Jeg er introvert

[SemperFi]

Det er ikke det som er hovedproblemet.. Det er selvtilliten..

Fordi det ikke er bare bare og hoppe inn i en samtale. Nå vet jeg ikke med de andre her i tråden, men jeg er i alle fall kjempe kritisk mot meg selv. Tenker at de andre kommer til å synes jeg er rar som sier ditt eller datt. Har vel en sperre.

Så selvtillitproblemer på dere begge, om jeg forstår dere riktig?

Jeg reagerer ikke på en dårlig måte når folk hopper inn i samtalene, og ikke vær redd for å drite dere litt ut, litt selvironi er godt å ha på lager.

Men som jeg sa til en venn av meg som spurte hvordan jeg klarer å hoppe rett i en samtale, noe han hadde problemer med. Begynn med nikking, ja, nei, enig, uenig, så kommer du inn i samtalen.

Men alle har vell sin egen måte.

[Gjest Mog]

Er det slik at dere synes det er pinlig å snakke om det aktuelle tema eller er det at dere ikke har noe å tilføye?

Hva med å kanskje "skyve" tema til noe som du selv vet mye om? TV-serie eller strikking eller hva det enn måtte være?

[Strikkemamma]

Problemet er nok at du er for lite kynisk...

Hva mener du?

[Myosotis]

Nå drar jeg fram en av mine yndlings Freud-quotes: :gjeiper:

"Before you diagnose yourself with depression or low self esteem, first make sure you are not, in fact, just surrounded by assholes"

Og det er mye sant i det. Alle mine nærmeste er introverte, og jeg koser meg masse i deres nærvær, uansett hva vi finner på. Jeg går hjem og føler meg bra og gleder meg til nærmeste gang vi treffes.

Men jeg har en del utadvente venner og bekjente også. Men... det funker bare ikke så bra med dem. Utadvente folk finner som regel på utadvente sosiale ting, og der passer jeg bare ikke inn. Takler ikke slike store fester med mye prating. Det blir en kræsj rett og slett. Og der en mer selvsiker person sikkert ville tenkt noe ala "for noen rare folk, dette gidder jeg ikke være med på mer" - tenker jeg at det er noe galt med meg selv! Men det trenger det absolutt ikke være.

Jeg tror du trenger flere introverte venner.

[Strikkemamma]

Nå drar jeg fram en av mine yndlings Freud-quotes: :gjeiper:

"Before you diagnose yourself with depression or low self esteem, first make sure you are not, in fact, just surrounded by assholes"

Og det er mye sant i det. Alle mine nærmeste er introverte, og jeg koser meg masse i deres nærvær, uansett hva vi finner på. Jeg går hjem og føler meg bra og gleder meg til nærmeste gang vi treffes.

Men jeg har en del utadvente venner og bekjente også. Men... det funker bare ikke så bra med dem. Utadvente folk finner som regel på utadvente sosiale ting, og der passer jeg bare ikke inn. Takler ikke slike store fester med mye prating. Det blir en kræsj rett og slett. Og der en mer selvsiker person sikkert ville tenkt noe ala "for noen rare folk, dette gidder jeg ikke være med på mer" - tenker jeg at det er noe galt med meg selv! Men det trenger det absolutt ikke være.

Jeg tror du trenger flere introverte venner.

For et flott innlegg! Hevet humøret mitt et hakk..

[Gjest Yellow Taxi]

Hva mener du?

At det på mange måter antagelig blir enklere å slå seg til ro med at man aldri kommer til å bli noen "sosial sommerfugl", som kan hoppe inn i en hver samtale og bli likt (eller passe inn), om man har et noe negativt menneskesyn.

For å si det enkelt; jeg er fullstendig klar over at de aller fleste mennesker verken liker eller forstår meg, men følelsen er gjensidig.

[Strikkemamma]

Bare man har selvtillitt så spiller det jo ingen rolle om man er introvert for den saks skyld.. Men siden en lenger oppe sa jeg burde få meg flere venner som er introverte, er det noen i samme båt som kunne tenke seg å bli bedre kjent?

