Til dere som ikke ønsker å få barn

[AnonymBruker]

Må jeg få minne om at denne tråden retter seg til dem som IKKE har valgt å få egne barn??

De som har en masse argumenter for det motsatte kan kanskje starte en ny tråd?

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[cilja]

Må jeg få minne om at denne tråden retter seg til dem som IKKE har valgt å få egne barn??

De som har en masse argumenter for det motsatte kan kanskje starte en ny tråd?

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Eh, hvor har du vært de siste 10 sidene? Godt poeng, men løpet er kjørt...

[SmallTalk]

Det ingen snakker så mye om er KJÆRLIGHETEN du føler for egne barn. Jeg er så heldig å ha vært hodestups forelsket i en gutt/mann både som ung og "halvgammel", jeg har hobbyer jeg brenner for, jeg har venner og familie som betyr enormt mye for meg, men, ingen av disse tingene kan måle seg med kjærligheten jeg føler for mine barn.

Og det går alle som velger ikke å få barn glipp av, og det er det vi som har valgt å få barn ikke forstår. Vi unner alle å oppleve den intense kjærligheten til egne barn. Det finnes ikke noe i verden som gir deg den samme følelsen... Det er meningen med livet. En klisje ja, men jeg tror de aller, aller fleste foreldre er enige med meg. Ting faller på plass og man får et annet syn på livet når man har fått et eget barn. Folk som ikke har barn har ingen begreper om hva det vil si å ha barn. Man kan tro at man klarer å forestille seg det, men det klarer man ikke.

Å velge å ikke få barn er å velge uvissheten og uvitenheten. Vi er alle biologisk programmert til å finne en partner og formere oss. Denne programmeringen kjenner de fleste på kroppen etterhvert som livet faller på plass med Mr. Right.

Jeg skjønner at du tydeligvis bare har fått friske barn uten noen form for problemer og at livet ditt stort sett bare har vært plankekjøring etter at du fikk barn. Hadde det ikke vært sånn, så hadde du ikke vært så jævlig nedlatende som det du faktisk er.

Enkelte har f.eks genetiske årsaker til ikke å ønske seg barn. Noen har opplevd så mye vondt at de ikke orker tanken på barn og noen har kort og greit ikke lyst på barn. De som er frivillig barnløse har som oftest en grunn til å være det, og da er det utrolig nedlatende av deg å prøve å forkynne hva de går glipp av. Det blir omtrent som når man får Jehovas Vitner eller Mormonere på døra og de prøver å overbevise deg om å vende ansiktet ditt mot Gud.

[Rainbow]

Folk som ikke har barn har ingen begreper om hva det vil si å ha barn. Man kan tro at man klarer å forestille seg det, men det klarer man ikke.

Å velge å ikke få barn er å velge uvissheten og uvitenheten. Vi er alle biologisk programmert til å finne en partner og formere oss. Denne programmeringen kjenner de fleste på kroppen etterhvert som livet faller på plass med Mr. Right.

Jeg kjenner ingen uvisshet, jeg er ikke usikker. Og jeg bryr meg ikke om at jeg ikke vet hvordan det er å elske et barn. Det er virkelig ikke noe problem for meg å gå glipp av det, fordi jeg ikke vet hvordan det er, og fordi jeg er lykkelig med valget mitt.

Du har helt, fullstendig rett i at vi frivillig barnløse ikke aner hvordan det er å føle en enorm kjærlighet til barn, og at vi ikke kan forestille oss hvordan det er, men det er helt greit for oss. Man kan ikke gå rundt og savne noe man aldri har hatt et ønske om å ha.

Dessuten tror jeg ikke at jeg er biologisk programmert til å finne en partner og formere meg med heller, da hadde jeg neppe blitt født lesbisk. Nå har riktignok de aller fleste av mine lesbiske venner lyst på unger, men det er ikke fordi de vil formere seg med partneren sin. Jeg har funnet den rette, men jeg føler likevel ingen biologisk tikkende klokke, gitt. Livet har falt på plass med Miss Right, men i fremtiden ser vi ingen unger.

Og det er HELT greit for oss!! Tro det eller ei!

[AnonymBruker]

Folk som ikke har barn har ingen begreper om hva det vil si å ha barn. Man kan tro at man klarer å forestille seg det, men det klarer man ikke.

Jeg tror ikke jeg kan det, men du kan tydeligvis ikke forestille deg hvordan det er for meg å verken ha eller ikke ha barn heller.

