Til dere som ikke ønsker å få barn

[Gjest Maria_Marihøne]

Hva da?

Hun skal få svare for seg selv, men sånn som jeg har forstått henne så mener hun at alle er programerte til å ønske seg barn, og de som sier at de ikke ønsker barn, lyver.

[Kråkesaks]

Jeg tolker cilja som i at de fleste ønsker seg barn. Men hun vet velnogså da at de fleste ikke er alle.

[Silfen]

<p>For min del må folk gjerne spørre, men de må også godta svaretbuten å fortelle meg at livet mitt er uten mening. Min mening med livet klarer jeg fint å finne selv.

Selvfølgelig. Men jeg syns nå engang folks mening med livet ER interessant, med eller uten barn.

[Dragonfly84]

Spørsmål til FB-erne: syns dere det er provoserende å få stilt spørsmål om deres valg? Altså i sin helhet? Eller er det greit når avsender lurer på en ikke-dømmende måte?

Nei, det er ikke provoserende i det hele tatt. Folk kan få spørre om hva som helst om min barnløse tilværelse, egentlig nesten på hvilken som helst måte, bare det er uten etter-foredrag av typen "men du skulle bare visst hva du går glipp av men det kan du ikke vite for det vet bare vi som har barn for vi føler alle det samme nemlig en fantastisk mye større kjærlighet enn du noen gang kommer til å ha i livet ditt".

Provoserende er det også når man etter å ha forklart hvorfor man ikke vil ha barn får høre "bare vent ti år, du, så kommer du til å skifte mening, vet du, skjønne, lille deg *klappe på hodet*". Det fikk jeg høre for ti år siden, og det kommer jeg vel til å høre mange år til. Når blir man egentlig gammel nok til å kunne ha en egen mening?

Endret 12. juli 2012 av Dragonfly84

[Cata]

Spørsmål til FB-erne: syns dere det er provoserende å få stilt spørsmål om deres valg? Altså i sin helhet? Eller er det greit når avsender lurer på en ikke-dømmende måte?

Helt greit om de godtar det svaret jeg gir, selv de gangene jeg svarer jeg ikke vil snakke om det.

Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

Sier meg enig med AB her. Det er greit at de spør, men da får de akseptere svaret, selv om de ikke nødvendigvis forstår at det er slik for meg. De får dessuten akseptere at av og til gidder jeg ikke snakke om det i det hele tatt.

For meg er det å ikke ønske meg barn en så grunnleggende del av min personlighet at jeg innimellom ikke klarer å se at det er noe andre trenger å bry seg med, langt mindre diskutere med meg. Jeg har aldri ønsket meg barn. Punktum. Andre ganger (som nå) så tar jeg en diskusjon, rett og slett for å være med på å informere om at barn ikke nødvendigvis er lykken i livet for alle, selv om man tilfeldigvis er født som kvinne.

[Portvinpiken]

Sier meg enig med AB her. Det er greit at de spør, men da får de akseptere svaret, selv om de ikke nødvendigvis forstår at det er slik for meg. De får dessuten akseptere at av og til gidder jeg ikke snakke om det i det hele tatt.

For meg er det å ikke ønske meg barn en så grunnleggende del av min personlighet at jeg innimellom ikke klarer å se at det er noe andre trenger å bry seg med, langt mindre diskutere med meg. Jeg har aldri ønsket meg barn. Punktum. Andre ganger (som nå) så tar jeg en diskusjon, rett og slett for å være med på å informere om at barn ikke nødvendigvis er lykken i livet for alle, selv om man tilfeldigvis er født som kvinne.

Takk for et så godt svar at jeg "slipper" å svare selv :-). Dette er nøyaktig slik jeg ser det også. Jeg har passert 40, og veldig mange tror jeg ikke kan få barn, rett og slett fordi de ikke aksepterer svaret mitt om at jeg ikke ønsker barn.

[AnonymBruker]

Jeg er en av disse egoistiske kvinnene som har valgt å ikke få barn. Eller rettere sagt min mann og meg har valgt å ikke få barn.

Jeg har tatt en lang utdannelse innenfor ett tema jeg er lidenskapelig opptatt av. Min mann er en svært velykket selvstendig nærigsdrivende. Vi nyter hverandre, og å kunne ha et givende og spennende arbeidsliv. Vi arbeider begge prosjektbasert, og mellom prosjektene reiser vi til alle verdens hjørner, besøker venner og familie i inn- og utland, og går mye tur i fjellet. Vi stortrives

Utenifra er vi nok et typisk "dink"-par med de rette klære i kleskapet, de rette bilene i garasjen, riktig adresse, hytte på fjellet, landstes osv.

Men det du ikke kan vite bare ved å se på oss, 1) er at vi fungerer som statlig beredskapshjem, og 2) vi gir en sum tilsvarende flere ganger en norsk gjennomsnittsårslønn til veldedighet privat og gjennom min manns firma. Hvem vil du si bidrar mest til samfunnet; minn mann og meg, eller en gjennomsnittlig kjernefamilie. Hvem er egoistene? De som velger å få egne barn, eller vi som stiller opp for andres når de trenger det som mest?

I flere av årets måneder er hjemmet vårt fylt med 1 eller flere barn og ungdommer som har fått en svært vanskelig start på livet. Det er flotte(!) barn vi midlertidig får ansvar for, men de er på ingen måte våre barn.

Det er ett paradoks at vi som vier vår arbeids- og fritid på å ta vare på barn som andre har vanskjøtet, blir kalt egoistiske. Med den mndslønnen jeg har er det virkelig et tapsprosjekt for meg å bli "frikjøpt" ettersom det ikke kommer i nærheten av hva jeg ville hatt utbetalt dersom jeg valgte å jobbe. Men arbeidet jeg gjør med disse barna handler selvfølgelig ikke om kroner og øre.

Til alle dere som synes det å få barn er så enkelt og greit har jeg en bønn: åpen deres hjem for fosterbarn! Vi har ett så utrolig stort behov i Norge!

Anonym poster: 8727a6e701119f710deb1306f17efe7d

[AnonymBruker]

Jeg har veldig lyst på barn og er veldig glad i dem, men har faktisk tenkt tanken på å avstå på grunn av alle hurpene jeg må forholde meg til da (barnehageansatte, mødrene til andre barn, lærere, osv.).

Anonym poster: ee9ea0179800dc9e8d0d1374f6e86219

[Silfen]

Like greit.

[AnonymBruker]

Sier meg enig med AB her. Det er greit at de spør, men da får de akseptere svaret, selv om de ikke nødvendigvis forstår at det er slik for meg. De får dessuten akseptere at av og til gidder jeg ikke snakke om det i det hele tatt.

For meg er det å ikke ønske meg barn en så grunnleggende del av min personlighet at jeg innimellom ikke klarer å se at det er noe andre trenger å bry seg med, langt mindre diskutere med meg. Jeg har aldri ønsket meg barn. Punktum. Andre ganger (som nå) så tar jeg en diskusjon, rett og slett for å være med på å informere om at barn ikke nødvendigvis er lykken i livet for alle, selv om man tilfeldigvis er født som kvinne.

Akkurat derfor jeg svart som jeg gjorde, jeg er óg en av de som ikke har en dyp eller sår grunn, men jeg er lei timelange diskusjoner hvor jeg åpnner meg men skjelden blir trodd og/eller respektert og den avsluttende setningen(for 14. gang) er "men du hadde jo blitt en fantastisk mor så du ombestemmer deg når tiden er inne" eller "når du møter den rette"...En gang i blandt vil jeg bare ha det moro uten den diskusjonen....

Anonym poster: 48bff0f499345c232629f103c06c5cac

[Gjest Starlit]

Hvorfor fortsetter du å spamme ned tråden, cilja?

Den retter seg ikke til deg.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Dette var jo et mer eller mindre "dannet" svar...

Er slik man skal svare kommentarer og meninger som man ikke liker ja

Hverken jeg eller Cilja er ute etter å scoore poeng på denne tråden, og velger derfor å gå mot strømmen og ha våre egne meninger som ikke er uvanlige ute i den vide verden..

[Gjest Starlit]

Jeg har veldig lyst på barn og er veldig glad i dem, men har faktisk tenkt tanken på å avstå på grunn av alle hurpene jeg må forholde meg til da (barnehageansatte, mødrene til andre barn, lærere, osv.).

Anonym poster: ee9ea0179800dc9e8d0d1374f6e86219

De er jo ikke noe å være redde for

Er jo ikke alle man trenger å omgåes med hele tiden.

[Rainbow]

Jeg syns ikke det gjør noe å få spørsmålet. Samboeren og jeg snakker ganske ofte om at vi ikke vil ha barn, både til hverandre og til andre, rett og slett fordi vi veldig ofte ser barn rundt oss, har venner på besøk som har barn, nevøer og nieser etc. I tillegg til at det selvsagt er veldig mange barn rundt om kring i samfunnet. Da kan vi snakke om hvor glade vi er for valget vårt, hvor fint det er med barn du kan "gi tilbake" når det koselige er over, eller hvor fint det er at det ikke er vår unge som har raserianfall i butikken.

Jeg snakker gjerne om valget mitt om folk spør, forteller dem at jeg alltid har ment det, aldri kjent noen biologisk klokke tikke, ikke føler noe spesielt rundt barn og så videre - alle grunnene jeg har nevnt i denne tråden. Jeg syns ikke det gjør noe å nevne det, men derimot at det er fint å vise folk hvordan det er lov å ta det valget. (Selv om det tilsynelatende ikke er helt lov i følge alle).

På den måten ønsker jeg å vise folk at dette er et gjennomtenkt valg, noe jeg har tenkt på og planlagt og vet med hele meg at er riktig for meg. Det må folk gjerne spørre om. Men når de følger opp med "det kan jo hende du skifter mening blir jeg litt irritert, for selv om det er tilfelle for enkelte, mener jeg at jeg burde kjent et bittelite snev av barnelyst nå, som 31-åring.

Det må være lov å ha bestemt seg, å ikke tenke at "det blir fint når jeg kommer i overgangsalderen, for da kan de hvertfall slutte å spørre". Men jeg ser jo her at det kanskje ikke alltid er tilfelle likevel. Noen har sagt "skal du ikke?? Men du hadde jo blitt en kjempefin mor!" Og da tenker jeg hvordan vet du det? Jeg vet at det ikke er noe for meg, og da hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt en bra mor heller.

[AnonymBruker]

Jeg er såpass gammel at det er for sent for meg å få barn.

Men jeg har aldri angret et sekund på at jeg ikke har fått barn. For meg har det å få barn alltid vært en fremmed, utenkelig tanke. Bare det å være høygravid og å føde høres for meg ut som et mareritt.

Jeg har aldri likt å omgås barn.

Jeg syns barn er plagsomme. De er egoistiske og er ikke i stand til å ta hensyn til andres behov. Og det er bestandig mye støy fra barn.

I tillegg er de ekstremt uinteressante. Det er rett og slett kjedelig å tilbringe tid med dem.

Og ja, jeg innrømmer at jeg har en viss aggresjon når det kommer til spørsmål om barn. I Norge diskrimineres det voldsomt mot barnløse. Vi har en av verdens beste velferdsordning i forbindelse med familieforøkelse. En vanvittig lang foreldrepermisjon som stadig har blitt utvidet, kontantstøtte, lovfestet rett til barnehaveplass, osv.

Det er ikke uten grunn at Norge har skåret høyest på listen over der det er best å være mor!(Hvorfor har vi ikke lovfestet rett knyttet til helsetjenester eller de eldste behov? Disse er ofte livsnødvendige motsetning til barnehaver.)

Det er altså enorme overføringer fra barnløse til barnefamiliene i Norge. (Selv regjeringen har innrømmet at denne gruppen har blitt tilgodesettt nok for en stund!)

Familiepolitikk (dvs. rettet mot småbarnsfamiliene) har vært så høyt oppe på den politiske agendaen gjennom mange år, at det har fortrengt andre viktige saker.

Det ser ut som at dette har gått mange småbarnsforeldre til hodet. Mange syns at de gjør en slik fantastisk innsats for landet, at de skal ha førsteprioritet til det meste og ikke trenger å ta hensyn til andre. Endringene de siste 10-20 årene har vært merkbare!

Videre opplever vi at begrepet "kvinner" i alle politiske sammenhenger, blir oppfattet som synonymt med mors- og omsorgsrollen. Dette er virkelig diskriminerende!

Og til slutt, det er også bemerkelsesverdig at det i Storbritania og USA er langt fler frivillige barnløse; -rundt 20%! Her i Norge har man klart å skape en trend rundt det å ha barn. Det kan virke som om at myndighetenes "vi trenger flere barn" (hvilket vi ikke gjør, da folketallet øker dramatisk uansett), har lykkes i å indoktrinert store deler av befolkningen.

Personlig kan jeg ikke begripe hva som kan være spennende med familieliv som sentreres rundt barn, og jeg forundres over hvordan holdningene til dette har blitt forandret. Jenter/kvinner drømmer og planlegger allerede i ung alder, morsrollen som noe av det viktigste i livet.

Anonym poster: 4d2a394aa33840ee65832a47b3bac69a

[Wonders]

fosterbarn er jo ikke ditt, så biologiske foreldre kan forstyrre når som helst. Nei det er ingen god løsning å rives opp av de samme folka som har støtt barna unna.

Så dette på tv, og det var ikke en god følelse jeg satt igjen med etterpå...Fordi det virker ustabilt.

Hvorfor er det så vanskelig å adoptere norske barn? Mener ikke kuppe tråen ts, bare tenker litt høyt.

[AnonymBruker]

Og til slutt, det er også bemerkelsesverdig at det i Storbritania og USA er langt fler frivillige barnløse; -rundt 20%! Her i Norge har man klart å skape en trend rundt det å ha barn. Det kan virke som om at myndighetenes "vi trenger flere barn" (hvilket vi ikke gjør, da folketallet øker dramatisk uansett), har lykkes i å indoktrinert store deler av befolkningen.

Akkurat det er vel ikke bemerkelsesverdig i det hele tatt. Som du påpeker har vi gode støtteordninger for barnefamilier i Norge (skjønt barnetrygden har stått stille og er i realiteten halvert i verdi de siste 20 årene), i England og enda tydeligere i USA er det tøffere for en gjennomsnittlig familie å klare seg økonomisk etter en fødsel. Korte permisjoner, lange arbeidsdager, høye barnehageutgifter, og i USAs tilfelle: behovet for privat sykeforsikring, gjør at en del velger bort å få barn- ikke fordi de ikke ønsker barn, men fordi de ikke har råd. Fritt valg?

Mulig man kan si at barnefamilier får for mye støtte i forhold til andre, men det er jo et politisk bevisst valg som handler om at man vil opprettholde en såpass ung befolkning i Norge at de kan betale for oss når vi blir pensjonister

Anonym poster: ce53dab8d01da66b93a5f1d176531557

[AnonymBruker]

Akkurat det er vel ikke bemerkelsesverdig i det hele tatt. Som du påpeker har vi gode støtteordninger for barnefamilier i Norge (skjønt barnetrygden har stått stille og er i realiteten halvert i verdi de siste 20 årene), i England og enda tydeligere i USA er det tøffere for en gjennomsnittlig familie å klare seg økonomisk etter en fødsel. Korte permisjoner, lange arbeidsdager, høye barnehageutgifter, og i USAs tilfelle: behovet for privat sykeforsikring, gjør at en del velger bort å få barn- ikke fordi de ikke ønsker barn, men fordi de ikke har råd. Fritt valg?

Mulig man kan si at barnefamilier får for mye støtte i forhold til andre, men det er jo et politisk bevisst valg som handler om at man vil opprettholde en såpass ung befolkning i Norge at de kan betale for oss når vi blir pensjonister

Anonym poster: ce53dab8d01da66b93a5f1d176531557

Dette er en myte som endelig er blitt tilbakevist som f.eks. her:

Holmøy peker på at en gjennomsnittsinnbygger i Norge bidrar med mindre inntekter enn han eller hun får igjen i form av velferdstjenester og overføringer. Det er oljeinntektene som bidrar til å gjøre dette mulig.

Unge blir etterhvert gamle de også. Det er bare å dytte sneballen foran seg, - eller som i pisse i buksa for å holde seg varm.

Anonym poster: 4d2a394aa33840ee65832a47b3bac69a

[Tabris]

Jeg irriterer meg også over diskrimineringen som noen ganger skjer i arbeidslivet. I en tidligere jobb ble jeg selv fortalt at jeg kom sist i køen når det gjaldt valg av juleferie, fordi foreldre med små barn ble prioritert først.

Jeg liker heller ikke dette snakket om at 17. mai og julaften er "barnas dag". Nei, det er det ikke. 17.mai er vår grunnlovsdag, den er like mye verd for oss alle. Men klart, hvis fokuset til enkelte mødre kun er på pølse og is til barna, så blir det jo "barnas dag". Men da er det de som velger å gjøre dagen overfladisk. Jul er også mye mer enn "barnas dag". Jeg forstår at barn ofte vil være sentrum og det viktigste i foreldrenes liv, men jeg tror vi gjør både barna og samfunnet en bjørnetjeneste hvis vi oppfører oss som om verden sentrerer rundt dem.

Til slutt vil jeg si at jeg er nesten litt fascinert over hvor mange fremmede forumsbrukere det er som vet mer om min innerste tanker og følelser enn jeg selv gjør. At man faktisk kan være så arrogant er temmelig utrolig.

[Silfen]

For oss som ER foreldre så er jul og 17. mai barnas dag. Som i våre egne barns dag. 17. mai hadde jeg ikke feiret hadde jeg ikke hatt barn og mest sannsynlig ikke jul heller. Det uttrykket blir også brukt i forhold til alkohol når man har barn, at man bør avstå eller begrense veldig, siden det er barnas dag.

Jeg har aldri hørt det bli brukt som argument overfor barnløse på noen måte og jeg vil påstå at det er lite riktig å skulle fortelle en barnløs hvordan de skal feire jul m.m. i forhold til dette med å ha barn.

Selvsagt, skulle en barnløs feiret jul med oss så hadde jeg forventet måtehold med alkohol, slik jeg gjør med alle som setter sine bein hos meg, men det hadde vært gjeldende for alle, alle dager, og ikke noe som var uavhengig av antall barn.

Jeg syns forøvrig det er helt kurant å si fra til selvsentrerte foreldre at ikke verden spinner rundt dem og avkommet deres om de kommer med ukurante argumenter.

[Gjest Hikken]

Jeg kommer ikke til å ha barn fordi jeg har en del sykdommer og plager som dessverre kan være arvelig. Har aldri følt at jeg har sånn kjempelyst på barn uansett så det tar jeg ikke så tungt :gjeiper: