Rastløs av egen livsførsel

[AnonymBruker]

Jeg kjenner at det er rett før jeg går på veggen. Føler meg fanget i mitt eget liv og er rastløs som en ADHD-kid med husarrest.

Jeg pleide å leve et over gjennomsnittet vilt liv, hvor jeg presset mine egne grenser til bristepunktet. Noe var helt greit, noe ikke så smart, noe helt idiotisk, og noe direkte farlig og med potensielt dødelig utfall.

Det var enorme fester, nye mennesker, spontane innfall som mildt sagt utfordret normene i samfunnet og et generellt frisinnet liv på alle måter.

Poenget er at her sitter jeg da. I min egen stue, klør meg i hodet og funderer på hva jeg skal ta meg til i dag. Blir vel å male ferdig kontoret, følge jenteungen til ei venninde siden dama er avgårde med bilen (som forsåvidt også er praktisk, men dritkjedelig). Rydde litt i garasjen og spise middag. Så er det de vanlige kveldsutinene. Kanskje litt kos med dama om vi begge er i humør til det. Vi får se

Nå føler jeg at jeg ikke er meg selv lenger. Lever som en streiting.

Jeg føler at jeg burde være der ute. Smake på alt livet har på menyen.

For all del, biff er godt det, men det finnes så mange retter å smake på, og jeg vil ha dem alle sammen. Mat fra alle tenkelig land, med alle tenkelige ingredienser og krydret med godsaker fra steder jeg ikke engang kan plassere på et verdenskart... (mat i dette tilfellet er en metafor sånn i tilfelle noen ikke skulle klare å oppfatte det)

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget, men trenger vel kansje å få luftet tankene mine litt.

Jeg vet jo at det er fullt mulig å få mer spenning og spontanitet i livet sitt igjen. Men når jeg først begynner så presser jeg alltid grensene såpass langt at det blir til frustrasjon for de rundt meg. Enten blir de irriterte, oppgitt, bekymret eller redde for hva jeg driver med.

Jeg finner rett og slett ikke en måte å tilfredsstille mitt eget behov for spenning og spontanitet uten å risikere at både forhold, hus og heim på på dunken.

Hva f**n skal jeg gjøre nå for å ikke krepere av kjedsomhet?

Anonym poster: e265f092195642d73423a7ae1fa9b383

[-Jiinxs-]

Du får si heijdå til dama og leve det livet du beskriver.

Hvor gammel er du?

Endret 7. juli 2012 av -Leon-

[AnonymBruker]

Mener bestemt at det må finnes en bedre løsning...

Jeg er 25 år.

Anonym poster: e265f092195642d73423a7ae1fa9b383

[Gjest Tine]

Det må da være mulig å finne en mellomting mellom det livet du levde tidligere og det livet du lever nå?

De fleste ville kjede seg med slike gjøremål som du har ramset opp, jeg ser på meg selv som relativt streit, og selv jeg har en mer spennende agenda for dagen.

Hva med å finne seg noen interesser, eller i det minste omgås andre mennesker?

[AnonymBruker]

En mellomting hadde jo vært det optimale. Problemet mitt er at jeg har elendig impulskontroll og ikke klarer å la være å presse grensene i alt jeg gjør.

Jeg ender alltid opp med å komme til et punkt der jeg tråkker over streken uten å se det selv.

Anonym poster: e265f092195642d73423a7ae1fa9b383

[AnonymBruker]

Kan jo legge til at jeg, før dette som allerede er nevnt, drev med mye dop. Dette var jo også en av de spenningssøkende tingene jeg drev med, men når jeg kuttet det ut erstattet jeg dop med dopamin og adrenalin.

Det som kan trigge frigivelse av adrenalin og endorfiner er det jeg trakter etter, men det virker bare enn så lenge. Det som først føles helt rått gir ikke det samme kicket neste gang, dermed flytter jeg grensen og går hakket lengre. Og slik fortsetter det til jeg kommer til et punkt der det blir potesielt farlig for meg eller sårende for de rundt meg.

