Har du lett for å hate / lett for å tilgi?

[Slimda]

Pedofile er meget vanskelig å kurere.

Faktisk er det svært mye som tilsier at Pedofili er en legning, på lik linje med homofili. Vi vet jo hvor lett det er å kurere homofili.

[Gjest Carolinka]

Man kan vel ikke kurere hva begjæret og seksualitet tiltrekkes. Man må bare akseptere det, og heller finne ut av man kan gjøre for å håndtere det som utgjør negativt for uskyldige. F.eks. barneovergrip pga den "stakkars" pedofiles lyster.

Åpenhet om pedofili mener jeg er første steg til redusering av overgrip. Åpenhet på 2 måter: At man roper ut i samfunnet at pedofile ikke burde være redd for å søke hjelp. + At foreldre tar sitt ansvar av kaka for at sitt barn ikke skal bli utsatt.

Altså, mener ikke at det er foreldres feil at barnet deres blir utsatt, men når det f.eks. kommer til incest i familier/trygghetspersoner i barnets omkrets som har foregått over lengre tid, så tror jeg mye kunne vært unngått om foreldrene var mer våkne, og gikk inn for å snakke med barnet om dette. Det skulle nesten vært obligatorisk at foreldre snakket om slike farer, slik at det er større sjangser for at barnet gir beskjed istedet for å holde munn når slikt skjer.

(Igjen - jeg sier ikke at foreldre kan forhindre alt, men mange tilfeller kunne vært unngått.)

[Gjest Sobril]

Jeg er såpass ufullkommen selv, at jeg tilgir litt for lett.

Me too

[Gjest Loverdose]

Jeg tilgir alltid, men glemmer aldri. Har med andre ord lett for å tilgi, men vanskelig for å glemme.

Likevel er jeg en person som er full av hat, dessverre. Det er noe jeg prøver å skjule mest mulig og jeg lar det ikke gå utover personer eller ting som jeg ikke kan fordra, men jeg bærer et visst hat over mye forskjellig (kan være alt ifra hat over enkelt personer, meg selv og ting her i verden som jeg ikke takler, som for eksempel mobbing, dyremishandling osv). Likevel er jeg også full av kjærlighet, noe jeg viser.

[AnonymBruker]

(Beklager de lange postene, synes dette er interessante tema...)

Ja, om vi er ansvarlig for våre handlinger er vel et filosofisk spm.

Det har alltid vært et filosofisk spørsmål, men i helt nyere tid har det faktisk begynt å bli en vitenskapelig problemstilling. Ved undersøkelser og kartlegging av hjernen har vi avslørt at fri vilje er en illusjon og at hjernen vår er ganske deterministisk. Når vi ser at valgene våre kun er avanserte kalkulasjoner gjort av hjernen og ikke egentlig "valg" i klassisk forstand ("ånden i maskinen"), og at denne hjernen igjen er et resultat av omgivelser individet ikke har noe ansvar for, da ser vi at det blir umulig å holde et menneske ansvarlig for sine valg og handlinger.

Igjen, det virker kanskje som en kynisk og fatalistisk tenkemåte for dem som er ny til den, men jeg er veldig sikker på at den kun vil ha positive effekter på samfunnet i det lange løp. Blant annet når det gjelder det jeg nevnte angående empati (forståelse -> tilgivelse -> nestekjærlighet).

Så jeg tror på rett og galt, og at derfor fengsel- og straffesystem kan ha noe for seg, så klart. -Men det burde være mye fokus på forbedring av enkeltpersonene i fengslene, og ikke straffe dem bare for hevnens skyld

Jeg er enig i det du skriver om rett og galt, og vi har nok medfødte moralske verdier. Nestekjærlighet har vi jo åpenbart, men den er i utgangspunktet sterkest til familie og nærmeste omgangskrets. Vi føler det også for fremmede i nød, til og med for dyr av andre arter dersom de skulle ha det vondt... det er fascinerende, og en utrolig vakker ting. Nestekjærlighet er kanskje det emnet som interesserer meg mer enn noe annet i verden. Jeg tror det er et resultat av evolusjonære strategier, og det å forklare kjærlighet på en kald og vitenskapelig måte (nestekjærlighet/altruisme som et resultat av egoistiske gener) kan kanskje virke litt rart... men det er vel lurt å forstå kjærlighet dersom man ønsker å skape og spre kjærlighet?

