Kan man skape sin egen sannhet?

[AnonymBruker]

Jeg sliter enormt med selvtilliten min. Det har gått så langt at jeg prøver å akseptere at jeg er mindre pen eller også kalt stygg. Jeg begynner å bli fortrolig med tanken på at jeg er av den stygge typen.

Samboeren min synes noe helt annet og det må han jo få lov til. Allikevel, han merker at jeg ikke tar til meg de gode ordene han sier til meg. Jeg har vanskelig for å ta imot ros, spesielt om det går på utseende mitt. Jeg er helt uenig med han på dette punktet, jeg mener jeg er lite pen.

Men altså, hvordan fungerer dette? Jeg kan jo ikke begynne å synes jeg er pen når jeg faktisk synes jeg er stygg? Hvordan er det mulig å få selvtillit basert på noe som for meg er løgn?

Anonym poster: 88fbd803b35ffb5b559013558c305841

[Hjernesurr]

Det at du har en samboer, syns jeg er bekreftelse nok.

Hadde han ikke likt deg, hadde han forlatt deg.

Hva andre måtte mene om ditt utseende, skal du ikke bry deg om. Skjønnhet er dessuten subjektivt. Jeg syns for eksempel ikke Megan Fox er pen, men det er det mange andre som syns.

[Gjest Clavel]

Har det samme problemet..som jeg prøver å jobbe med. Syns selv som regel at jeg er stygg, hater å se bilder av meg selv, unngår å se meg selv i speilet osv. Har aldri fått noen bekreftelse på at det faktisk er tilfelle at jeg er "stygg", heller det motsatte antar jeg, får jo endel komplimenter fra tid til annen.. Jeg klarer å tro på at de som gir meg komplimenter faktisk mener det da, men likevel vanskelig å ta det innover meg siden jeg jo er uenig selv..

Prøver å bli bedre på dette da, å sette pris på/ta til meg komplimenter.. tenke litt sånn at hva så om jeg selv mener jeg er stygg, andre gjør tilsynelatende ikke det, og det er jo de som skal se på meg..

Innimellom er jeg likevel lei meg fordi jeg ikke har et utseende som jeg selv liker spesielt godt..men jeg har blitt litt flinkere.. Ikke minst til å fokusere på andre ting enn utseendet..viktigere ting

Endret 2. juli 2012 av Clavel

[zorra]

Synes ikke at det er et utseende som definerer en jente! Ja, det er utrolig spennende å omgås med jenter som er rystende vakre av utseende. :gjeiper: Men det er ingen indikasjon på at utseende definerer en jente. Jeg synes at skjønnhet er det som ligger inne i sjel, tanker, oppførsel, å kunne bli snill mot andre og andre ting.

[Gjest Maruwan]

Er du fornøyd med den typen du har, eller skulle du ønske at du kunne gjøre bedre?

Tror kanskje jeg ville slite litt med å stole på kjærligheten fra noen som innehar et såpass lavt selvbilde. Det ville muligens føles litt som at jeg bare var en nødløsning da for noen som egentlig hater seg selv og samtidig ser på meg som et "passende kjæresteemne" for dem, noe som da ikke akkurat er å oppfatte som et kompliment.

Dersom du har lyst til å holde på han fyren der, så bør du ihvertfall lære deg å ta imot komplimenter, ihvertfall late som at du tar dem til deg og kanskje etterhvert så gjør du det også...på skikkelig. Må være slitsomt å bli møtt med "nei, jeg er så stygg" hver gang en gir et kompliment, for det forteller jo tross alt litt om ham du er sammen med også. Kan ikke se for meg at han føler seg så storartet da heller.

Sier ikke dette for å guilt-trippe deg. Det er bare det at de issues'a som en tar med seg inn i et forhold, har en tendens til å bli issues for den andre parten også. Derfor er det ekstra viktig at du tar tak i det, kanskje også oppsøker hjelp. Og som sagt, begynn med å si "takk" når du får et kompliment. Det måtte jeg også lære en gang, og det er faktisk ikke så vanskelig som det høres ut. Trenger ikke å si noe mer enn bare "takk" heller, så lager du litt god stemning.

P.S. I og med at du har en samboer i det hele tatt, så tviler jeg sterkt på at du er stygg. I værste fall er du nok helt normal, bare med alt for høye forventninger til deg selv og hvor pen det er forventet at du skal være.

Endret 3. juli 2012 av Maruwan

[AnonymBruker]

Er du fornøyd med den typen du har, eller skulle du ønske at du kunne gjøre bedre?

Tror kanskje jeg ville slite litt med å stole på kjærligheten fra noen som innehar et såpass lavt selvbilde. Det ville muligens føles litt som at jeg bare var en nødløsning da for noen som egentlig hater seg selv og samtidig ser på meg som et "passende kjæresteemne" for dem, noe som da ikke akkurat er å oppfatte som et kompliment.

Dersom du har lyst til å holde på han fyren der, så bør du ihvertfall lære deg å ta imot komplimenter, ihvertfall late som at du tar dem til deg og kanskje etterhvert så gjør du det også...på skikkelig. Må være slitsomt å bli møtt med "nei, jeg er så stygg" hver gang en gir et kompliment, for det forteller jo tross alt litt om ham du er sammen med også. Kan ikke se for meg at han føler seg så storartet da heller.

Sier ikke dette for å guilt-trippe deg. Det er bare det at de issues'a som en tar med seg inn i et forhold, har en tendens til å bli issues for den andre parten også. Derfor er det ekstra viktig at du tar tak i det, kanskje også oppsøker hjelp. Og som sagt, begynn med å si "takk" når du får et kompliment. Det måtte jeg også lære en gang, og det er faktisk ikke så vanskelig som det høres ut. Trenger ikke å si noe mer enn bare "takk" heller, så lager du litt god stemning.

P.S. I og med at du har en samboer i det hele tatt, så tviler jeg sterkt på at du er stygg. I værste fall er du nok helt normal, bare med alt for høye forventninger til deg selv og hvor pen det er forventet at du skal være.

Jeg forstår ikke helt den første delen av svaret ditt Maruwan..Mulig jeg er litt treig Jeg elsker samboeren min. Vi har et utrolig godt forhold (selvfølgelig har vi dårlige dager også) Men alt føles veldig naturlig ut i forholdet vårt. Vi kommuniserer veldig godt og er veldige gode mot hverandre. For første gang har jeg følt at følelsene mine er helt oppriktige. Jeg kunne ( i mine øyne) ikke fått en bedre kjæreste.

Han kan si noen ganger at han blir fornærmet over hva jeg mener og kan si om utseendet mitt. Jeg skjønner det ikke helt. Hva jeg mener om mitt utseende har ikke noe med hva han mener tenker jeg. Vi kan jo ha forskjellige meninger om andre ting og det respekterer vi jo. Jeg tviler ikke på at han snakker sant når han sier han synes jeg er den fineste. Men jeg vet jeg ikke synes det samme om meg selv.

Jeg ser aldri på meg selv i offentlige speil. Jeg speiler meg aldri selv i vinduer og slikt. Når folk bemerker noens utseende med at h*n var mindre pen er jeg på nippet til å si at Jeg er jo også mindre pen. Ikke for å få høre det motsatte. Men jeg er redd de andre tenker det samme om meg men at de ikke tør å si det høyt, derfor kan jeg ta vekk flauheten ved å si det høyt for dem så er den katta ut av sekken tenker jeg.

Men jeg forstår virkelig ikke hvordan man får selvtillit. Jeg synes det jeg ser i speilet er mindre pent. Hvordan i all verden kan jeg begynne å snu en tankegang som for meg er sannhet? Jeg vet jo at jeg ikke synes jeg er noe pen, hvordan kan jeg snu det og tro oppriktig på det?

Jeg prøver å si takk når samboeren min kommer med komplimenter, men jeg kjenner jeg får et fysisk ubehag innvendig i noen sekunder. Jeg begynner automatisk å vri nervøst på kroppen og vender blikket ned og kjenner et enormt ubehag i kroppen. Det går som regel vekk etter noen sekunder.

Jeg høres kanskje ut som en usikker tenåring. Saken er at jeg har bikket 30år så dette er nok ikke en vanlig form for usikkerhet. Jeg vet jeg har andre gode egenskaper, og er fornøyde med de.

Takk for svar til dere som har svart

Anonym poster: 88fbd803b35ffb5b559013558c305841

[Gjest Corto Maltese]

De fleste mennesker skaper sin egen sannhet.

[Gjest Clavel]

Det er ikke lett.. å snu tankegangen. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. En start er å prøve å akseptere at det en selv ser i speilet/på bilder, ikke er det samme som det andre ser. Jeg begynner vel å innse at jeg kanskje er for kritisk til meg selv, og ser negative ting som ikke andre ser..

jeg har nok noen snev av dette: http://en.wikipedia.org/wiki/Body_dysmorphic_disorder#Symptoms_2

jeg ser nok iallefall ikke objektivt på meg selv..

Og man bør spørre seg; hva er bevisene for at jeg har "rett", for at jeg faktisk har grunn til å føle meg stygg? I ditt tilfelle har du jo en samboer som gir deg komplimenter osv, det er jo noe som tyder på at du ikke er stygg.

Kanskje man til dels må akseptere at man selv ikke vil mene at man er pen.. ikke behagelig, men allikevel, det hadde jo vært verre hvis andre syntes du var stygg, at du opplevde at de sa det ti deg osv?

Jeg har bikket 30 selv, har slitt med dette lenge.. håper du ikke gir opp

[Sweet77]

Han kan si noen ganger at han blir fornærmet over hva jeg mener og kan si om utseendet mitt. Jeg skjønner det ikke helt. Hva jeg mener om mitt utseende har ikke noe med hva han mener tenker jeg. Vi kan jo ha forskjellige meninger om andre ting og det respekterer vi jo. Jeg tviler ikke på at han snakker sant når han sier han synes jeg er den fineste. Men jeg vet jeg ikke synes det samme om meg selv.

Anonym poster: 88fbd803b35ffb5b559013558c305841

Det er ikke så rart om han blir fornærmet.

Dersom du virkelig er stygg, så forteller du samtidig han (uten ord) at han har dårlig smak og / eller ikke er i stand til å finne seg en pen dame. At han måtte "ta til takke med" noe dårligere.

Men det er jo ikke slik han har gjort det. Han har valgt noe han syns var fint, blant mange andre.

Derfor skal du ta det til deg. Det er ikke bare din mening som teller, så slutt å være så egosentrisk at du fokuserer bare på den. Ta til deg andres meninger også

[AnonymBruker]

Det kan nok være vanskelig å snu tankegangen fra "jeg er stygg" til "jeg er pen" sånn uten videre. Selv om en del har god erfaring med å si slike ting til seg selv mange ganger daglig Jeg har også slitt med selvbildet, ikke først og fremst knyttet til utseendet, kanskje, men en sånn "negativ sum" av negative tanker om meg selv. Noe som har hjulpet er rett og slett å fokusere mindre på tankene i det hele tatt. Om jeg sier til meg selv at jeg er dum, sjenert, usikker og mindre pen - hvilken nytte har det? Om jeg lar være å bry meg om de tankene blir jeg mye mer avslappet og - om jeg fortsatt skulle være dum og stygg, så er jeg mye morsommere å være sammen med for de som skulle ønske det. (Ikke er jeg dum eller stygg heller, når det er sagt. Men jeg har trodd det).

Meditasjon har vært min greie for å få tanker på avstand. Vi har så lett for å tro at tankene er sanne, men det er jo et helt summekor av motstridende tanker vi har gående i hodet, og vi trenger ikke høre på dem. Men det er sikkert andre måter å "kontrollere" tankene på også. Mitt beste råd er i hvert fall at du ikke hører på deg selv når du har slike negative tanker.

Anonym poster: de5266440eb13feefd83f4923225d728