det tok ikke lang tid å få orgasme en gang. Han bare hørte på hva jeg ønsket.

- Jeg ønsker også å flytte tilbake til byen vi kommer fra. Det er uaktuelt for han.

På en måte har jeg bare lyst til å drite i fyren. Komme meg videre. Noe annet holder meg igjen. Barna tror jeg. Jeg ser hvor knyttet storesøster er til han, og nå begynner tvillingene å bli glade når han kommer på besøk også. Storesøster vil han skal være her hele tiden, og viss dette blir virkelig over og han kanskje har dem en ettermiddag i uken e.l. vil hun savne han noe enormt. Nå ser hun ham daglig.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så rådvill. Det ene øyeblikket vil jeg flytte inn igjen med han. Det andre vil jeg kjøpe meg et hus her, sånn at barna kan ha ham i nærheten, mens jeg prøver å komme meg videre i livet. Et siste alternativ er å flytte tilbake til hjembyen og ta med meg barna. Men da kommer de jo aldri til å treffe han.

Håper noen som ser dette med litt nye øyner har noen kommentarer. Ja, viss det er noen som har giddet å lest igjennom alt i det hele.

Anonym poster: 5b41a6febcb5422b1740b7f3503e9b91

[Britt Banditt]

Ikke flytt sammen med han igjen!

Og hvis du gjør det allikevel så bør i alle fall familierådgivning være et minimum.

Du får fortelle han at hvis dere skal ha en sjanse så må visse kriterier oppfylles:

- Jobbe normale timer.

- La deg få egentid.

- Stille opp for barna like mye som deg (i hvert fall når han er hjemme).

- osv osv, du kommer sikkert på en haug med rimelige krav man bør kunne forvente av en familiefar men han ikke oppfyller nå.

Han er en umoden idiot og en dårlig far! Ble helt sjokkert over alt du har funnet deg i. Han kontrollerer deg i tillegg og du har vært en dørmatte. Du har jo hatt fire barn, ikke tre.. Jeg tror du har det mye bedre alene enn med en forvokst drittunge.

[AnonymBruker]

Neineineineineineinei. Han er flere år unna å være en fullverdig partner for deg.

Anonym poster: 4b18fa4c7a3d42221e74186e23bc02cd

[Gjest Gjest20]

Kom deg vekk fra ham. Du fortjener mye bedre.

[Gjest gjest]

KOM DEG VEKK!!!!!

Hvis du er så jævla dum at du går tilbake fortjener du å ha et kjipt liv med den idioten av en mann.

[Namine]

han hørtes utrolig egoistisk ut med den kommentaren om at dere kan flytte inn igjen når barna er større, hva f.. er det for en ting å si!?

Har man barn, så har man barn. Det er et enormt ansvar, og ikke noe man kan legge fra seg når det passer seg. Og de kommer som de er, de blir ikke "levert på døra" som toåringer, når de er litt mer festlige å ha med å gjøre, eller hva pokker mannen mener.

Og hva med når trassalderen slår inn? Skal dere flytte ut igjen da, til barna er artige å ha med å gjøre igjen..?

Nei, tror du gjorde riktig i å flytte ut, og jeg ville ikke gått tilbake til denne mannen, hadde det vært meg. Slike kommentarer og oppførsel er jo helt bak mål..

[AnonymBruker]

Som sønn i en familie hvor "far" var slik vil jeg bare si en ting - for din egen og barnas del, IKKE gi ham en sjanse til.

Han er umoden, narcissistisk og mangler empati så det holder. Han vil kun ende opp med å skuffe barna dine også. Synd du ikke så den store alarmbjella i at han ikke engang hadde interesse av å ha kontakt med et annet barn han har. Enhver mann som har noe som helst fornuftig farsinstinkt ville aldri klart å gjøre dette uten at det lå sterke føringer for at han ville skade barnet på noe vis hvis han deltok i barnets liv.

For å sette det i perspektiv. Min tidligere samboer valgte å gjøre det slutt og flyttet grunnet at hun følte hun måtte ta en for stor andel av jobben hjemme. Jeg jobbet da fulltid siden hun ikke hadde rett på permisjon og ikke klarte finne seg jobb (hun mistet jobben etter at hun ble gravid). Jeg hadde med andre ord intet valg. I tillegg tok jeg like mye ansvar for middag, mat, rengjøring, bleieskift og det å ta opp junior på morgenen. Jeg ordnet slik at vi hadde minst 1 helg i måneden hvor bestemor (min mor altså) passet vår sønn med stor glede. Da hadde vi "oss" tid. Jeg fikk ikke noe middag ferdig da jeg kom hjem fra jobb - og forventet det heller ikke. Dette lagde vi stort sett sammen. Ja jeg var sliten til tider, og ja jeg spurte nok om jeg kunne få ta meg en time på sofaen i ny og ne når det ble vel mye.

Poenget mitt er at du har har vært alt for snill, du har glemt deg selv - hadde jeg vært mannen din hadde jeg hatt så dårlig samvittighet at jeg hadde ikke turt å vise ansiktet mitt.

Min far "vokste" ikke opp før han var i 40-åra og oppdaget at ingen av ungene hadde hverken respekt for ham eller hadde lyst til å ha noe med ham å gjøre - og at han generelt kunne ende opp mutters alene på sine eldre dager.

Anonym poster: 135e003246b8de6268352fd22adf8fde