Føler meg for sær

[Budsom]

Sliter med å prate med andre når jeg er nødt til å stille spørsmål om ting jeg ikke bryr meg om for å ha noe å snakke om. Jeg føler meg for sær og spesiell til at jeg kan ha en god kjemi med andre mennesker uten at jeg må "gjøre meg til"

Jeg er veldig klar over at jeg er såkalt introvert. Men jeg føler at det begrenser meg. Jeg blir ofte sliten av meg selv i nære relasjoner der jeg må gi av meg selv. Jeg føler jeg er for "tung" å omgås. Jeg snakker heller om litteraturhistorie enn å ha smalltalk for å sette det litt på spissen (selv om det er sant). Familien kaller meg "spørsmåls-Tiril" fordi jeg alltid har kommet med store spørsmål ingen klarer å svare på.

Jeg lurer på om det kan ha en sammenheng med mange år psykiske lidelser, og at jeg derfor var isolert hele min ungdomstid med lite kontakt med andre mennesker.

Tror dere det? I såfall, vil det gå over når jeg har mer sosial trening? Eller må jeg finne meg noen som holder ut med meg? Noen som har det likt eller har noe å si?

[Gjest lill]

Jeg har det som deg. Jeg har derimot øvd meg på å stille andre spørsmål og late som jeg lytter og bryr meg når det kommer til situasjoner hvor smalltalk er nødvendig.

Jeg har få mennesker jeg orker å omgås. Men jeg har funnet noen jeg trives svært godt med. De er veldig like meg, bare at de også kan være "normal":

[Honnikorn]

Cluet er å få samtalepartneren til å snakke om seg selv, folk elsker å snakke om seg selv. Still trivielle og generelle spørsmål av typen " Hvor var du på ferie i fjor?" følg opp med "jaså! Spennende" osv. Og folk elsker å klage. Dessverre får en si. Men det kan holde en samtale i gang i evigheter. "Jeg er så sliten... Neimen huffa da, hvorfor det?" osv...

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om å være for sær. I sosial sammenheng, med bekjente (ikke vennene mine) spiller jeg et slags skuespill for å kunne inkludere meg. Jeg letter på smilebåndene på ting jeg overhodet ikke synes er morsomt, og stiller spørsmål om ting jeg egentlig gir fullstendig F i, for å virke interessert. Jeg gjør selvfølgelig ikke dette åpenlyst. Men jeg også blir ofte sliten av å omgås for mange mennesker (eller 2 for den slags skyld) som ikke er folk jeg kjenner så godt. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, for jeg har ikke høyere IQ enn gj.snitt og jeg har ikke sære interesser eller lignende. Jeg synes rett og slett største delen av befolkningen er.....vet ikke..Jeg føler jeg må høre på ting om igjen og om igjen. Det er så mye som gjentas, og folk snakker om så mye som jeg har hørt tusen ganger før. Jeg er heller ikke fan av den typiske smalltalken, som i de fleste situasjoner-når en tenker over det,er rimelig klein.. Det berømte spm: "Hei! Hvordan går det? " kan kun besvares med "Bra! Med deg?" Man lurer jo ikke egentlig på hvordan det går. Come on.. Og man kan ikke svare at man ikke har det bra. Igjen-skuespill. Og ja, jeg er sær.

I din situasjon så tror godt det kan ha noe med at du har hatt psykiske plager og som du sier-derfor vært isolert. Men jeg tror også at dette er noe som kommer til å gå seg mer og mer til jo mer du er sosial. Godt mulig du alltid kommer til å være litt sær. Men vet du..Det synes jeg bare er en fin egenskap. Alle kan ikke være som alle!

Anonym poster: 1d06f0af293c6176d2553f1bef782941

[hermoine]

Smalltalk kan være en grei "introduksjon" til andre samtaleevner. Han ene jeg jobber med prata jeg bare løst og fast med første gang jeg var på jobb med. Vi visste jo ingenting om hverandre, så det ble mye "er du fra byen eller? har du jobba her lenge? hvor har du jobba før da? jommen har det regna mye i det siste... " osv. Men etterhvert fant vi begge ut av at vi begge har pedagogikk på skolen, så vi begynte å snakke om behaviourismen, kognitiv læringsteori og litt mer sånn tyngre greier.

Men selvfølgelig, ikke alle har man noe sånt til felles med. En annen på jobb var mest interessert i bil, og jeg kjente det ble litt tørre samtaler med han da (selv om han var veldig hyggelig da)

Bare prøv å dra smalltalken litt inn på ting du iteresserer deg for. Så kan det jo hende dere ender opp med å prate om en felles interesse. Også går det jo an å bli med sosiale aktiviteter e.l der du vet det mest sannsynlig er folk som har noe til felles med deg.

[-Jiinxs-]

Jeg er også som deg TS, med noe lignende bakgrunn som du beskriver.

Føler meg for sær til å starte et forhold med anyone.

Tror dere det? I såfall, vil det gå over når jeg har mer sosial trening? Eller må jeg finne meg noen som holder ut med meg? Noen som har det likt eller har noe å si?

Vet ikke om det har noe med ting du har opplevd, men skader vel ikke å øve litt på det sosiale.

Jeg har vel funnet ut at jeg må finne en som er like sær som meg.

Endret 6. juli 2012 av -Leon-

[Gjest gulfugl]

Småprat blir lettere med trening, så det er egentlig bare å øve seg. Gjerne ved å lytte til hvordan andre gjør det, hva slags spørsmål de stiller osv. Det er greit å kunne småprate litt, men man må ikke like det. (jeg liker det ikke!)

[Budsom]

Problemet er personligheten min, ikke smalltalk. Jeg sliter med å gå fra et overfaldisk bekjentskap med tørr smalltalk fordi jeg er tung og omgås. På grunn av interessene mine og hvordan personligheten min er så føler jeg at det skal mye til før jeg får kjemi med andre mennesker, og at vi har noe tilfelles og har glede av å snakke med hverandre. At jeg slipper følelsen av å ha for "store" tanker som kjeder andre. Kanskje jeg savner en god venn. Jeg føler meg ganske ensom selv om jeg har venner.

Grunnen til at det er litt ekstra vanskelig nå er fordi jeg er litt.. Redd for å skremme han vekk, at ikke vi heller passer sammen.

[Gjest gulfugl]

Tenker egentlig at alle mennesker har ting til felles. Som å stå opp om morgenen, mat, og andre hverdagslige ting. Men hvis man synes alle sånne småting er uinteressante å snakke om, eller har behov for å finne en samtalepartner man kan diskutere litt særere ting med, så må man kanskje lete aktivt etter noen med lignende interesser? F.eks gjennom studier, interesseforeninger o.l.?

Men hvis du har vært isolert lenge og er "ute av trening" sosialt, kan det jo i alle fall virke sannsynlig at det er en av grunnene til at du føler deg utilpass og vanskelig å få kjemi med. Og i så fall bør det jo bli bedre etterhvert når du kanskej blir mer komfortabel med å være deg selv rundt andre. Tror jeg.

[miaw]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg har aldri hatt psykiske plager, men jeg er rett og slett veldig dårlig på smalltalk. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Men jeg har funnet ut at det nytter ikke å planlegge hva man skal si, eller prøve å endre den jeg er. Det har jeg prøvd så mange ganger, og det går bare ikke. Men jeg har et par "regler" ovenfor meg selv når det gjelder å snakke med folk jeg ikke kjenner så godt.

- Lytt godt til hva den andre sier, og vær oppmerksom.

- Alltid fortell sannheten! Før så hadde jeg en tendens til å overdrive ting når jeg snakket med bekjente og ukjente, for da trodde jeg at jeg kunne virke mer interessant, men det er fullstendig feil.

- Ikke smisk. Dette merker folk veldig fort, om du bare smisker eller om du faktisk mener det du sier. Henger sammen med å si sannheten.

Ellers så gidder jeg ikke å late som jeg er blid, om jeg har en drittdag. Jeg sier ikke at man skal gå rundt å være sur, men folk spiller alt for mye skuespill. Man må tørre å vise hva man føler, jeg er overbevist om at man kommer lengst med det.

[Gjest Gjest]

Det er bare å gi opp dette snakket om løst og fast, hvor jævla kult en hadde da en drakk to flasker vodka og bada naken i naboens blomsterbed osv.

Jeg har i hvert fall gjort det, altså jeg gidder ikke å delta i all den jævla baksnakkingen som er limet i så mange sosiale grupperinger. Det å kunne sette halen på grisen er umåtelig poppis for en grunn. Det er ikke min greie og slik er det bare, når dette så blir oppfattet som elitistisk så vet en at noen har mest problemer med seg selv og på en måte så er det bedre å si at en annet er... som sagt, sette halen på grisen er poppis for en grunn.