[Gjest Yellow Taxi]

Nå drar jeg fram en av mine yndlings Freud-quotes: :gjeiper:

"Before you diagnose yourself with depression or low self esteem, first make sure you are not, in fact, just surrounded by assholes"

Har du kilden på dette? Hørtes virkelig ikke ut som noe Freud ville sagt. Da jeg googlet det fikk jeg et tonn av treff som hevdet det var fra forfatteren William Gibson, men ingen sikre kilder.

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon! Hvis jeg en sjeldent gang sier noe så føler jeg meg utrolig dum og nesten skamfull etterpå... Ellers sitter jeg bare og smiler og nikker mens jeg har en desperat følelse inni meg. Og når jeg kommer hjem så får jeg en følelse av tomhet og å være totalt uinteressant for andre mennesker. Jeg blir ofte også utslitt etter store sosiale sammenkomster, spesielt der hele gruppen snakker sammen og ikke er oppdelt i mindre grupper.

Utrolig nok har jeg kjæreste og noen få venner.

Akkurat som å lese om meg selv:o Nesten skummelt:P

Jeg er introvert og har akseptert det. Det er slik jeg er. Likevel, det betyr ikke at ting alltid er lett. Spesielt i nye miljøer kjenenr jeg på den desperate "vis hvem du er"-følelsen. Etterhvert gir jeg liksom opp og glir inn i den vante rollen som "hun kjedelige som aldri sier noe" (selvoppfyllende profeti som en annen her nevnte). Jeg er ekstremt vanedyr, tør ikke bryte sirkelen når den er satt. Feks gikk jeg ALLTID med hestehale på skolen, fordi det var liksom meg. Turde ikke ha løst hår. Høres sykt ut, men det har sammenheng med at jeg veldig lett plasserer meg selv i bås og der blir jeg.

Kan lett prate på tomannshånd, da jabber jeg gjerne i vei, men når det er flere tilstede faller jeg inn i den passive rollen. Klarer ikke hoppe inn i samtalen! Sperren er så altfor stor. Må tenke gjennom hva jeg skal si, også vurderer jeg det og ender vanligvis opp med "for en teit ting å si!", så dropper jeg det.

Hvorfor jeg er sånn vet jeg ikke. Har alltid vært sånn, husker jeg ikke snakket med noen i barnehagen utenom de voksne. Gjennom hele skolegangen har jeg kun snakket med venninne mine, aldri gutter og ikke sjanse i h***** for at jeg rakk opp hånden, selv om jeg kunne svaret. Låser meg inni meg selv. Jeg ble til tider småmobbet som "Hun tause".

Har ingen nære venner, bare bekjente gjennom skole og jobb. Det er ok, jeg har ikke noe stort sosialt behov. Har en kjæreste, han bryr seg ikke om at jeg er introvert (har hatt flere kjærester, ingen har brydd seg merkelig nok).

Noen tror jeg er sjenert, noen tror jeg er kjedelig, noen tror jeg er arrogant (uinteressert i dem, gidder ikke bli kjent osv).

Har ingen form for psykisk lidelse, det eneste er at jeg har vansker med å stifte relasjoner og delta når det er flere tilstede. Har høy utdannelse, en sosial jobb jeg fungerer i (jobb-meg og meg er 2 forskjellige) og virker utad som et vellykket person.

Anonym poster: 2d80fea3f45ce73cc6cf3d6c6b7d94a4

[Cammiebella]

Dette var meg for en liten stund siden. Jeg er selvfølgelig fortsatt introvert, men jeg har gått til terapi for å ordne opp i diverse ting, blant annet min dårlige selvtillit. Mitt problem var at jeg var redd for å si noe i møte med ukjente mennesker fordi jeg fortalte meg selv at de syntes jeg var rar, kjedelig, tragisk o.s.v.