Jeg er forresten også enig i at rettsvesenet bør bruke ressurser på å rehabilitere kriminelle i den grad det er mulig. Men man må heller ikke bli "for snill" mot dem som sitter i fengsel, for straffen må jo være nok til å avskrekke dem til å gjenta forbrytelsene og avskrekke andre potensielle forbrytere utenfor murene. Har inntrykk av at det er ganske behagelig å sitte i norske fengsler. Er det kanskje straff nok bare det å være isolert fra samfunnet og å bli plassert nederst på den sosiale rangstigen?

Hevnlyst sitter ikke i alle.

Jeg burde kanskje være mer forsiktig med å bruke uttrykk som "alle". Det jeg mente var at det ser ut til å være en stor del av menneskets natur (selv om vi skulle ønske det ikke var det). Kan du ikke tenke deg situasjoner der du ville følt en trang til å ta hevn? La oss si at en person torturerte og drepte en i familien din på en bestialsk måte, ville du ikke da tatt hevn dersom du visste at du kunne gjøre det uten at det fikk konsekvenser? Eller et mer realistisk eksempel: Hva om det var din sønn/datter som ble jaget, skutt og drept på Utøya? Hadde du ikke hatt et lite (eller stort) ønske om å påføre ABB smerte? Selv om det ikke er fornuftig å gjøre det og det ikke ville endret noe som helst, og selv om personene er klar over dette selv, så tror jeg de fleste mennesker likevel vil ha et slikt instinktivt ønske om hevn.

Har funnet en beskrivelse for empati jeg liker veldig godt. "Empati er ikke bare å sette seg inn i andre menneskers følelser og situasjoner, men å kunne gjøre det i situasjonene også der du ikke ville tenkt og handlet på samme måte selv."

Det er en fantastisk evne å ha. Krever nok en god del innsikt og erfaringer... kanskje vi burde foreslå empati som et eget fag på skolen!

Tenk på alle de pedofile som ikke tør å si noe til noen. Hvor i alle dager skal man hendvende seg for å si at man har hjerte for dem og ønsker å hjelpe dem?

Det er veldig, veldig synd i pedofile, som må være alene om lidelsene (er dette riktig ord å bruke?) sine og ikke kan nevne det til en eneste sjel. Men jeg tror dette er noe som vil forbedre seg med tiden, at folk vil få bedre forståelse... Bare se på hvordan f.eks. homofili har gått fra å være tabu til å bli fullstendig akseptert i løpet av få tiår. (Jeg ser selvsagt den enorme forskjellen mellom homofili og pedofili, men begge er seksuelle preferanser som har skapt enorme lidelser på grunn av meningsløse fordommer.)

Samfunnet er ikke perfekt, men grovt sett tror jeg det går fremover. Jeg er svært optimistisk til fremtiden!

Anonym poster: 988ac0e2d8d326ef243744a938c02a31

[Ego]

Skal utrolig mye til for at jeg skal hate noen. Kan ikke huske å ha hatt den følelsen noen gang. Mislike, absolutt. Er mange mennesker jeg ikke kan fordra heller. Og mange jeg verken kan eller ønsker å tilgi.

Tror jeg var rimelig grei på det å tilgi da jeg var yngre, men lærte etter hvert at det stort sett bare fører til nye skuffelser. Har vanskelig for å stole på folk nå, og enda vanskeligere for å tilgi.

Endret 10. juli 2012 av Ego

[Gjest meh]

Hvordan ville du reagert hvis en venn eller familiemedlem kom til deg i tristhet å ba om å få åpne hjertet sitt til deg om sin pedofili? Jeg ville tatt i mot personen med åpent hjerte, jeg <3. Selv om jeg forakter overgrip. For alt vi vet kan vi kjenne slike personer.

Ville egentlig ikke ha brydd meg noe særlig. Ville heller ha satt pris på at individet har såpass tiltro og mot til å ytre seg angående noe som bærer en utrolig negativ konnotasjon, mye grunnet fordommer.

Er du en av dem som ønsker en person grusomt vondt når du hører om en grusom handling personen har gjort?

Nei, jeg tror at mennesket er deterministisk, i hvertfall i stor grad, og mener ikke at en person kan belastes for noe h*n har gjort. Hvis noe skal foretas så mener jeg derfor at det ikke burde være en straff i den forstand å påføre smerte, heller en rask henrettelse uten smerte eller fengsel under verdige forhold uavhengig av hvilken handling individet står bak, dette for å verne samfunnet.

Endret 10. juli 2012 av meh

[Alvina]

Jeg har lett for å bli sint, men er aldri langsint. Og når ts spesifikt nevner pedofile er jeg enig med henne, jeg har tilgitt mennesket(ene), men ikke handlingen, og må få tilføye at de fleste pedofile som forgriper seg mot et barn selv har vært et offer for det samme. Den ene dagen var han (velger å bruke han nå, for enkelthets skyld) et offer, den neste en overgriper.

Hvordan kunne det skje? Var det fordi alt ble tiet ihjel og har ikke samfunnet mye av skylden? Hva med alle de som visste, men aldri sa noe? Hva med kirken som et forforeksempel?

Var det ikke synd å onarere, selv som voksen?

Hva om onani ikke ble forbundet med skam og skyld?

Bare tenk dere hvis dere aldri hadde fått tilfredstillese som ungdom, og måtte gå rundt og late som ingenting...

Jeg både tror og mener at pedofili er et samfunnskapt problem overført gjennom generasjoner helt fra matrialismen ble slått ned av partriakalske gærne menn.

Når menn fikk makten, ble religion etter religion skapt og de maktbegjærlige innførte strenge regler for det andre kjønn og for å virke troverdig overfor kvinnene de hadde fratatt stemmeretten, ikke fra dag en, men litt etter litt slik man ofte leser at psykopaten kan knekke et annet menneske, og når halve samfunnet begynner å krige mot den andre, når hele samfunnstrukturen revnes og erstattes med makt og ikke samarbeid, vil det ende i et desillusjonert kaos eller vil det ikke?.

Noen sammenligner overgrep mot barn med homofili. Dette blir... misantropisk, et svart syn på alt man ikke forstår.

Da kan man like gjerne sammenligne heterofiles sex som illegalt og ureglementær oppførsel så fremt det ikke skal lages barn.

Overgrep er overgrep. Man kan aldri tilgi handlingen, men man kan gjøre sitt beste for å møte svinet, for jeg har vært i den situasjonen, å måtte møte menn som har forgrepet seg - ikke mot meg, men mot andre...

Jeg kom meg unna, ikke helt, men i alle fall ikke stykkevis og delt.

Å måtte forholde seg i ettertid var vanskelig, men jeg slapp tilfeldog møte på fortauet og hadde god tid til å tenke, men mest til å la følelsene få bearbeidet seg før konfrontasjonen og møtet.

Jeg ble litt kjent med en pedofil ung mann på perm i en by, helt tilfeldig. Vi møttes på en stille uteresturant, jeg satt med halvliter og en avis og det var ikke fullt, men satt mennesker ved alle bordene og han spurte om han kunne få sitte her. Det var jo ok og vi kom i prat.

Spurte hva vi drev med og alt det vanlige. Og han fortalte meg sin historie. Han satt inne og hadde perm, eller meldingsplikt kanskje.

Jeg så på blikket hans at innerst inne hadde han det vondt, å møte forakten når han var ærlig...

Som vanlig blir jeg stille når slikt hender. At jeg møter mennesker som betror seg, som et møte i dagslys.

Jeg blir ydmyk. Det tok meg mange år før jeg forstod hva å være ydmyk er, og jeg er ikke sikker på om jeg vet hva det vil si, egentlig.

Men jeg foretrekker å gå til homofile frisører og kvinnelige sjåfører.

Og jeg har ekstra sans for engelske frisører. Jeg savner han.

Hvorfor jeg nevner en frisør som er homofil og dyktig?

Det vet jeg ikke, men jeg tror det er fordi de ofte er kreative, og fordi jeg savner min engelske frisør.

Endret 10. juli 2012 av Alvina

[Alvina]

Bare to ganger har jeg vært forelsket og blitt forhekset av homofile menn... dvs bifile.

Men det er bare de to gangene jeg vet, fordi de var bunn ærlige.

De fleste skjuler seg i alle sammehehnger.

Det ville jeg gjort, blitt sammen med en homse, han er egentlig bifil, og har hiv. Vi har kysset, det vil si han kysset meg.

Vi er ... vi har bare flørtet, og er blitt mobbet. Han er singel nå hører jeg, men han er på fellesferei nå som alle andre er i juli...

Men mest av alt .... jeg tør ikke bevege meg over grensen, en av oss kan bli såret.

Og med hiv? Hiv er ingen hindring,m en han kan dø fra meg...

Og da blir jeg sikkert glad og hopper p¨en veddeløpshest, bruker piisk i løse luften og rir uten sal.

Man skal aldri tilgi handlinger, jeg er mester i å arrestere oppføresel og ordbruk, .... går det ut over andre banker jeg en hammer i tapetet....

Direkte tale. Men barn liker meg, jeg liker ikke barna, men de liker meg. Nøyaktig som katter liker meg selv om jeg er allergisk.

Det er et vanskelig første møte, men man skal prøve å tilgi mennesket, ikke handlingen, men det beror også på om offeret har kommet videre.

Jeg har ikke lyst å skrive mer, for vet ikke hva jeg skal si.

Har lyst på en peanøtt uten salt nå.

Og mens jeg fremdeles husker det, hvorfor skal man hate?

Jeg har ikke hat, har hatt. En barndomsvenninde, som lå med min kjæreste. Vi var som søsters...

Jeg er fremdeles glad i henne, men ... jeg omgir meg ikke med mennesker jeg ikke stoler på.

Saken er klar.

[Alvina]

http://www.youtube.com/watch?v=BJ0iNzhK4js&feature=share

[Gjest Candy Pie]

Jeg ønsker ingen vondt, uansett hva de har gjort.

Tror nok jeg ville vært i stand til å tilgi det aller meste, om jeg bare hadde fått en forklaring på hvorfor det skjedde. Men hadde noen f.eks drept eller skadet en jeg er glad i, vet jeg ikke hvordan det ville blitt.

Men jeg er ganske sikker på at jeg uansett ikke hadde ønsket personen drept eller hardt skadd.

Men, kan godt være jeg ville sett annerledes på det om det hadde skjedd med meg.

Og sånn ellers, jeg ville ikke dømt en person ut i fra en enkelt handling som mord, ran, innbrudd, hærverk, narkotika andre ting det kan finnes en "god" unskyldning for. Voldtekt, dyremishandling og mobbing der i mot ser jeg annerledes på, for dette er totalt unødvendige ting å drive med. Men igjen, jeg ønsker ingen vondt. Jeg er kjempe glad for at vi ikke har dødstraff i norge, driver med tortur under avhør og har gode fengsler.

Men jeg føler meg ganske sviktet av en venn, hun har ødelagt mye for meg. Det er klart jeg er sur og skuffet, men om hun hadde ønsket å bli venner igjen, hadde det vært greit for meg, og jeg ville lagt saken død, bare vi hadde ordnet opp i et pr ting først.

[Gjest Svampen]

Jeg tilgir alt for lett. Har aldri klart å være langsint, selv om flere kunne fortjent at jeg hadde vært det. I tillegg hater jeg den følelsen av at andre mennesker er sure/irriterte på meg, så jeg er omtrent bestandig den personen som må være "voksen" og komme "krypende tilbake" for å ordne opp i det som har skjedd.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke noe galt i at du er sånn, Svampen? Er det bedre at begge parter er umodne og uforsonlig? Fortsett slik, evnen til å tilgi er alltid en god egenskap.

Anonym poster: 988ac0e2d8d326ef243744a938c02a31

[Gjest Svampen]

Jeg ser ikke noe galt i at du er sånn, Svampen? Er det bedre at begge parter er umodne og uforsonlig? Fortsett slik, evnen til å tilgi er alltid en god egenskap.

Anonym poster: 988ac0e2d8d326ef243744a938c02a31

Ja, du har vel rett. Likevel tenker jeg av og til at jeg ikke burde "gi meg" så lett og at jeg burde ha reagert sterkere på det som har skjedd - og da tenker jeg på hendelser der personer faktisk har vært slemme mot meg, men at jeg uansett ikke blir sint. Etter slike episoder har faktisk venninner av meg flere ganger kommentert at jeg burde være sint, men jeg klarer det rett og slett ikke. Har aldri vært sur på en person mer enn noen få timer før jeg har ordnet opp i det.

[Gjest Candy Pie]

Jeg kom i grunn på at det kanskje er et menneske jeg ikke kommer til å tilgi alikevel. Eller...jeg er litt usikker, jeg kan fort føle meg sviktet og glemt av folk, men ville nok tilgitt det meste. Men nå skal det sies at det ikke er mange som har gjort ting mot meg, som jeg ikke burde ha tilgitt. Bortsett fra en ting, og den ene tingen var tydligvis nok til at jeg er bitter på det menneske.

Enkelte ganger så blir jeg overasket over meg selv, over hvor stygge ting jeg kunne tenkt meg å gjøre som hevn. Haha, men sånn er vel de fleste.