Må man være "head over heals"?

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en hærlig mann! Han er ikke typen utseendemessig som jeg normalt faller for, men personligheten hans er helt enestående. Jeg vil gjerne fortsette å møte han og tar meg selv i å planlegge fremtiden med han med hus, barn og hele pakka. Men jeg er ikke hodestups forelsket. Jeg tenker at det kommer sigende litt etter hvert og merker jo jeg har sommerfugler i magen når vi skal møtes eller jeg tenker på oss.

Jeg trives så godt med han, han er trygg, snill, oppmerksom, hensynsfull og alt jeg har ønsket meg i grunnen

Er det nødvendig med en vill forelskelse for at det skal kunne funke eller er det noen av dere som har erfart at det har gått bra alikevel?

Anonym poster: 6be26d5360d2d8d35df642b069837989

[Surriball]

Det går bra likevel

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med kjæresten min i ett fantastisk år før jeg virkelig ble forelsket i han! Det går nok fint skal du se :-)

Anonym poster: 53d8f9b5d152393b9ecdebffc1378496

[charactouy]

Jeg var ikke forelsket i sambo da vi møttes, men jeg fikk en følelse av "riktighet", hvis du skjønner hva jeg mener? Det har fungert bra i 3 år nå, og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette - jeg kan i alle fall ikke se for meg livet uten ham

[Silfen]

Klart det går bra. Jeg tror helt ærlig at forhold bygget på fornuft ofte kan vare lengre og gå bedre med enn forhold basert påhodestupse forelskelser.

[AnonymBruker]

Det er akkurat den "riktigheten" jeg føler nå TS

Anonym poster: c9cdb7d42702068e4336645a73d5ee99

[AnonymBruker]

Ååh, dette var godt å lese! Jeg har det nettopp på samme måte med en fyr jeg driver med! Før har jeg mistet all fornuft og blitt hodestups forelsket, men det er ikke slik med denne fyren. Alikevel blir jeg glad når jeg får SMS av han (jeg hater egentlig å sende SMS, men ikke når han her sender), han er snill, sjarmerende, veldig omtenksom, smart og flink. Det føles rett. Har bare vært litt skeptisk til meg selv siden jeg ikke er "head over heals" selv (han er det når det gjelder meg) og jeg har vært redd for at det ikke var noe å satse videre på.

Ble så glad når jeg leste svarene du fikk, TS! :-))

Anonym poster: 4589558691e0abcd93a598a4a359067e

[Binta Ba]

Klart det går bra. Jeg tror helt ærlig at forhold bygget på fornuft ofte kan vare lengre og gå bedre med enn forhold basert påhodestupse forelskelser.

Veldig enig.

Om man tar seg selv i å planlegge en fremtid, så er også mulighetene for en fremtid til stede. Jeg var aldri hodestups forelsket i mannen min, men han hadde de kvalitetene jeg satte pris på, og det var klart at han ville være en god mann, og en god far. Han får meg til å le, og han utfordrer meg, og pusher meg til å bli bedre.

Men, så føltes det også som om alt "falt på plass" da jeg traff ham. Ikke på en "syvende himmel"-måte, det bare føltes rett.

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en hærlig mann! Han er ikke typen utseendemessig som jeg normalt faller for, men personligheten hans er helt enestående. Jeg vil gjerne fortsette å møte han og tar meg selv i å planlegge fremtiden med han med hus, barn og hele pakka. Men jeg er ikke hodestups forelsket. Jeg tenker at det kommer sigende litt etter hvert og merker jo jeg har sommerfugler i magen når vi skal møtes eller jeg tenker på oss.

Jeg trives så godt med han, han er trygg, snill, oppmerksom, hensynsfull og alt jeg har ønsket meg i grunnen

Er det nødvendig med en vill forelskelse for at det skal kunne funke eller er det noen av dere som har erfart at det har gått bra alikevel?

Anonym poster: 6be26d5360d2d8d35df642b069837989

Ååh, dette var godt å lese! Jeg har det nettopp på samme måte med en fyr jeg driver med! Før har jeg mistet all fornuft og blitt hodestups forelsket, men det er ikke slik med denne fyren. Alikevel blir jeg glad når jeg får SMS av han (jeg hater egentlig å sende SMS, men ikke når han her sender), han er snill, sjarmerende, veldig omtenksom, smart og flink. Det føles rett. Har bare vært litt skeptisk til meg selv siden jeg ikke er "head over heals" selv (han er det når det gjelder meg) og jeg har vært redd for at det ikke var noe å satse videre på.

Ble så glad når jeg leste svarene du fikk, TS! :-))

Anonym poster: 4589558691e0abcd93a598a4a359067e

Disse to var akkurat som å lese om meg selv og mitt eget forhold.

Det er også forholdvis nytt (vi traff hverandre i februar i år), og inntil nylig har jeg periodevis lurt litt på om forholdet virkelig var "riktig". Helt fra starten av har alt føltes "riktig" og bra med han; jeg trives kjempebra i hans selskap, han har alle de egenskaper jeg ser etter i en mann, og jeg tror virkelig på at jeg kan stifte familie med han, og at vi kan bli gamle sammen. Likevel skurret det litt hos meg fordi jeg ikke var hodestups forelska. Nå er jeg derimot akkurat det, og følelsene mine for han bare vokser og vokser. Det er vel ca. en mnd siden at det plutselig skjedde noe med meg; ikke en konkret hendelse, men mer som at jeg plutselig innså at det er her jeg vil være, og det er dette jeg vil

Jeg syns også det var utrolig fint å lese svarene du fikk, TS, som bekrefter at det faktisk funker å bygge et forhold på fornuft og mer moderate følelser også.

Anonym poster: b06c5672c94799a82cfa62c586fd5a0d

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke hodestups forelsket i kjæresten min, og ser på det som en ganske naturlig del av at jeg er blitt voksen. Jeg har bakkekontakt selv om han er en utrolig fin mann, og dette føles mye deiligere enn noen andre forhold jeg har vært i, fordi jeg ikke har mistet meg selv fullstendig.

Anonym poster: c8fb15b084cd8c6eb81ce09b8f392508

[AnonymBruker]

Wow, dette var jo akkurat svarene jeg ønsket meg! Så godt å se at det er fler som har det på samme måte. Klemmer til alle for ærlige og gode svar TS

Anonym poster: c9cdb7d42702068e4336645a73d5ee99

[Minya]

(Head over hEEls)

Nei, det er overhodet ikke nødvendig. Jeg syntes igrunnen ikke mannen min var noe å samle på annet enn som venn til å begynne med, men måten han fikk meg til å slappe av på og være meg selv, gjorde sitt til at det kom en liten følelse snikende litt sånn etter hvert.