Jeg må jo også jobbe med min egen impulskontroll, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem

Anonym poster: e265f092195642d73423a7ae1fa9b383

[Alvina]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, men noen dager er bare kjedelige, man føler tomhet, tristhet, rastløshet, håpløshet, oppgitthet. Slik er det for alle, men det vet du sikkert. Jeg bor alene og må ofte fylle dagene med innhold. Hvis ikke blir jeg deprimert. Jeg kan gjerne være alene noen dager, det er ikke problemet. Problemet er tankene og rastløsheten. Det hjelper ofte å ringe en venn eller en nær venninne og prate, bare si rett ut at man holder på å gå på veggene. Men da må man prate med noen som forstår. Det hjelper også å gå en tur bare for å få luftet tankene. Å gå kan sammenlignes med meditasjon fordi den diagonale bevegelsen stimulerer begge hjernehalvdelene.

Jeg har lyst å si at du bør være takknemlig som har ektefelle/samboer og barn og som ikke lever i ensomhet, men det blir for enkelt.

Kanskje du savner rusen, vinen, drinkene, et glass cava...den følelsen man får når man nyter mat og drikke sammen med andre som også setter pris på den frihetsfølelsen man får i et felleskap med likesinnede. Jeg vet at jeg har et problem med å holde meg på den smale sti, og takler å ha noen dårlige dager fordi jeg er bevisst på det. Men jeg kan velge, har ikke småbarn eller noen klare rammer som en familietilværelse har.

Han jeg er sammen med nå lever et mer A4-liv sammenlignet med meg, og at jeg er i et forhold gjør at jeg skjerper meg i større grad. Hvis jeg ikke gjør det vil jeg miste han som en kjæreste. Han har ikke truet med det, men det er bare noe som er opplagt og som jeg ser.

I dag skulle han og noen venner drive med noe snekkerarbeid. Jeg hadde mest lyst å dele en flaske champagne på sengekanten og bare være til i nuet i hele dag, og det sa jeg til han. Han begynte å le og smilte og sa at det kunne han også ønsket seg, men hvis noe skal bli gjort er han nødt til å forholde seg til at denne dagen kanskje blir litt slitsom, men senere i dag, i kveld, kan vi heldigvis slappe av.

Jeg vet ikke om din samboerske for deg oppleves som kontrollerende, men du har valgt å dele livet med henne og har valgt henne fordi det er henne du er glad i. Det håper jeg i alle fall.

Jeg har ikke adhd, vet ikke om du har det, men samme hvilken diagnose man har eller ikke har, problemet med å ha levd et utsvevende liv henger igjen. Har man kjørt hardt hvis jeg kan si det på den måten, er det en form for bivirkning at man føler rastløsheten fordi man er vant til å roe seg ned med kunstig stimuli, f.eks. alkohol. Man har ikke lært seg hvordan man skal takle impulser og innfall, man er vant til at alt ordner seg og gjerne etter par glass vin og sammen med venner som er morsomme, lekne og som man kan prate med.

Jeg kjenner meg igjen fra jeg var 25. Da hadde jeg småbarn og ansvar. Hvis jeg hadde barnevakt av noen i familien eller barna var hos faren sin, følte jeg ofte på en uro. Selv om jeg hadde samboer.

Det kunne hjelpe å gå en tur, meditasjon, trening, male et bilde. Men ikke alltid og jeg var "flink til å premiere meg selv med en kveld på byen" hvis jeg hadde gjort mye matnyttig og fornuftig.

Jeg kunne også premiere meg selv med par glass vin og en joint på kvelden når barna hadde lagt seg. Det vet jeg mange vil reagere på, men jeg bodde ikke ute på bondelandet uten et nettverk rundt meg og barna så hvis noe skulle skjedd, ville jeg ikke stått alene og i fare for å kjøre i beruset tilstand. For å unngå å få pepper fra brukere her på kg, så var det snakk om par øl og ikke fyll. Og barna kunne også ringe på hos naboen som var totalavholds hvis noe skulle oppstå. En gang måtte de kontakte naboen, ikke pga at jeg var ruset men fordi jeg hadde fått hekseskudd og ikke kom meg ut av senga og måtte få muskelavslappende av hjemmesykepleien.

Nok om det.