Selvrespekt har uansett like så mye å gjøre med hvordan en behandler andre, dette igjen vil i det minste gjøre at andre respekterer deg og kanskje da faktisk snakker til deg ettersom de ser at man ikke stikker andre i ryggen. Altså en stikker de der og da, så de i det minste har muligheten til å ta til motmæle istedenfor det evige renkespillet.

Forøvrig så kan Jon Gardners bok Grendel kanskje sette i gang noen tanker rundt dette.

I look down past the stars to a terrifying darkness. I seem to recognize the place, but it's impossible. "Accident," I whisper. I will fall. I seem to desire the fall, and though I fight it with all my will I know in advance I can't win. Standing baffled, quaking with fear, three feet from the edge of a nightmare cliff, I find myself, incredibly, moving towards it. I look down, down, into bottomless blackness, feeling the dark power moving in me like an ocean current, some monster inside me, deep sea wonder, dread night monarch astir in his cave, moving me slowly to my voluntary tumble into death.

[Gjest Gjest]

Cluet er å få samtalepartneren til å snakke om seg selv, folk elsker å snakke om seg selv. Still trivielle og generelle spørsmål av typen " Hvor var du på ferie i fjor?" følg opp med "jaså! Spennende" osv. Og folk elsker å klage. Dessverre får en si. Men det kan holde en samtale i gang i evigheter. "Jeg er så sliten... Neimen huffa da, hvorfor det?" osv...

Fantastisk bra skrevet. Dette er jo sååå sant

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg, interesserer meg typisk for ting som de færreste andre gidder tenke på en gang. Men det jeg har trent meg opp til å gjøre er å erstatte mangel på lyst til å smalltalke med humor. Som deg blir jeg fort sliten, men ofte får det andre til å løsne og "være med på leken" og da går det mer av seg selv etterpå.

Det handler litt om å få andre til å føle seg bra kanskje. Har de det bra, har jeg det bra.

Anonym poster: 39f216196a0d3189603b8a53e655b536

[hjertesukka]

Jeg er også sånn. Holder bare ut en viss tid med folk jeg må smalltalke med. Når folk begynner å prate om hvilket tidspunkt de bakte boller og hvor mange osv, da kjenner jeg at jeg faller av lasset og føler meg sær.

Kommer an på situasjonen,sjølsagt, men poenget er å finne noen som er mest mulig lik deg selv i tankegangen, har jeg funnet ut. Men det tar jaggu tid å bli skikkelig kjent med noen.

Noen taper seg ved nærmere bekjentskap, og noen vinner seg.

[AnonymBruker]

Jeg er også sær, og en introvert person. Det er et poeng det en bruker skriver over her om å være ute av trening sosialt, så akkurat der har du kanskje mulighet for å jobbe med deg selv. For meg har det også vært et gjennombrudd å bli mer åpen og avslappet ovenfor andre, før brukte jeg endel energi og oppmerksomhet på å sensurere og analysere meg selv.

Men sånn egentlig - jeg vet ikke om det er vi "særinger" som er de vriene bestandig. Det føles ganske ekskluderende når kolleger og familie prater i ETT om folk jeg ikke kjenner, oppussing, barna sine som jeg heller ikke kjenner osv. Det er rett og slett litt uhøflig, tenker jeg. Det er greit å snakke om barn og boller, om man gjør det på en måte som gjør det mulig for andre å delta i samtalen. Legge det på et litt generelt nivå, snakke om barnas rolle i samfunnet, oppdragelsestanker e.l. osv. Og hvis man åpner fo rat det går an å skifte tema...

Anonym poster: b0c4d08ca284e8ea9b79d1d6a2e4b35a

[Cata]

Jeg sliter også, men har blitt bedre. Dropper mye "hvordan har du det" (det blir for meg for personlig til smalltalk), men prøver å "fiske" litt innen forskjellige emner og får jeg napp så forfølger jeg det.

Sist jeg var på middag i jobbsammenheng så endte jeg for eksempel med å få bordkavaleren (eldre engelskmann) til å snakke om japansk språk og skikker. Han hadde bodd i landet noen år. Da ble det straks lettere med oppfølgingsspørsmål, for dels var det interessant å høre på og dels syntes han det var moro å snakke om og det var såpass upersonlig at jeg ikke følte meg som 2012 varianten av inkvisisjonen.