Vil ut av forholdet

[Gjest Gjest]

Har det så vanskelig i forholdet. Er utrolig mye følelser mellom oss, alt for mye. Masse praktisk som ikke stemmer, blir mye intriger, et ustabilt forhold er vel det en kaller det. Som en berg og dalbane. De vonde dagene/periodene er ofte og de er jævlige med mye drama, som gjør oss så slitne etterpå. Men enda mer glad i hverandre når det ordner seg. De bra dagene er det få av, men de er helt sykt bra. Da har vi det så fint. Vi er sjelevenner og følelsene er på topp, kanskje nesten litt for mye. Vi trenger hverandre.

men det går ikke.

Vi prøver for andre gang. Noe går bedre enn sist. Men jeg er ulykkelig, blir så sliten av svingningene, men er livredd for å gå. Føler meg såpass sliten nå at jeg vet jeg ikke takler et brudd. Får helt panikk av tanken. Ensomheten, tomheten, savnet.

Men jeg vil...men klarer ikke. Høres patetisk ut. Hadde vi ikke hatt de følelsene vi har, så hadde vi ikke vært sammen. Det tror jeg begge mener.

Noen som kjenner seg igjen og har klart å komme seg ut?

Takker for svar

[Testosteron]

Klarer dere å snakke sammen om at forholdet ikke fungerer?

[Roo]

Har opplevd samme type forhold. Det ordnet seg med par-terapi. Er det noe dere kunne vurdert?

Utifra det lille du skriver virker det jo som at dere er oppriktig glade i hverandre, men kanskje litt på villspor i forhold til kommunikasjon/følelser som tar overhånd?

[SemperFi]

Mange forhold blir til at det blir for mye hjemmesitting, dere fyker opp i knottene på hverandre.

Hva med å ha en pause fra hverandre? Ikke å flytte vekk fra hverandre, men ta en ferie hver for dere eller kom dere ut, reis litt sammen.

[Mr.Dean]

Jeg kom meg nettopp ut av et slikt forhold, hadde vært ulykkelig i ihvertfall 1 år. Jeg pakket alt jeg hadde, og dro. Har ikke snakket med han siden.

Nå skal det sies at det eskalerte litt i slutten, derfor jeg fikk meg til å dra. Men jeg har det bra nå. Bedre enn på lenge.

Lykke til, kjære deg! Uansett hva du bestemmer deg for

[Gjest Gjest]

TS her.

Takker for svar

Ja, vi snakker sammen. Hele tida. Vi har veldig bra kommunikasjon. Men det er mye som ikke stemmer praktisk, han er ikke i jobb og bor hjemme. Jeg er ganske etablert.. Vært mange runder på dette..han prøver nå å gjøre noe med det. Det er supert. Vært sånn lenge, så det har vært vanskelig..

Vi er følelsesmennesker begge to. Så jeg tror at av og til blir det litt for mye prat, en liten ting kan vi gjøre veldig stor. Vi er like mentalt.

Det som stemmer helt er følelsene. Men magefølelsen og fornuften sier noe helt annet. Det har den gjort hos meg hele tiden.

Mye av dette fordi jeg ikke kan slappe helt av med han. Føler meg aldri fin, selbilde mitt er langt nede. Sånn har det vært hele tiden. Er egentlig lei meg mesteparten av tiden, og sånn er jeg ikke til vanlig. Når jeg møtte han så følte jeg at livet stoppa. Jeg gikk inn i en stresstilstand, slik som det kjennes ut når en er på date, nervøs,ikke klarer å slappe av, usikker.

Sånn har jeg gått i snart to år.

Det er en basic i et forhold tenker jeg, det at en kan slappe av, føle seg fin, være trygg.

Jeg har ingen grunn til å ikke være det jeg nevner, men jeg har aldri vært det med han, og jeg vet ikke hvorfor.

Min søster har sagt hele veien, at det er det ikke rikitg.

Vi har mye begge to. Jeg har tatt tak i mine ting og klart å komme meg ovenpå med beinhard mental jobbing. Så hvor jeg står i dag, har ikke vært en lett vei.

Han har på en måte ikke gjort noe for å komme seg ut av ting. ¨Så jeg føler at jeg har vært en terapeut for han i perioder. tips, råd, tålmodighet, støtte. Jeg føler meg ikke sterk for det.

Savner mye i forholdet. Tror ikke vi er ment for hverandre. Selv om følelsene er på topp.

Dette ble langt og usammenhengende