Har ikke noe råd å gi deg. Noen dager er kjedelige og sånn er det for de fleste. En gang bodde jeg langt unna alle nære og kjente og ringte og sa at jeg kjeder meg, jeg sitter f... bare her dag ut og dag inn hver kveld. Men de kunne roe meg ned, fordi de også bodde alene og temmelig ofte følte det på samme måte (og dette var ikke tidligere s.k. partyfreaks).

Anbefaler deg å prate med noen og være ærlig. Jeg kjenner ikke deg, men kanskje du er blitt rusavhengig. Avhengighet kan opptre i mange former, man holder fasaden men har alltid en indre uro, lysten til oppnå roen er man vant til å oppfylle via en liten rus...

Jeg skal ikke kaste stein i glasshus, for jeg kan ta et glass vin tidlig på dagen om jeg velger det, men som regel velger jeg det bort. Men det har ikke alltid vært så enkelt og det er ikke enkelt. I dag velger jeg å ta det helt rolig og gjøre det lille jeg kan, gå en tur, gjøre litt kjedelig husarbeid, kanskje bake knekkebrød, ta en dusj, kanskje jeg velger å lese eller jobbe litt. Men jeg kommer til å ringe en venninne eller en venn, bare for å få luftet litt små frustrasjoner. Håper du har noen du kan snakke med, og husk at ingen kan vite hvordan du har det hvis du ikke åpner deg. Du trenger ikke fortelle hele din forhistorie, men bare vær ærlig når folk spør og si at du synes det er slitsomt akkurat nå.

[Alvina]

Kan jo legge til at jeg, før dette som allerede er nevnt, drev med mye dop. Dette var jo også en av de spenningssøkende tingene jeg drev med, men når jeg kuttet det ut erstattet jeg dop med dopamin og adrenalin.

Det som kan trigge frigivelse av adrenalin og endorfiner er det jeg trakter etter, men det virker bare enn så lenge. Det som først føles helt rått gir ikke det samme kicket neste gang, dermed flytter jeg grensen og går hakket lengre. Og slik fortsetter det til jeg kommer til et punkt der det blir potesielt farlig for meg eller sårende for de rundt meg.

Jeg må jo også jobbe med min egen impulskontroll, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem

Anonym poster: e265f092195642d73423a7ae1fa9b383

Du er kanskje rusavhengig selv om du holder fasaden, dette du sier her vitner om at du vet det selv... NA kan gi råd (anonyme narkomane), eller AA. Hvis du ikke er mottagelig for råd, kan du ringe og da får du snakke med noen som kjenner seg igjen og som har slitt med det samme, men som har lært seg å takle det og de forstår det du beskriver.

Og de har ikke et religiøst livsyn, troen på seg selv, en gråstein eller hva som helst er likeverdig innenfor AA og NA.

[AnonymBruker]

Mange kloke ord alvina:)

De tiltakene du nevner gjør jeg allerede, men det gir meg ikke så mye egentlig. Det jeg trakter etter er adrenalinkocket i å gjøre noe vilt, farlig eller ulovlig.

Her har jeg hatt enkelte ting jeg har dervet med som f.eks gateracing på hobbynivå, en liten fight på byen med en apekatt som byr på bråk feks.

Problemet kommer når dette ikke holder, og jeg må tyne grensene enda lenger. Feks; den svingserien der klarte jeg i 120km/t sist, klarer jeg 130 inn i svingen i dag med konstant akselerasjon uten å kjøre ut? Fuck it, jeg prøver.

Dette går bra og neste gang prøver jeg 140...

Ang. rusavhengighet så tror jeg ikke dette er et tema. Jeg har ikke rørt annet enn alkohol og cannabis på flere år.

Kjenner av og til at det trekker litt i meg å dra en nese med amf eller droppe en knips, men det er ikke så mye rusen som det at det minner meg om en hverdag uten ansvar og bekymringer. + det ulovlige aspektet som igjen gir meg kicket jeg ser etter.

Blir redd for at jeg kommer til å skade/drepe meg selv eller noen andre i spenningsjakten eller såre noen av mine nærmeste. Evt begge deler.

Begynner av og til å lure på om de rundt meg hadde hatt det bedre om jeg forsvant ut av livene deres så de slapp å hele tiden forholde seg til meg i periodene når jeg er på denne måten.

Anonym poster: e265f092195642d73423a7ae1fa9b383