Nå som jeg har innsett at mine mindreverdighetskomplekser har vært det som har hindret meg, har det hjulpet meg enormt. Ja, kanskje det er noen som synes jeg er rar, men de fleste man møter for første gang får ikke negative reaksjoner om en når man bare snakker om helt vanlige ting. Jeg hindret rett og slett meg selv å oppleve hvordan folk så meg, jeg ga dem meninger de ikke engang hadde.

Sier ikke at dette er slik det er for deg TS, men kanskje det er noe av det samme?

Det er ikke noe galt med å være introvert, man kan fortsatt ha det gøy i sosiale sammenhenger.

[Strikkemamma]

Har liksom en liten sperre mot å oppsøke hjelp også.. Det blir så mye mer alvorlig da. Hvor skal man begynne? Hvem kontakter man?

[AnonymBruker]

Bare man har selvtillitt så spiller det jo ingen rolle om man er introvert for den saks skyld.. Men siden en lenger oppe sa jeg burde få meg flere venner som er introverte, er det noen i samme båt som kunne tenke seg å bli bedre kjent?

Hvor i landet bor du?

Anonym poster: 3bba322a49d97f24870c6e499ecf8118

[Gjest -_Tove_-]

Jeg har det akkurat på samme måte. Trives mye bedre i mindre grupper av mennesker, og liker ikke å "ta ordet" og snakke når flere mennesker enn 4-5 er involvert. Dette avhenger litt av hvor godt jeg kjenner personene fra før da, og jeg har ikke like store problemer med å snakke i større grupper av nære venner. Jeg har også alltid vært en stille person som ikke har likt å rekke opp hånden i timene (på hver eneste elevsamtale med læreren ble det nevnt at jeg måtte snakke mer, være mer aktiv i timene og svare på spørsmål, for de visste at jeg hadde svarene), eller å holde foredrag o.l.

Tror grunnen til at jeg er slik er at jeg er redd for at folk skal synes at jeg sier dumme ting, og føler sjelden at jeg har noe viktig å bidra med i samtaler i større grupper. Jeg er nok overanalyserende, tenker ofte over hva andre mennesker sier selv, og synes kanskje at de sier teite eller unødvendige ting. Er redd for at andre skal tenke det samme om det jeg sier. Skulle ønske jeg kunne slutte å tenke slik, men det er ikke alltid så lett.

Jeg har flere nære venner, og har ingen problemer med å snakke i vei med dem. Da har vi ofte felles venner eller felles interesser, og det er lettere å finne "interessante" temaer å snakke om, som man vet at den andre personen ikke synes er kjedelig eller teit.

[Teriyaki]

Bare man har selvtillitt så spiller det jo ingen rolle om man er introvert for den saks skyld.. Men siden en lenger oppe sa jeg burde få meg flere venner som er introverte, er det noen i samme båt som kunne tenke seg å bli bedre kjent?

Jo, hadde du bodd i Bodø så hadde jeg absolutt vært åpen for det.. :gjeiper: Men det er vel lite sannsynlig!

Håper uansett det ordner seg for deg! Vet hvor kjipt det er.

[Gjest white tiger]

Jeg er også introvert. Og sliter med det samme som flere av dere gjør. Kjenner igjen følelsen av at det låser seg, slik at man mister evnen til å snakke om det som faller en inn og bevege seg naturlig.

I barnehagen snakket jeg kun med fire venner. Snakket aldri med de voksne. Når jeg begynte på skolen svarte jeg ikke når noen spurte meg om noe. Det var jo ingenting jeg ville mer enn å kunne snakke fritt sånn som alle andre, men tror det er en form for angst som regjerer i sånne øyeblikk, kombinert med lav selvtillit. Jeg har jo heldigvis kommet langt siden da men kan fortsatt låse meg litt når det kommer til å snakke i større grupper, spesielt hvis jeg føler et press om at dette er folk jeg bør komme overens med.

Jeg har akseptert at jeg er introvert, men jeg sliter litt med følelsen av at jeg har gått glipp av så mye fordi jeg ikke har klart å være meg selv. Det føles som om jeg har tilbragt mye av barndommen med å se på at alle andre barn har hatt det gøy, mens jeg har vært en slags observatør.

