Gjest Gjest Skrevet 25. juni 2012 #1 Del Skrevet 25. juni 2012 Jeg funderer på hvorfor jeg er så redd for eksen til min kjæreste (gjennom flere år )og likevel "vil" vite mest mulig om henne. Ser på bilder han har av de to, mens det vrenger seg i magen min og jeg blir usikker og liten. Lager teorier i hodet mitt om hvorfor det ble slutt, hvordan det EGENTLIG var, hvor hun får stor betydning og blir "den eneste ene". Jeg er så jævli lei av det! Dette skjer til tross for at at han sier han ikke ville hatt henne tilbake. At han ikke var virkelig forelsket og at hun ikke kan sammenlignes med meg. Til tross for at da han traff meg var han redd for å miste meg og fullstendig dedikert den andre uken. Til tross for at han, som alltid har vært en som ikke ville binde seg, ønsket å dele livet sitt med meg - og fremdeles vil bli gammel med meg. Til tross for at han fortalte meg at han aldri hadde følt for noen som han gjorde for meg. Til tross for at han forteller at han ikke har noe problem med eksen, sånn han ser det kunne hun gjeren kommet på besøk uten at jeg burde følt meg truet. Og mye mer. Er det fordi jeg er kvinne og MÅ finne noe galt med alt? Er det fordi jeg er FOR lykkelig og ikke tørr ha det bra? Jeg finner stadig "smutthull" som kan bety at han egentlig ville ha henne for resten av livet.At jeg er nestbest. Toppen en god erstatning. Noen som har noen sannhets ord eller råd så jeg kan ta meg sammen og våge å NYTE livet mitt? Jeg har fanget meg selv og forholdet mitt i redselstanker og føler meg utilstrekkelig. Sammenlignet meg henne. Men jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det, og jeg innser at uansett hva jeg vet og blir fortalt, så kommer jeg meg ikke skikkelig ut av det. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 25. juni 2012 #2 Del Skrevet 25. juni 2012 Det er vel redsel for å miste, og redsel for å være nr.2? Jeg kjenner meg litt igjen, men har kommet over det. Alle har en fortid, heldigvis fant vi kjærligheten, og ikke de Anonym poster: 8191d6d8ecd3db46ae5ed84c65b626fc Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 25. juni 2012 #3 Del Skrevet 25. juni 2012 Vær glad for det du har!!!!! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
ini Skrevet 25. juni 2012 #4 Del Skrevet 25. juni 2012 Jeg er et lite sjalusimonster selv, men prøver å holde meg i skinnet. Det eneste jeg kan si til deg er at det hjelper å kanskje nevne det for kjæresten din. Fortell at du vet du ikke har en grunn i verden til å være sjalu, men av en eller annen grunn klarer du ikke å la være. Vi kan ikke noe for hvordan vi føler ting, vi må bare gjøre det beste ut av det, og i dette tilfellet tror jeg det beste vil være å være ærlig. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 25. juni 2012 #5 Del Skrevet 25. juni 2012 Du kan jo f.eks være glad for at han motbeviser teoriene dine da:) i mitt forrige forhold gikk eksen alltid foran meg, felles bil og økonomiske investeringer det var lurt å beholde sammen, samt felles fadderbarn og to familier som var bestevenner. Der visste jeg at hun ikke kunne måle seg med meg i hverken hans eller mine øyne, og LIKEVEL ble det slutt pga dette. Nei, du er heldig kjære deg, tatt sjalusi over det å faktisk være nr 2 anyday. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 25. juni 2012 #6 Del Skrevet 25. juni 2012 Takk for svar alle sammen. Han vet vel egentlig om det, litt vanskelig å skjule ...Har fortalt at jeg er redd for å være nestbest,en erstatning etc. At jeg er redd for hva eksen hans egentlig betydde for han, kanskje hun var "mer" enn han sier. Uansett hva han svarer, så merker jeg at jeg ikke blir tryggere i alle fall. Så dette er vel noe man må jobbe seg ut av selv. Jeg vet ikke hvorfor jeg er redd, hvor jeg får den ekle følelsen av å være nestbest etc fra. Er det noen som kan fortelle meg hvorfor jeg kan få til å føle som jeg gjør, når han har fortalt meg at jeg er hans store kjærlighet, at han vil bli gammel med MEG? For jeg skjønner jo at om det var hun som var den største så ville han ikke "nøyd" seg med meg. Men jeg greier ikke å tro på det? Er det en mulighet for at jeg kanskje ikke er det han sier, eller er det meg som er slem med meg? Og hvorfor er man (jeg) det? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå