Feilmedisinert hele tiden...

[AnonymBruker]

Hallo. Jeg er 17 år gammel. Siden jeg var 14 år gammel har jeg prøvd ulike medikamenter grunnet psykisk sykdom. Jeg har ikke peiling på hvilken diagnose jeg har, legen min mener jeg sliter med bipolar lidelse (hvilken type har det ikke blitt sagt noe om), mens psykologen min bikker mellom moderat deprimert og alvorlig deprimert. Jeg sliter med selvskading, har vært borti flere selvmordsforsøk og er ekstremt ustabil. I skrivende stund er jeg ufattelig deprimert og bitter fordi at BUP tar sommerferie. Jeg har ikke psykolog om sommeren - og det er på sommeren jeg sliter mest.

I begynnelsen satte de meg på Fluoxetin/Fontex. Hvor mange mg husker jeg ikke, men denne medisinen gav absolutt null virkning, bare ekstremt slemme bivirkninger. Sterke selvmordstanker og en viss trang til å skade seg selv 24 timer i døgnet. Jeg gikk bare å banket meg på underarmen og pulsen var så hurtig at jeg noen ganger var sikker på at hele kroppen min skulle gå i lufta. Sluttet på den etter tre måneder.

Deretter satte de meg på.. Tror det var Orfiril 300mg. Fire tabletter for dag, altså 1200mg for dag. Kjempe god virkning i begynnelsen, følte meg bedre og humøret stabiliserte seg, men etter to måneder dabbet det helt av og medisinen gav null virkning. Jeg sluttet brått på den, man skal egentlig trappe ned, men merket ingen forskjell når jeg bare plutselig sluttet brått med den.

Så satte de meg på Abilify 10mg. To tabletter for dag. Jeg fikk kramper i ansiktet, halsen vrengte seg, ekstrem hodeverk og alt i kroppen min sluttet å fungere. Bivirkningene var så sterke både fysisk og psykisk at jeg sluttet etter litt over en uke, jeg holdt ikke ut smertene. Var for det meste fysisk smerte, det gjorde så vondt i hele kroppen at jeg bare glemte bort hele psyken.

Senere satte de meg på Seroquel 100mg. Ble så trøtt og sliten at jeg sov 15 timer om dagen, var ikke oppegående for fem flate ører. Ble helt ødelagt i hodet og greide knapt tenke. Sluttet etter en måned.

Nå er jeg på Lamictal 25mg, to tabletter for dag. Virket supert i begynnelsen, men etter noen uker dabbet plutselig effekten av og nå svelger jeg dem bare for å svelge dem, for å si det slik. Har også vært borti forskjellige typer sovemedisin, deriblant Vallergan og Truxal. Går ikke på noen av delene lenger, ettersom dem ikke fungerte.

Men jeg forstår ikke hvorfor jeg blir satt på stemningsstabiliserende, når hovedproblemet er depresjon!? Jeg har til dags dato aldri vært hypoman, så jeg forstår ikke hvorfor de hallveis gir meg diagnosen bipolar + gir meg stemningsstabiliserende! Ærlig talt føler jeg at de burde sette meg på anti-depressiva! Det er så ille med psyken min at legen vurderer å sette meg på Sobril når jeg fyller 18. Og dette vet jeg ikke om jeg vil! Men er det det eneste som hjelper, så tar jeg selvfølgelig det imot...

Har hørt store positive erfaringer med Zoloft, Cipralex og alle disse antidepressivene, men hvorfor setter ikke legen meg på dette? Jeg fikk vite at jeg ikke får gå på det på grunn av eventuell hypomani, men jeg har jo enda ikke opplevd det... Jeg tror ikke jeg er bipolar. Jeg tror jeg er alvorlig deprimert, og jeg kjenner jo psyken min best - men så er jo jeg heller ingen psykolog..

All denne medisinen har gjort meg vondt. Jeg har knapt hukommelse, null konsentrasjon, vanskeligheter for å tenke, jeg sliter sterkere med angst enn noen sinne ++++. Alt dette begynte etter jeg prøvde ut Abilifyen, ble ekstra ille etter Seroquel tablettene... Jeg holder på å tørne! Jeg har blitt tilbudt innleggelse på psykiatrisk, men jeg vil IKKE bli sperret inne. Det hjelper ikke på. Kanskje jeg burde, for da kan det hende de medisinerer meg rett og virkelig finner ut av diagnosen min.. Misforstå meg rett, men jeg har nok med meg selv, jeg vil ikke omgås andre mennesker som også sliter...

Noen som har vært oppi lignende situasjon? Æsj, jeg er så lei! Jeg vil slutte på medisinen min, men sist gang jeg gjorde det endte det nesten med døden... Skjedde for en del måneder siden, i begynnelsen av januar.. Første selvmordsforsøk var når jeg var 15 år gammel. Er ikke suicidal lenger, men jeg vet at om jeg bare kutter ut Lamictalen, så blir jeg det med en gang.

Anonym poster: 3c3c5df7f70c0d0b669dc446a348163f

[AnonymBruker]

Dytter

Anonym poster: 3c3c5df7f70c0d0b669dc446a348163f

[Gjest lll]

Wow. Skjønner godt at du er lei av dette :/

[AnonymBruker]

Be om en ordentlig utredning, slik at de blir nødt til å basere medisineringen på en faktisk diagnose. Om du så ikke er enig i diagnosen, be om å få den forklart, og dersom du fortsatt er uenig forklarer du hvorfor du ikke er enig. Gir legen deg info om og oppfølning med medisinene? Du burde rapportere jevnlig ved oppstart om hvordan medisinen fungerer og om eventuelle bivirkninger, slik at legen kan justere diagnoses eller bytte ut medisinen. Du bør også få vite hvor lenge det vanligvis tar før hver medisin kan forventes å fungere osv.

Anonym poster: fb87dcd0c4754689b2d236d87812e96a

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du er lei.

Får du målt serumspeil av Lamictal?

Det virker kanskje litt merkelig å bruke stemningsstabiliserende når man bare er deprimert, og aldri hypoman/manisk. Men noen med bipolar lidelse opplever aldri slike faser og har likevel god effekt av slike medisiner. Det kan være grunnen til at de tester det ut. Sånn er det jo i psykiatri, det er ingen tester, bilder eller blodprøver som kan gi en 100% sikker diagnose, og man må ofte prøve seg frem litt. Men når du er så ustabil som du beskriver, så er det klart at du ikke får god nok hjelp akkurat nå. Og siden du sier at du vet du får suicidale tanker hvis du kutter ut medisinen, tyder det vel på at du får en viktig (livreddende) effekt, selv om den ikke er helt slik du ønsker?

Anonym poster: 7a7b406c04f850685b6a816b68acaf3b