Anonym poster: 49b4844be21f40ea84a23c3d752ff62f

[AnonymBruker]

Når man ønsker seg barn men ikke kan få, er det siste man vil høre at man går glipp av så mye og ikke vet hvor mye kjærlighet man kan føle for et annet menneske... mener ikke at de som mener det jeg nettopp skrev skal holde kjeft om det, men det er greit å ha i bakhodet uansett.

Mulig det er et usaklig argument, men på samme måte som folk med barn sier at barnløse ikke vet hva de går glipp av, kan man si at de som fikk barn ikke vet hva de går glipp av siden de fikk barn. Ja, en med barn vet hvordan det er å være uten, men ikke hvordan det er å være uten for alltid. En som fikk barn da hun var 25, vet ikke hvordan det er å være uten barn når hun er 30. Det ligger vel en uvisshet i alt som man har valgt/ikke valgt, uavhengig av hva man valgte? Og igjen, ikke alle hadde valget.

Anonym poster: cd40bf4ab5bbdfc14823c49a4aeb6d70

[Ryvre]

Får litt fölelsen av at nyfrelste gladkristne pröver å omvende de syndige hedningene her

Å få barn et kanskje for noen et så fantastisk, supersupert, kjärlighetsfylt opplevelse som forandret deres liv til noe så utrolig....men sånn et det ikke for alle.

I mitt liv så hadde et barn blitt et ork og et slit som hadde forverret mitt liv til de grader (pga sykdom og ökonomi) at jeg tror jeg hadde gått rett i kjelleren.

Men jeg elsker barn og får höre at jeg er verdens beste tante...jeg trenger bare muligheten å kunne levere fra meg barnet når jeg föler for det.

Hilsen en hedning

[cilja]

Jeg skjønner at du tydeligvis bare har fått friske barn uten noen form for problemer og at livet ditt stort sett bare har vært plankekjøring etter at du fikk barn. Hadde det ikke vært sånn, så hadde du ikke vært så jævlig nedlatende som det du faktisk er.

Enkelte har f.eks genetiske årsaker til ikke å ønske seg barn. Noen har opplevd så mye vondt at de ikke orker tanken på barn og noen har kort og greit ikke lyst på barn. De som er frivillig barnløse har som oftest en grunn til å være det, og da er det utrolig nedlatende av deg å prøve å forkynne hva de går glipp av. Det blir omtrent som når man får Jehovas Vitner eller Mormonere på døra og de prøver å overbevise deg om å vende ansiktet ditt mot Gud.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så har jeg selvfølgelig full forståelse for at folk som er traumatiserte eller syke velger ikke å få barn. Jeg refererer i mitt nyeste innlegg kun til folk som har "plankekjørende" liv, men som likevel velger bort barn. Jeg skulle gjort dette tydeligere.

[Silfen]

Rainbow; det er mange lesbiske og homofile som velger å få barn, så akkurat den programmeringsteorien der er jeg nå ikke helt sikker på om det er så mye hold i.

cilja; so what om ikke alle mennesker opplever det samme her i verden. Driver du på og messer på samme måten om hvordan alle som kun har tatt keisersnitt går glipp av hvor fantastisk det er å føde? Eller alle som kun har ett kjønn om hvor fantastisk det er å ha en av hver?

Tusenvis av valg vi tar fører til at vi ikke vet hvor vi hadde endt opp dersom vi hadde tatt et annet valg. Nå er riktignok det å få barn en temmelig stor greie, men jeg fatter ikke at det skal være så vanvittig vanskelig å forstå at det er helt OK for en del å ta det valget. Joda, jeg tenker av og til jeg også at det kanskje blir kjipt om man ender opp alene og gammel. Men samtidig så er det uansett ingen garanti for noen av oss. Jeg ser glatt fordeler ved barnefritt liv. Jeg ville ikke valgt det selv, men fordeler, oh yes! Og det kan hende at jeg syns at kvinner som velger bort barn kanskje går glipp av noe. På samme måten som de kanskje kan synes at jeg kan gå glipp av mye som fikk barn i litt ung alder. Men alt i alt bør vi respektere hverandre for de valgene hver og en av oss tar. Jeg syns uansett det står langt mer respekt av å ta et bevisst valg som voksen kvinne (sorry ungjenter, jeg tror bare ikke at det man tror man vet som attenåring nødvendigvis er de som gjelder resten av livet)enn å klare å uplanlagt pule på seg et barn (som jeg gjorde). Det er uansett ingen konkurranse. Vi lever heldigvis hvert vårt liv og ikke hverandres.

[Rainbow]

Jeg tror ikke jeg kan det, men du kan tydeligvis ikke forestille deg hvordan det er for meg å verken ha eller ikke ha barn heller.

Anonym poster: 49b4844be21f40ea84a23c3d752ff62f

Nemlig! Eller hvordan det er å virkelig, av hele sitt hjerte og hele sin overbevisning, vite at man ikke vil ha.

[Gjest Stille vann]

Det ingen snakker så mye om er KJÆRLIGHETEN du føler for egne barn. Jeg er så heldig å ha vært hodestups forelsket i en gutt/mann både som ung og "halvgammel", jeg har hobbyer jeg brenner for, jeg har venner og familie som betyr enormt mye for meg, men, ingen av disse tingene kan måle seg med kjærligheten jeg føler for mine barn.

Og det går alle som velger ikke å få barn glipp av, og det er det vi som har valgt å få barn ikke forstår. Vi unner alle å oppleve den intense kjærligheten til egne barn. Det finnes ikke noe i verden som gir deg den samme følelsen... Det er meningen med livet. En klisje ja, men jeg tror de aller, aller fleste foreldre er enige med meg. Ting faller på plass og man får et annet syn på livet når man har fått et eget barn. Folk som ikke har barn har ingen begreper om hva det vil si å ha barn. Man kan tro at man klarer å forestille seg det, men det klarer man ikke.

Å velge å ikke få barn er å velge uvissheten og uvitenheten. Vi er alle biologisk programmert til å finne en partner og formere oss. Denne programmeringen kjenner de fleste på kroppen etterhvert som livet faller på plass med Mr. Right.

Jeg har barn, to stk og jeg syntes det du skriver her er utrolig provoserende! Selv om mange sier at man bare MÅ hoppe fallskjerm eller bare MÅ reise på jordomseiling så betyr ikke det at jeg går glipp av noe stort i livet mitt selv om jeg ikke kommer til å prøve det, ever. Jeg har tatt keisersnitt med begge barna mine og får stadig høre at jeg har blitt snytt for det å føde! Det er noe vås! Jeg er veldig glad for at jeg slapp å presse et menneske ut av ....a. Jeg vet ikke hvordan det er å ha veer og jeg vet ikke hvordan det føles å føde, men det driter jeg i! Jeg vil tro det er det samme for de som ikke ønsker barn. Hvorfor er det så vanskelig å godta?

Du sier at ting faller på plass da man får barn og at man får et annet syn på livet.....eeehhhhh, javel. Har jeg gått glipp av noe? Jeg har ikke forandret meg noe særlig. Jeg er fortsatt opptatt av karriere og jeg har aldri bakt en jævla cupcake i hele mitt liv.

Du sier at å velge å ikke få barn er å velge uvissheten og uvitenheten.... Har du prøvd absolutt ALT du da, eller? Eller er det bare da det gjelder å få barn at dette er gjeldende?

Alle er IKKE programert til å finne en partner og å formere seg. Godta det!

Og til Starlit: Mener du seriøst at vi kvinner KUN er skapt til å føde barn? Du sier det selv. Er det alt du duger til?

[Alice123]

Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå at det er så himla fantastisk å få barn.

Jeg forstår at kjærligheten man føler er overveldende. At det er stort å se sitt eget kjøtt og blod utvikle seg. At man udødeligjør seg selv litt, ved å føre slekten videre.

Men at det er meningen med livet? Jeg kan bare ikke fatte det.

[Silfen]

Sånn helt teoretisk sett så ER det jo meningen med livet. Det er bare at vi har blitt så himla smarte at vi kan ta egne valg og ikke la oss styre av driftene.

[AnonymBruker]

Jeg klarer å unngå de primaldriftene som sier at jeg skal parre meg med flest mulig for å sikre meg den sterkeste som far, så da klarer jeg da virkelig å stå i mot primaldriften som sier at jeg er programmert til å få barn.

Programmering er til for å endres.

Anonym poster: 46b5b95c56bc39e8691af67e4e4b846e

[hundeelsker]

Jeg har ingen interesse for barn og jeg blir utslitt bare av tanken på å ha. Nei, jeg vet helt sikkert ikke hva jeg snakker om, men jeg kan jo sende et annet spørsmål i retur til folk som legger ut i det vide og det brede om at de aldri har ønska seg hund, og det er like uforståelig for meg ettersom hunder er MIN store lykke i livet, og jeg elsker ham over alt på jord. Så jeg mener jo at de frivillige HUNDELØSE ikke vet hva de snakker om!

Bare aksepter at alle ikke har samme mål og ønsker for livet sitt som deg! Og nei, JEG har ALDRI blitt behandla bedre av damer med barn enn uten, tvert imot. Kan ikke vi barnfrie bare få lov til å VÆRE sære da? Dessuten mener jeg også at det er nok barn på jorda.

[Gjest Starlit]

Jeg har barn, to stk og jeg syntes det du skriver her er utrolig provoserende! Selv om mange sier at man bare MÅ hoppe fallskjerm eller bare MÅ reise på jordomseiling så betyr ikke det at jeg går glipp av noe stort i livet mitt selv om jeg ikke kommer til å prøve det, ever. Jeg har tatt keisersnitt med begge barna mine og får stadig høre at jeg har blitt snytt for det å føde! Det er noe vås! Jeg er veldig glad for at jeg slapp å presse et menneske ut av ....a. Jeg vet ikke hvordan det er å ha veer og jeg vet ikke hvordan det føles å føde, men det driter jeg i! Jeg vil tro det er det samme for de som ikke ønsker barn. Hvorfor er det så vanskelig å godta?

Du sier at ting faller på plass da man får barn og at man får et annet syn på livet.....eeehhhhh, javel. Har jeg gått glipp av noe? Jeg har ikke forandret meg noe særlig. Jeg er fortsatt opptatt av karriere og jeg har aldri bakt en jævla cupcake i hele mitt liv.

Du sier at å velge å ikke få barn er å velge uvissheten og uvitenheten.... Har du prøvd absolutt ALT du da, eller? Eller er det bare da det gjelder å få barn at dette er gjeldende?

Alle er IKKE programert til å finne en partner og å formere seg. Godta det!

Og til Starlit: Mener du seriøst at vi kvinner KUN er skapt til å føde barn? Du sier det selv. Er det alt du duger til?

Nei Er ikke meningen at norske kvinner skal føde barn i det hele tatt.

Synes derfor det er fint at Norge kan ta til seg flyktninger som kan utfylle denne kvoten.

De er alle svert familiære vesener^^

Kan på sett og vis skjønne hvorfor mange norske menn drar til utlandet, for å finne seg en kone.

Endret 10. juli 2012 av Starlit

[AnonymBruker]

Det ingen snakker så mye om er KJÆRLIGHETEN du føler for egne barn. Jeg er så heldig å ha vært hodestups forelsket i en gutt/mann både som ung og "halvgammel", jeg har hobbyer jeg brenner for, jeg har venner og familie som betyr enormt mye for meg, men, ingen av disse tingene kan måle seg med kjærligheten jeg føler for mine barn.

Og det går alle som velger ikke å få barn glipp av, og det er det vi som har valgt å få barn ikke forstår. Vi unner alle å oppleve den intense kjærligheten til egne barn. Det finnes ikke noe i verden som gir deg den samme følelsen... Det er meningen med livet. En klisje ja, men jeg tror de aller, aller fleste foreldre er enige med meg. Ting faller på plass og man får et annet syn på livet når man har fått et eget barn. Folk som ikke har barn har ingen begreper om hva det vil si å ha barn. Man kan tro at man klarer å forestille seg det, men det klarer man ikke.

Å velge å ikke få barn er å velge uvissheten og uvitenheten. Vi er alle biologisk programmert til å finne en partner og formere oss. Denne programmeringen kjenner de fleste på kroppen etterhvert som livet faller på plass med Mr. Right.

nå er det ganske mange som ikke opplever denne overveldene kjærligheten og bruker lang tid på å lære seg å bli gla i barna, som med andre nye mennesker man møter. Det er synd det er en så stor tabu, for de som opplever det opplever det fryktelig vanskelig.

Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

[AnonymBruker]

nå er det ganske mange som ikke opplever denne overveldene kjærligheten og bruker lang tid på å lære seg å bli gla i barna, som med andre nye mennesker man møter. Det er synd det er en så stor tabu, for de som opplever det opplever det fryktelig vanskelig.

Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

Det du skriver om nå høres nå helt teit ut...

Man må da ha en stor psykisk lidelse om en ikke greier å bli glad i barna sine.

Anonym poster: ad656a2f351914caef1979f01dbfcff7

[AnonymBruker]

Det du skriver om nå høres nå helt teit ut...

Man må da ha en stor psykisk lidelse om en ikke greier å bli glad i barna sine.

Anonym poster: ad656a2f351914caef1979f01dbfcff7

de blir glade i barns sine etter hvert, på samme måte som alle andre mennesker. Det er ikke uvanlig selv om det er en stor tabu. Litt vanligere bande de som tar keisersnitt.

Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

[Ego]

Det du skriver om nå høres nå helt teit ut...

Man må da ha en stor psykisk lidelse om en ikke greier å bli glad i barna sine.

Anonym poster: ad656a2f351914caef1979f01dbfcff7

Lurer virkelig på hvorfor så få av dem som angrer på barn står fram og innrømmer det...