Vi får danne en introvert-klubb folkens

[Cammiebella]

Har liksom en liten sperre mot å oppsøke hjelp også.. Det blir så mye mer alvorlig da. Hvor skal man begynne? Hvem kontakter man?

Jeg gikk med problemene mine fra jeg var 16 til i år. Til slutt gikk det ikke lenger, og jeg er så glad for at jeg endelig tok steget og skaffet meg hjelp. Nå er jeg over 30, og det tok meg lang tid å søke hjelp. Hadde jeg visst hvor "lett" det var hadde jeg gjort det for lenge siden.

Man må ikke gå til psykolog heller, jeg kjenner mange som har gått til gestalterapeut og det har virkelig fungert. Det som er viktig er å ta tak i det nå, ikke vent så lenge som jeg gjorde.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Er slitsomt i sånne situasjoner når flere folk prater og praten går i ett. Føles nesten ut som en konkurranse det å komme til ordet. Noen fører samtalen, noen avbryter andre midt i setningen, mens noen sitter der og bare får sagt "Eh.... ep...." pga at det hele tiden er noen andre som åpner kjeften samtidig. Jeg liker ikke å prate i munnen på folk, kunne sikkert med fordel vært mer brautende for fasadens del, men føler liksom ikke at det jeg har å si er såå viktig å få formidlet. Føler meg ofte også kjedelig og alkohol gjør meg ikke til noe særlig mer sprudlende person.

Anonym poster: bab24b60d63afdae961e49a88d36526a

[Gjest Janus]

Kjære Susih,

Det eneste du mangler er troen på deg selv og den kan du finne og bygge opp.

Ikke alle er ment å være festens midtpunkt eller være den som prater høyest hele tiden. Noen blant oss liker å være mer tilbakelent og observere de andre "tullingene" som snakker i munnen på hverandre uten egentlig å få med seg noe som helst.

Det du beskriver er kun et problem om du faktisk har lyst å snakke, men ikke tør eller er komfortabel med å gjøre det på grunn av dårlig selvtillit.

Jeg tror ikke du eller noen andre tjener på å gi dere selv merkelapper, da det kan sette begrensninger på hvem dere er og potensialet deres her i livet, ettersom det blir lett å bruke det som en unnskyldning.

Har du noen tanker om hvordan du kan bygge opp selvtilliten din?

Å søke hjelp tror jeg ikke er nødvendig basert på det jeg fikk med meg av hovedinnlegget ditt.

Endret 30. juni 2012 av Janus

[Gjest -_Tove_-]

Kjenner meg igjen. Er slitsomt i sånne situasjoner når flere folk prater og praten går i ett. Føles nesten ut som en konkurranse det å komme til ordet. Noen fører samtalen, noen avbryter andre midt i setningen, mens noen sitter der og bare får sagt "Eh.... ep...." pga at det hele tiden er noen andre som åpner kjeften samtidig. Jeg liker ikke å prate i munnen på folk, kunne sikkert med fordel vært mer brautende for fasadens del, men føler liksom ikke at det jeg har å si er såå viktig å få formidlet. Føler meg ofte også kjedelig og alkohol gjør meg ikke til noe særlig mer sprudlende person.

Anonym poster: bab24b60d63afdae961e49a88d36526a

Enig i at det kan føles som en konkurranse om å komme til ordet av og til. Det ender alltid opp med at jeg er den som slutter å snakke dersom en annen person sier noe samtidig. Man har jo ikke lyst til å være frekk heller.

[Gjest HunterLady]

Har du kilden på dette? Hørtes virkelig ikke ut som noe Freud ville sagt. Da jeg googlet det fikk jeg et tonn av treff som hevdet det var fra forfatteren William Gibson, men ingen sikre kilder.

Jeg reagerte også på dette, og tror nok ikke det var Freud som sa det. :gjeiper: