Angst og ensomhet..

[elwira]

Jeg sliter sånn med å få meg venninner og å bli kjent med andre folk pga. angsten og at jeg er så nervøs og redd og engstelig hele tiden... Slitsomt og det tapper meg for alle krefter.

Det er ikke lett å få seg venner når det jeg sliter mest med i livet nettopp er det å få meg venner. Da er jeg alene og tenker at livet bare flyr fra meg og at jeg er misslykka og udugelig siden jeg ikke takler livet.

Hver dag er en stor utfordring og tungt å komme meg gjennom. Heldigvis har jeg alle dyra mine og jeg hadde ikke klart meg uten dyr. Men det er veldig stusselig og trist å ikke ha menneskelig kontakt...

Savner å ha noen å snakke med og å bli kjent med og å finne på noe sammen med... Livet mitt er kun tragisk...

Hva gjør dere andre som også sliter med angst og det å få venner? Er dere kun alene og ensomme? Hvordan får dere dagene til å gå i ensomheten?

Jeg er også deprimert og trist og lei og ønsker at livet ikke var sånn som det jeg har...

Har slitt med de samme problemene gjennom hele livet mitt og jeg er en sosial klossete jente...

[AnonymBruker]

Kanskje du kan legge til ca hvor du bor? Vet aldri om noen har lyst til å bli kjent med flere her inne.

Jeg trives for det meste alene, men sosial omgang får jeg fra jobb, gruppeterapi og en barndomsvenn.

Anonym poster: 40feaff7fdf30224b540368ee9c1524c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det, jeg har det på samme måten selv. I tillegg til at det er veldig vanskelig for meg å få venner, så har jeg store problemer med å ha stabile relasjoner og ødelegger derfor de få vennskapene jeg klarer å få til.

For meg hjelper det å ha kontakt med folk over nettet. Da får man "snakket" litt med folk, uten at man trenger å føle på den angsten som kommer når man møter folk. Det er jo selvsagt ikke helt angstfritt å ha kontakt over nett, men det blir mye mindre.

Må bare spørre om du får noe hjelp for problemene dine?

Anonym poster: 1fb0d18b2545bc8feb24671aee5f1bd3

[elwira]

Jeg bor på østlandet ved drammensområdet. Jeg er ufør så jeg går bare hjemme hele dagen lang...

Jeg har gått masse i terapi uten at det har funka noe.. Kjipt det der. Har ikke blitt noe bedre psykisk fra jeg var barn.

Hvor får man kontakt på nettet da? Men jeg har nesten ingenting å skrive om heller da jeg aldri opplever noe spennende i livet eller noe som er intressant for andre å lese. Jeg er en kjedelig person som bare sperrer meg inne...

[Gjest Gjest20]

lol.

Endret 29. desember 2014 av Gjest20

[TheSgirl]

[AnonymBruker]

Håper du kan få hjelp til å mestre angsten og deretter begynne å utvide ditt nettverk.

Lettere sagt en gjort, men kanskje noen grupper du kan melde deg inn i eller noe annet som interesserer deg slik at du får kontakt med andre.

Utrulig hva man kan få til om man utfordrer seg selv litt.

Anonym poster: 5e3b8f18136fde748cc31dc8b885c94c

[Gjest Nanna87]

Hva med å oppsøke hjelp? Snakk om det du sliter med.. Etter en lang tid med rådgivning og terapi vil dagene bli enklere. Jeg var akkurat som deg før, jeg måtta ta imot den hjelpen jeg fikk. Det vanskeligste er å arbeide med seg selv. Råder deg til å ta en dag om gangen. Følg råd fra psykolog.

I dag er jeg helt frisk. Jeg har gått fra å være en skygge til å faktisk være "midtpunktet i sosiale happenings:D Alt er murlig, så lenge man prøver. Når jeg kan, kan sikkert du å !

Hva med å gjøre det du er redd for. Prøv å utfordre deg selv i sosiale settinger.. Man dør ikke av det, men det kan være svært vanskelig.

Du vil få det bedre, men husk å ta problemet på alvor, husk å jobbe med deg selv.

Lykke til =)

[elwira]

Jeg har gått i masse terapi før men det har ikke funket noe for meg. Nå får jeg ikke mere hjelp siden de sier at terapi ikke nytter på meg. Tror de har gitt meg opp etter mange mange mange år i psykiatrien.

Livet er ikke lett, men jeg må vell bare fortsette å kjempe meg gjennom dagene da

[Gjest ensomdeluxe :(]

Jeg er også ensom, og nå i disse ferietider føler jeg meg enda mer ensom enn ellers. Folk som jeg ellers prater med av og til, har reist på ferie. Og de som fortsatt er hjemme, har familie, og ser ellers ut til å ha det greit. Sommeren er faktisk den verste tiden på året for meg. Andre synes vel det høres merkelig ut, da dette liksom skal være en gledens tid. Flere som har det slik i sommerferien?

Sliter også med angst og depresjon. Det der med å føle seg oppgitt av psykiatrien, kjenner jeg meg også utrolig godt igjen i. Ofte tenker jeg på hva som er galt med meg, siden terapi ser ut til å hjelpe de fleste andre men ikke meg.

Jeg er også uføretrygdet, og er derfor mye hjemme. Men jeg blir gal av det, så nå har jeg bestemt meg for å gjøre et forsøk på å ta kontakt med noen. Det blir ikke lett, men jeg skal prøve. Prøv det du også, ts. Ingen har godt av å sitte ensom dag etter dag.

Klem