Til dere som ikke ønsker å få barn

[AnonymBruker]

Nå har det vært ganske mange undersøkelser referert i media det siste året som viser at man slett ikke blir lykkeligere av barn. Faktisk har frivillig barnløse par kommet aller best ut på lykkelighetsskalaen

Anonym poster: dd6e1d0adf196fe31dedc56790df934e

[Cata]

Mest sannsynlig fordi du ikke har møtt "Mr. Right". Det er da klokken begynner å tikke...

Bullshit.

Ouch, tror ikke du kunne kommet med en større drittsekk kommentar enn det der.

"Mr. Right" ville trolig medført seriøst hodebry dersom han hadde dukket opp og ville hatt barn. På den annen side ville en med ønske om stor familie aldri kunnet bli den ultimate Mr. Right for meg. Han kunne kanskje blitt Mr. Almost Right, men med så grunnleggende forskjellige ønsker fra det jeg selv ville, så kunne han aldri blitt perfekt match uansett.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor noen ikke ønsker seg barn?

Jeg ønsker meg barn fordi de blir mine avkom, familie, glede og kjærlighet. Dessuten er det ganske betryggende å tenke på at man har barn når man blir gammel. Enten du er hjemme eller på sykehjem, så er det kjekt å ha familie?

Jeg jobber selv som assistent på et sykehjem, og det er stor forskjell på pasientene. Noen har vært gift og har barn, og har derfor mye besøk. Andre har aldri vært gift, eller har vært gift, men ingen barn. De har sjeldent besøk, fordi de har ikke familie igjen.

En ting til jeg legger merke til, av de voksne damene jeg jobber med, så er det STOR forskjell på de som har barn og de som ikke har barn. Jeg føler at voksne mennesker uten barn har en tendens til å være litt sære. Spesielt damer. Jeg føler hvertfall at de damene med barn behandler meg mye bedre enn de uten barn.

Noen tanker?

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

Defintivt noen tanker, ja.

Jeg synes du virker korttenkt og usympatisk, for å si det enkelt og brutalt.

Jeg har alltid visst at jeg ikke skulle ha barn, dvs siden jeg var et selv. Og nei, jeg har ingen som helst slags grunn å angi. Det bare er sånn. Akkurat sånn som det er for alle som ønsker seg barn (men som rasjonaliserer dette primære behovet, slik feks du gjør).

Jeg føler meg også forskjellsbehandlet av kvinner som er mødre og kvinner som ikke er det. Dvs nå som jeg er over 40 og fortsatt barnløs, blir jeg møtt som et slags merkelig monster av alle mødre omkring meg, som en av "de andre", en av dem som "ikke vet". Inkl av min egen gamle mor.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[Cata]

Dvs nå som jeg er over 40 og fortsatt barnløs, blir jeg møtt som et slags merkelig monster av alle mødre omkring meg, som en av "de andre", en av dem som "ikke vet". Inkl av min egen gamle mor.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Den slår dessuten begge veier. På lik linje med at vi ikke kan vite hva det innebærer å ha barn, så kan ikke som valgte å bli foreldre vite hva det innebærer å ha levd livet som barnløs - på godt og vondt. Det ene er ikke verre eller bedre enn det andre, det er bare...annerledes.

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig fordi du ikke har møtt "Mr. Right". Det er da klokken begynner å tikke...

Hjelpe meg.

Jeg møtte mannen i mitt liv da jeg var 18, og fortalte ham temmelig raskt at jeg ikke ville ha barn.

Nå er jeg 44 og han 48, og vi har det fremdeles utmerket.

Slutt å generalisere ut fra ditt eget liv - det er patetisk, og ikke til nytte for noen.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[Gjest Badabing]

Har flere grunner mot:

Man vet hva man har, men ikke hva man får.

Jeg har hatt få barn i livet mitt, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem.

Jeg bekymrer meg for mye. Om jeg hadde hatt barn, ville jeg fått magesår.

Kjæresten min har ikke lyst på barn.

Jeg har to stk syke foreldre som gjør meg sliten, og jeg har ikke så mye overskudd pga det, full jobb, to hunder, holde hus vedlike, være politisk aktiv, pleie kjæresteforhold, ta deltidsstudier og ellers holde kontakt med venner.

Hele livet mitt frem til jeg var 25, var kjipt. Nå har jeg det endelig bra. Vil helst ikke endre på det jeg har nå.

Jeg elsker å reise, og har ikke lyst til å gi opp det.

Jeg vil studere mer.

Familien min er kaos. Hadde jeg fått barn, må jeg sikkert forholde meg mer til dem og på en annen måte enn det jeg gjør nå.

Jeg liker å være oppe om natten, og jeg liker å sove lenge om morgenen. Førstnevnte kan jeg vel sikkert få innfridd, men sistnevnte blir vel umulig.

Jeg er sær. Stakkars eventuelle barn.

Ser rett og slett ikke hvordan barn skal passe inn i alt dette.

[Gjest Badabing]

Jeg har ingen problem med at folk ikke ønsker seg barn, da jeg var 30 hadde jeg ikke tenkt tanken engang...

Jeg har selv to barn og veldig fornøyd med det, jeg synes ikke jeg ofrer noe, men får masse tilbake.

Det jeg lurer på er de som sier at de er redde for å miste friheten; når du er over 30 og i fast jobb kan de fleste uansett ikke sove hele dagen eller bare pakke kofferten og reise verden rundt. Jeg er litt nysgjerrig på hvilken frihet dere er redde for å miste? Jeg er mest nysgjerrig på de som har passert 30 og er i fast jobb.

Får i alle fall sovet lenge i helgene og de dagene jeg jobber kveld. Og jeg pakker kofferten og reiser et par ganger i året. Sparer opp og tar ut ferie og perm uten lønn. Hadde ikke hatt økonomi til å gjøre det med barn.

[AnonymBruker]

En ting til jeg legger merke til, av de voksne damene jeg jobber med, så er det STOR forskjell på de som har barn og de som ikke har barn. Jeg føler at voksne mennesker uten barn har en tendens til å være litt sære. Spesielt damer. Jeg føler hvertfall at de damene med barn behandler meg mye bedre enn de uten barn.

Noen tanker?

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

En ting til, forresten: Jobber du evt sammen med menn også? Hvordan er det med dem, er fedrene mer imøtekommende mot deg enn de mennene som ikke har barn? Eller er det bare kvinner som blir bedre mennesker av å ha fått egne barn, evt dårligere mennesker av ikke å ha fått det?

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[AnonymBruker]

Eller er det bare kvinner som blir bedre mennesker av å ha fått egne barn, evt dårligere mennesker av ikke å ha fått det?

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

seriøst? man blir IKKE automatisk et bedre menneske av å få barn

Anonym poster: 1298e2c8d90cd05bd6ffaf76168aaea0

[AnonymBruker]

seriøst? man blir IKKE automatisk et bedre menneske av å få barn

Anonym poster: 1298e2c8d90cd05bd6ffaf76168aaea0

Jeg avventer trådstarters vurdering, det var tross alt hun som lanserte idéen, ikke barnløse meg.

Men ellers er jo dette en klassisk sexistisk stereotypi, hvis du spør meg.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[cilja]

Hjelpe meg.

Jeg møtte mannen i mitt liv da jeg var 18, og fortalte ham temmelig raskt at jeg ikke ville ha barn.

Nå er jeg 44 og han 48, og vi har det fremdeles utmerket.

Slutt å generalisere ut fra ditt eget liv - det er patetisk, og ikke til nytte for noen.

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Nå er jo dette et debattforum så det er lov å sette ting litt på spissen for å skape debatt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg tilhører flertallet og du mindretallet. Jeg er stereotypisk og du er ikke det. De fleste mennesker finner seg en partner og får barn. Og da er det jo interessant å høre hva bakgrunnen er til at enkelte gjør ting annerledes. Hvis vi går tilbake et par generasjoner var det enda mer uvanlig å velge bort det å få barn, så kanskje dette er et økende fenomen som et resultat av samfunnets utvikling?

[AnonymBruker]

Har flere grunner, men tror bare jeg tar den mest tungtveiende:

Jeg er kornisk syk. Ikke så syk at jeg ikke ville klart å ta meg av et par barn, men jeg ønsker ikke å påføre det jeg skal elske mest noe slikt. Jeg har selvsagt ikke noe ønske om å aldri ha vært født jeg har et fantastisk liv. Jeg er en kostnad for samfunnet (nei jeg er ikke uføretrygdet, men jeg har brukt min del av helsesystemet) og jeg ønsker ikke å måtte forklare mitt eget barn at jeg visste jeg hadde denne sykdommen og det var en viss sjanse for at h*n også fikk den.

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal føle seg annerledes. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal måtte ha smertefulle undersøkelser, en smertefull og plagsom sykdom og en kropp som ikke fungerer slik den skal. Jeg ønsker ikke å ta kampen med helsesystemet på nytt. Jeg ønsker ikke at barnet mitt skal ha et eneste høyt ønske om å være frisk. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal måtte ta det forferdelige valget om det er etisk riktig å få barn når det har en sykdom man vet er arvelig.

Jeg vil ikke at h*n skal vokse opp med en syk mor. Jeg vil ikke. Det er ikke riktig.

Anonym poster: 67230f311fe00ad77aaa2c364284098b

[AnonymBruker]

synes argumentene til de som er redde for at barna skal arve sykdommer er gode, de som velger å få barn til tross for legers advarsel og når det er stor sjanse for at barnet arver alvorlige sykdommer, det må jo være noe av det mest egoistiske man kan gjøre egentlig?

Anonym poster: 1298e2c8d90cd05bd6ffaf76168aaea0

[AnonymBruker]

Nå er jo dette et debattforum så det er lov å sette ting litt på spissen for å skape debatt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg tilhører flertallet og du mindretallet. Jeg er stereotypisk og du er ikke det. De fleste mennesker finner seg en partner og får barn. Og da er det jo interessant å høre hva bakgrunnen er til at enkelte gjør ting annerledes. Hvis vi går tilbake et par generasjoner var det enda mer uvanlig å velge bort det å få barn, så kanskje dette er et økende fenomen som et resultat av samfunnets utvikling?

???

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

[skreppamedleppa]

Nå er jo dette et debattforum så det er lov å sette ting litt på spissen for å skape debatt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg tilhører flertallet og du mindretallet. Jeg er stereotypisk og du er ikke det. De fleste mennesker finner seg en partner og får barn. Og da er det jo interessant å høre hva bakgrunnen er til at enkelte gjør ting annerledes. Hvis vi går tilbake et par generasjoner var det enda mer uvanlig å velge bort det å få barn, så kanskje dette er et økende fenomen som et resultat av samfunnets utvikling?

Jeg tror også at det vil bli flere og flere frivillige barnløse, heldigvis. Heldigvis for at man kan ta egne valg over eget liv og bli respektert for det. At det ikke forventes at jeg skal trøkke en kilosvis masse ut imellom beina mine. At folk kan ha frihet til å være minoritet, at det ikke forventes at det skal klø på mine eggstokker fordi andre klør der. At folk forstår at det er valgfrihet, og at det er helt greit.

At enkelte barneelskere kan se og fatte at ikke alle mennesker synes det er stas å tørke snått og stå opp kl 5 på en lørdags måren, at det kan gå an å velge frivillig selv med Mr. Right, en god jobb og med livet på stell å ikke få barn, at noen ikke lever livet sitt for diare bleier og amming. At folk skjønner logikken med at viss alle får 4 barn hver, samtidig som vi får bedre levekår og flere leve lengre, vi blir flinkere til å kurere sykdommer så går det rett vest med oss.

Jeg tror som sagt også at det vil bli flere frivillige barnløse, og jeg synes det er bra.

Kanskje vil det bli de som velger å få barn som får idiotiske øyenbryns heving og spm som "hvorfor har du valgt å få barn, nei helt seriøst, hvorfor? Det er et rimelig dumt valg du har tatt"

[Alice123]

1. Jeg har rett og slett ikke lyst. Jeg liker ikke barn, og ønsker dem ikke. De er ekle, bråkete, slitsomme og lukter vondt.

2. Jeg elsker å kjøpe ting jeg ikke trenger og reise steder jeg aldri har vært.

3. Jeg tror helt oppriktig at jeg gått inn i en alvorlig fødselsdepresjon, som mest sannsynlig hadde endt med at jeg hadde tatt livet av meg.

Psyken min er ganske ustabil, og en så stor omveltning som barn hadde jeg ikke taklet.

[cilja]

Kanskje vil det bli de som velger å få barn som får idiotiske øyenbryns heving og spm som "hvorfor har du valgt å få barn, nei helt seriøst, hvorfor? Det er et rimelig dumt valg du har tatt"

Kanskje, men da human 2.0 som er genmodifisert eller robohuman...

[AnonymBruker]

synes argumentene til de som er redde for at barna skal arve sykdommer er gode, de som velger å få barn til tross for legers advarsel og når det er stor sjanse for at barnet arver alvorlige sykdommer, det må jo være noe av det mest egoistiske man kan gjøre egentlig?

Anonym poster: 1298e2c8d90cd05bd6ffaf76168aaea0

Men jeg har ikke en alvorlig sykdom og får dermed ingen forståelse for valget mitt. "Du lever jo fint med det", er et vanlig argument. Ja, jeg har et fantastisk liv, men sykdommen er plagsom, gir en del smerter og jeg lever på ingen måte et helt normalt liv. Det er ingen som dør av sykdommen jeg har, er det da greit å få barn? Jeg synes det er egoistisk når jeg vet hvor slitsomt det er, men ingen rundt meg er enig.

Anonym poster: 67230f311fe00ad77aaa2c364284098b

[cilja]

???

Anonym poster: 9f58b7c7bee1ebf24f8c66813b0fcc9b

Vil du jeg skal utdype? Et stereotypisk menneske finner en partner av motsatt kjønn og får barn.

[Jolene]

Jeg har ingen ønsker omå få barn, men så er jo jeg "bare" 22 og dette er nok noe jeg vokser av meg i følge KG's mødre. Jeg har møtt min mr right, og min klokke har absolutt ikke begynt å tikke. Ser heller ingen grunn til å få barn da jeg ønsker å leve livet mitt slik jeg ønsker, når jeg endelig orker/er i stand til dette. Tidligere i livet har jeg slitt med litt diverse (mobbing, deppresjoner) så nå føler jeg det er min tur. Hvorfor skal en ikke kunne ta et slikt valg uavhengig av alder uten åfå høre at " du måååå jo få barn, bare se på lille barnet mitt som hyler å skriker fordi han ikke fikk sjokolade, se såååå fantastisk det er!" Klart det er...

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke utelukker det å få barn (min kjære ønsker seg barn inderlig), men pga kroniske problemer med knær og rygg skal jeg ha ekspertuttalelser før jeg tar den endelige stillingen. Det jeg alltid lurer på i sånne tråder, er om det egentlig er så fantastisk å få barn, eller har de som har fått barn det så forferdelig at de ønsker at andre skal ta del i ders sorger?