Dårlig selvtillit

[Gjest K]

Hei!

Jeg er ei 18 år gammel jente som sliter med negative tanker og dårlig selvtillitt.

Jeg føler meg sjelden god nok, noe som går spesielt ut over mitt sosiale liv. Folk rundt meg oppfatter meg nok som ei blid og positiv jente, men det er mye jeg kan skjule med et smil.

Familien min oppfatter meg nok som ei egoistisk og utakknemmelig jente. Mye jeg holder inni meg tar jeg ut over familien. Jeg kan nok ofte oppfattes som misfornøyd og egoistisk hjemme.

Jeg har blitt litt mobbet på skolen, men det som virkelig har gått innpå meg er at jeg har gått 10 år på en svært urettferdig skole der kun barna til lærerne får de beste karakterene. Jeg følte meg aldri god nok for skolen. Det gikk litt innpå meg da jeg f.eks var på gruppe med to lærerunger, og vi presenterte like bra og like lenge alle tre, og læreren skryter de to andre opp i skyene (og gir de 6), og snur så vidt hodet mot meg og sier "du var helt ok, du får 4+". Jeg fikk også skylden for ting jeg ikke hadde gjort (noe som en lærerunge hadde gjort)

Jeg må ha bekreftelse på at det jeg gjør er ok eller bra, fordi jeg rett og slett ikke stoler på meg selv. F.eks da jeg hadde kjøretime var det en som brøt vikeplikten, og jeg hadde forkjørsrett. Jeg tenkte med en gang at det var jeg som hadde gjort en feil og oversett et skilt eller noe sånt. Jeg har null tro på at jeg kommer til å klare lappen. I tillegg har jeg ingen ambisjoner. Mine foreldrer maser på meg at jeg må få jobb eller begynne å studere, men problemet er at jeg vet ikke hva jeg passer som. Når jeg ser på forskjellige yrker tenker jeg med en gang at de er for vanskelige for meg. Jeg føler meg ofte mislykket som person.

Jeg klarer ikke å nyte livet, fordi jeg er redd for vanskelige utfordringer jeg ikke takler. Jeg kan si at jeg utviklet en form for sosial angst, og den er der fremdeles, men ikke like sterk som før heldigvis.

Jeg har hatt en kjæreste, men jeg gjorde en tabbe da jeg ble sammen med han fordi jeg hadde ikke følelser for han. Jeg var bare glad at en gutt likte meg for den jeg var. Jeg høres sikkert slem ut nå. Men det funket ikke for meg, og forholdet varte bare i en drøy måned. Han virket som verdens snilleste gutt i starten, men etter at vi hadde sex virka det som omhan forventa sex hver gang vi var alene. Om ikke sex, var det klining. Vi kunne liksom ikke gjøre noe annet enn det når vi var alene, og jeg kan si nå at jeg haaater å kline. Sex var bare helt vanlig, jeg kjente ingenting og han kom. En gang da vi sov sammen villle jeg ikke ha sex, og jeg sa god natt til han og la meg til å sove. Da sa han "liksom" og begynte å klå, og jeg ble med for å ikke skuffe han...Ellers ringte han som gal når vi ikke var sammen, og jeg ble lei når han ringte flere ganger om dagen (av og til seint på kvelden også) så jeg slo av mobilen av og til. En gang da jeg dusja, ringte han og sendte melding sikkert 10 ganger og brøt seg inn gjennom vinduet!

Jeg ser på meg selv som et svakt menneske. F.eks takler jeg kritikk svært dårlig, enten blir jeg sint eller så gjemmer jeg meg og griner. Det får meg til å føle meg enda dårligere. Jeg klarer ikke å si fra til andre enn familien hvis jeg blir urettferdig behandla. F.eks var det ei veninne som ikke tok med Pcen på skolen, fordi hun krevde å få låne min, selv om jeg trengte den. Og hun tok 80 % av mitt skrivebord, selv om hun hadde eget bord. Da sa jeg forsiktig i fra, og hun ble sur.

Jeg slet spesielt i vår. Jeg gikk påbygg, noe som var veldig hardt fordi jeg har høye krav til meg selv. Jeg slo opp med eksen, og jeg syntes så synd på han, men nå er jeg bare irritert når jeg tenker på hvordan han oppførte seg. Han prøvde seg på sex den kvelden jeg slo opp! Jeg sa selvsagt nei, men han tok tak i meg og drog meg ned i senga og sa at dette var siste gangen han fikk holde meg og kysse meg osv. Det var bare vedig ubehagelig. Så jeg angrer absolutt ikke på at jeg slo opp med han! Han har forresten prøvd seg på flere av mine venninner etter at vi har slått, men han lyger om det. Jeg tviler på om jeg noen gang kommer til å finne en jeg kan tilbringe resten av mitt liv med. Jeg tar aldri initiativ, jeg kan aldri ta initiativ til kyssing f.eks. fordi jeg hater å kysse.

Ellers har jeg merket at jeg har blitt trøttere og mistet energi. Jeg fikk kjevespenninger som varte ca. en måned og jeg slet mer psykisk. Jeg har også fått kortere lunte, noe som sikkert familien merker når jeg er hjemme.

Jeg klarer ikke å tro på meg selv. Jeg har ikke vært på mange fester, fordi jeg føler meg utilpass. Gutter tar gjerne kontakt med meg, men jeg tror jeg avviser dem litt fordi jeg er redd de skal tro at jeg ikke er den jeg ser ut som. Jeg får mange blikk fra gutter, men det er det som er inni meg som ikke er ok... Selvfølgelig har jeg av og til noen problemer når det kroppen min, men det har da vel mesteparten av kvinner av og til?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bedre dette. Jeg har hatt denne følelsen nesten hele livet. Jeg håper dere som leser dette forstår meg og kan gi råd og/eller erfaringer? Det hadde jeg satt stor pris på!

[Gjest Nanna87]

Høres ikke bra ut. Oppsøk hjelp! Livet vil ble lettere for de som tar i mot hjelp.

Fortell familien din hva du sliter med, dette er noe de kan hjelpe deg med.

Lykke til =) Du er sikkert en kjempe flink person, du vet det bare ikke selv enda.