Til dere som ikke ønsker å få barn

[cilja]

Jeg tror nok vi skjønner greia litt mer enn du fremstiller det, vi som ikke ønsker oss barn er ikke tilbakestående. Selvfølgelig innser vi at barn bare er barn en del av livet, men det fødes mange av dem i verden. For mange, så jeg er ikke så bekymret for at det ikke vil bli nok. Det var i beste fall et dårlig forsøk på skyldpåførelse fra din side, så det kan du likegodt ta tilbake.

Jeg tipper dere arrogante folk med barn som ser ned på de som ikke har barn ikke syntes det er like upassende at andre er barnløse når dere går tidlig fra jobb x antall ganger i året med "andre (les: barnløse) kan ta over" holdningen deres eller når den barnløse stepper inn på kort varsel fordi dere skal ta nok en uplanlagt feriedag eller når dere alltid har mulighet til å ta ut full sommerferie i strekk. Bare husk på at det veldig ofte er de barnløse som stepper inn, som jobber 14 timers dager for å ta igjen det dere ikke rakk og som fyller inn i ferier og alle uplanlagte fridager.

Anonym poster: bd3e15fb2994eb6fce099df22b5da36e

Hvor kommer dette fra? Finnes det noe statistikk som viser dette? Jeg har aldri vært borti fenomenet, dvs at barnløse må dekke opp for foreldre som tar seg fri. Jeg har vært velsignet med friske barn, og har vært minimalt borte fra jobben. Min jobb er den typen som venter på meg til jeg er tilbake, enten det er jeg eller barnet mitt som har influensa...

[cilja]

Nøyaktig slik er jeg også. Bra det ikke bare er meg.

Jeg er veldig glad i dyr, men dette blir for meg patetisk...

[Tabris]

Jeg er veldig glad i dyr, men dette blir for meg patetisk...

Synd at du er så intolerant, men det er heldigvis ditt problem, ikke mitt.

[Rainbow]

For meg er det å skulle ha barn en tanke som føles fullstendig absurd og rar. Jeg klarer ikke se det for meg, og jeg føler ingenting spesielt rundt barn. De er egentlig litt skumle, og jeg aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt dem. Jeg skjønner dem ikke, og jeg syns de bråker mye og generelt rett og slett "ikke er min greie".

Jeg er 31, og har alltid følt det sånn. Helt siden jeg var gammel nok til å skjønne at man blir voksen og så får man barn, har jeg sagt "det vil ikke jeg". Og det har egentlig veldig lite med fritid å gjøre. Jeg har hest, som gjør at jeg ikke kan bare reise på ferie som jeg vil, sove så lenge jeg vil eller bruke absolutt hele dagen til hva jeg vil. Likevel er jeg ferdig med henne om kvelden, og har langt flere pauser enn det man har med et barn. Barnet må jo ALLTID komme først, og plutselig er man ikke istand til å velge å hvile når man trenger det.

I tillegg skremmer det meg utrolig å tenke på å skulle være gravid eller føde. Det høres så utrolig absurd og rart ut for meg at noen vil det. (Sikkert like rart som de som ikke forstår at noen ikke vil ha barn). At det skal VOKSE noe inni meg, som så skal ut med masse, masse smerte...nei, det høres for vilt ut, for usannsynlig og merkelig.

Også så mye ansvar. For et lite forsvarsløst vesen, der så mye kan gå galt. Hadde ikke klart å slappe av noen gang. Og så kommer all grininga, trassinga, kranglinga og alle problemene som kan komme med. Om man virkelig elsker barn og drømmer om det blir jo sånne ting noe som er slitsomt, men verdt det. Om man i utgangspunktet ikke vil er de kanskje sånn at de positive tingene ikke alltid veier opp for de negative.

De med barn samarbeider med meg, smiler, er imøtekommende og inkluderer meg.

De uten barn kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger de har smilt til meg, tilbudt seg å hjelpe meg etc.

Dette er min mening.

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

Vel. Dette gjelder kanskje noen, men jeg er helt motsatt. Jeg bryr meg så mye om andre og er så opptatt av at de skal ha det bra at det går utover meg selv, fordi jeg alltid setter andre først. Det var én av grunnene til at jeg ble utbrent. Dermed ser jeg for meg at jeg ville ofra hele livet mitt for en unge, og slitt meg fullstendig ut igjen. Jeg stiller alltid opp, prøver å være hyggelig mot alle, og ser vel litt for meg at jeg har mer krefter til å være det når jeg ikke har brukt krefter på barn.

Når folk viser meg bilde av ungen sin smiler jeg halvhjertet og tenker at det er jo bare en fremmed unge. Ikke spennende eller interessant i det hele tatt. Men om noen viser meg bilder av kjæledyret sitt blir jeg helt varm om hjertet og synes det er kjempestas.

Anonym poster: 1f273144b86e5b19a1693395cd102893

Me too!! Sto en gang i heisen der en lykkelig bestemor holdt en baby som kanskje var et par mnd gammel eller noe, smilte lykkelig og så på meg med forventningsfullt blikk. Jeg måtte streve litt for å få fram et slags hjertelig smil, for jeg blir ikke automatisk varm i hjertet av barn. Jeg skjønte bare at den sosiale konvensjonen ville ha meg til å smile. Men ser jeg en hundevalp (eller en voksen hund for den saks skyld) blir jeg helt myk innvendig, smiler og får nesten tårer i øya av å se hvor nydelig den er!

Det er vel bra vi er forskjellige!

[cilja]

jeg liker ikke barn. de er irriterende og plagsomme (og har lyst til å føye til stygge, men da får jeg vel hundre sinte mødre etter meg). Jeg synes det er så irriterende med at alt skal være tilrettelagt for barn. barn ditt og barn datt. ja, det er sikkert greit for dere med barn, men for egoistiske meg så er det en uting. elsker å bo på hoteller i london der barn ikke er tillatt, selv om det desverre ikke er så veldig mange igjen av dem nå.

Anonym poster: 36dcca2ce88f2bbeefa3156eb1fc73b9

Tvert imot, det blir vanligere med hoteller og restauranter hvor barn ikke er velkommen, nettopp fordi flere velger bort barn, og tenker som deg at barn er en pest og en plage.

[Cata]

- må spørre et spørsmål til dere for byskjerrighetens skyld: er det mange av dere som ikke vil ha barn som har hatt negative opplevelser med familie?

Kan bare svare for meg selv. Jeg har ikke hatt negative opplevelser med famile, medmindre det teller at jeg hadde negative opplevelser med meg selv. Jeg var mye syk som barn, og i tillegg en nervøs unge som trolig gav mine foreldre en tøff tid. Å risikere å få en unge som meg, unner jeg ikke noen - slett ikke meg selv .

[Dragonfly84]

Hvor kommer dette fra? Finnes det noe statistikk som viser dette? Jeg har aldri vært borti fenomenet, dvs at barnløse må dekke opp for foreldre som tar seg fri. Jeg har vært velsignet med friske barn, og har vært minimalt borte fra jobben. Min jobb er den typen som venter på meg til jeg er tilbake, enten det er jeg eller barnet mitt som har influensa...

Den tråden om arbeid/fri i jula viste tydelig at mange med barn nærmest forventa å få fri selv om det betydde at de uten barn måtte jobbe hver julaften. Fordi det var tross alt viktigere at de med barn fikk være med barna sine hvert minutt av julaften, enn at de uten barn skulle få slippe å jobbe en eneste jul. Jeg ble ganske sjokkert, men det virker som mange med barn forventer at barnløse skal dekke opp for foreldre, som mener det er viktigere at de selv har fri.

[Gjest Quake]

Hvor kommer dette fra? Finnes det noe statistikk som viser dette? Jeg har aldri vært borti fenomenet, dvs at barnløse må dekke opp for foreldre som tar seg fri. Jeg har vært velsignet med friske barn, og har vært minimalt borte fra jobben. Min jobb er den typen som venter på meg til jeg er tilbake, enten det er jeg eller barnet mitt som har influensa...

Alle jobber jeg har hatt har det så og så vært forventet av foreldre at vi uten barn skal dekke jul.nyttår,påskeferie og fellesferie så de kan være sammen med barna.

"du har jo ikke barn, du kan jo ta ut ferie senere!"

"du har jo ikke barn, da gjør det ikke noe om du kommer litt seint til julefeiringen vel!"

[Rainbow]

(...) må spørre et spørsmål til dere for byskjerrighetens skyld: er det mange av dere som ikke vil ha barn som har hatt negative opplevelser med familie?

Jeg har ikke hatt noen negative opplevelser med familie. Hatt en helt normal og bra oppvekst med én yngre søster som jeg har god kontakt med. Så kan ikke se noe i barndommen som har gjort at jeg ikke vil ha barn.

Har forresten også møtt den rette. Det er Miss Right, men hun vil heller ikke ha barn, heldigvis. De fleste skeive jenter jeg kjenner vil gjerne ha.

[Alice123]

1. Jeg har rett og slett ikke lyst. Jeg liker ikke barn, og ønsker dem ikke. De er ekle, bråkete, slitsomme og lukter vondt.

2. Jeg elsker å kjøpe ting jeg ikke trenger og reise steder jeg aldri har vært.

3. Jeg tror helt oppriktig at jeg gått inn i en alvorlig fødselsdepresjon, som mest sannsynlig hadde endt med at jeg hadde tatt livet av meg. Psyken min er ganske ustabil, og en så stor omveltning som barn hadde jeg ikke taklet.

Pluss, at min nåværende partner har et alvorlig arvelig handicap (mangler én ganske viktig sans). Om jeg fikk barn med han ville barnet arve dette.

Det ville kreve mye mer av meg som forelder (både i form av tilpassning og oppfølging). Skjangsen for at barnet gjorde det dårligere på skole og i arbeidsliv ville vært betraktelig større enn gjennomsnittet.

Det samme med faren som psykiske sykdommer som følge av handicapet, og muligheten for å leve et normalt liv.

Min partner klarer seg eksepsjonelt bra, på tross av handicappet. Men det er utelukkende på grunn av personlighet og gløgghet.

Om barnet arver min personlighet er vedkommende fucked.

På tross av at min partner er en solskinnshistorie, så vil jeg ikke føre det genet videre. Å måtte leve med et slikt handicap er ikke noe jeg unner noen (eg ser hvordan det er hver dag).

Det er ikke smaksansen som mangler, for å si det slik. Det er noe langt, langt viktigere.

Edit:

Jeg har hatt en relativt god barndom. Jeg kan med hånden på hjertet si at mine foreldre gjorde sitt aboslutt beste, og satt ungene først (spesielt min mor, som burde tenkt mer på seg selv).

Min mor og min far lærte meg verdier jeg ikke hadde klart meg uten.

Faktisk, er jeg redd for å ikke kunne gi eventuelle barn en like god oppvekst som jeg fikk. Du kan kalle det prestasjonsangst.

Endret 29. juni 2012 av Alice123

[Alice123]

slikker opp ungens gulp heller. Anonym poster: 141a987c138f70e66d83e609ea4c1cb5

HVA FAEN?

[Bloodflowers]

Jeg vil ikke føre mine gener videre til barnet mitt. Det er 50% sjanse for at jeg gjør det, noe som for min del er for høy risiko. Synes det blir egoistisk å få barn da. Jeg vil ikke at ungen min skal gå igjennom det jeg har gått igjennom.

Dessuten har jeg aldri vært så mye med barn, føler meg utilpass og aner ikke hva jeg driver med. Akkurat dette kan jo endre seg om man faktisk får barn, da.

Hvis jeg skulle ende opp som mamma, hadde det nok blitt pga. adopsjon. Synes det er mye bedre å hjelpe en stakkar som ikke har bedt om å komme til verden, enn å sette en ny stakkar til verden. Om det ga mening...

[AnonymBruker]

HVA FAEN?

Jepp, dette har jeg sett med egne øyne

Har registrert at mange mødre får et annet forhold til kroppsvæsker, greit nok det bortsett fra tilfellene der de tror andre også synes det er herlig.

Anonym poster: 141a987c138f70e66d83e609ea4c1cb5

[Lilac]

Jeg tror nok vi skjønner greia litt mer enn du fremstiller det, vi som ikke ønsker oss barn er ikke tilbakestående. Selvfølgelig innser vi at barn bare er barn en del av livet, men det fødes mange av dem i verden. For mange, så jeg er ikke så bekymret for at det ikke vil bli nok. Det var i beste fall et dårlig forsøk på skyldpåførelse fra din side, så det kan du likegodt ta tilbake.

Jeg tipper dere arrogante folk med barn som ser ned på de som ikke har barn ikke syntes det er like upassende at andre er barnløse når dere går tidlig fra jobb x antall ganger i året med "andre (les: barnløse) kan ta over" holdningen deres eller når den barnløse stepper inn på kort varsel fordi dere skal ta nok en uplanlagt feriedag eller når dere alltid har mulighet til å ta ut full sommerferie i strekk. Bare husk på at det veldig ofte er de barnløse som stepper inn, som jobber 14 timers dager for å ta igjen det dere ikke rakk og som fyller inn i ferier og alle uplanlagte fridager.

Anonym poster: bd3e15fb2994eb6fce099df22b5da36e

Hvorfor sier du dette til meg? Poenget mitt var at den personen jeg quota var idiotisk med det han/hun sa... SÅKLART skal ting tilpasses barn som alle andre mennesker i forskjellige tilstander. Det hadde ikke noe med det du skal fram til i det heletatt.

Foresten så er ikke jeg en av dem som ser ned på barnløse folk, jeg tviler på at jeg skal få barn selv.

[AnonymBruker]

(...)

Det jeg alltid lurer på i sånne tråder, er om det egentlig er så fantastisk å få barn, eller har de som har fått barn det så forferdelig at de ønsker at andre skal ta del i ders sorger?

Oh My. You said it out loud. - Det du skriver der har jeg aldri turt å si høyt, men har tenkt dette i flere år...blir bare sikrere og sikrere på at det stemmer i veldig mange tilfeller. - Litt som når kvinner råder sine venninner til å farge sitt blonde hår mørkt, og til å klippe sitt lange hår kort. Og litt som når man shopper med venninner og de anbefaler deg å kjøpe den kjolen du kler minst.

Dette er selvfølgelig totalt tabu å skrive.

Og jeg: Jeg er 30 år og 100% sikker på at jeg aldri ønsker barn. Er stemor og det holder leeenge. Har alltid følt at min "mission" i livet er å være en god partner for min partner, å dyrke kjærligheten, samt å jobbe med kreative ting. - Og nettopp det gjør jeg også!

Å skulle produsere, underholde og utdanne barn oppe i dette hadde ødelagt livet mitt fullstendig, jeg bare vet det. (Syns forøvrig ikke barn er så søte eller spennende heller, men det er underordnet).

Er så glad for at jeg har *avslørt* dette; dvs funnet ut at barnløshet er lykken for meg. (Forstår såklart at barn er lykken for andre kvinner, og det respekterer jeg 100%!). Skulle bare ønsker at alle mødre der ute sluttet å forsøke å omvende oss frivillig barnløse...

Anonym poster: c21c40eb0c3e189e9ba0f02871a64dfe

[AnonymBruker]

Vel når over halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse og moren så og si alltid får omsorgen mens faren ender opp som en helgepappa eller i verste fall ikke får se barna sine i det hele tatt, men allikevel må betale masser av penger til barnemoren så har jo ihvertfall ikke menn noe særlig initiativ for å få barn.

Anonym poster: d3c559d529242dad7ec042fe94418c00

[pinar]

Sånn som det er nå har jeg ingen ønsker om barn, (til tross at jeg befinner meg i den mest gunstige alderen). Det er det mange ulike grunner for. Ikke har jeg spesielt lyst til å spre genene mine videre heller. Men jeg skal aldri si aldri. Kanskje en dag.

[Gjest Awzm me]

Jeg er fortsatt ganske ung, og mange år på meg til å få barn, men er veldig sikker på at jeg ikke vil ha. Kan virkelig ikke se det for meg, vil heller ikke bruke 18- 20 år på å passe på noen, selv om det er mitt eget barn, jeg er heller ikke spesielt glad i barn; takler dem ganske dårlig bare. Eier ikke morsinnstinkt. Tror jeg gjør det rett både for meg og en eventuell unge sin skyld om jeg aldri får det

[AnonymBruker]

Det jeg alltid lurer på i sånne tråder, er om det egentlig er så fantastisk å få barn, eller har de som har fått barn det så forferdelig at de ønsker at andre skal ta del i ders sorger?

Kom over denne hemmeligheten på siden til "Norske Hemmeligheter", veldig forklarende for hvordan enkelte mødre nesten med skadefro ønsker å pushe medsøstre inn i barnefellen...:

http://norske-hemmeligheter.blogspot.fr/search?updated-max=2012-07-01T11:30:00%2B02:00&max-results=10

Anonym poster: c21c40eb0c3e189e9ba0f02871a64dfe

[AnonymBruker]

Kom over denne hemmeligheten på siden til "Norske Hemmeligheter", veldig forklarende for hvordan enkelte mødre nesten med skadefro ønsker å pushe medsøstre inn i barnefellen...:

http://norske-hemmeligheter.blogspot.fr/search?updated-max=2012-07-01T11:30:00%2B02:00&max-results=10

Anonym poster: c21c40eb0c3e189e9ba0f02871a64dfe

Ups, gal link, her er den riktige: http://4.bp.blogspot.com/-1Sd-ZdkUZ3s/T-lX2yRxKBI/AAAAAAAAEqg/3V3C6nNtRqM/s1600/25b_trebarnsmor_babylykke_hemmelighet_hemmeligheter.jpg

Anonym poster: c21c40eb0c3e189e9ba0f02871a64dfe