Jeg hater kroppen min!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen har vært i samme situasjon eller har noen råd..

Jeg hater kroppen min. På grunn av sykdom og medisiner har jeg gått opp noen kg i vekt, og ligger nå på grensen til overvekt på BMI-en. Jeg er spesielt misfornøyd med magen og lårene, og føler at ingen klær klarer å skjule fettet. Jeg tenker på det hele tiden, og blir omtrent kvalm av å se meg selv i speilet. Jeg klarer ikke å akseptere at kroppen min ser ut slik den gjør nå, og jeg savner hvordan den var for femten kilo siden..

Jeg ønsker å slanke meg, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det. Jeg sliter periodevis med spiseforstyrrelse, og er derfor redd for å kutte ned på matinntaket fordi jeg lett ender opp med å spise alt for lite. Nå klarer jeg å holde vekten stabil, og det er jo i alle fall bedre enn å gå opp i vekt. Trening er også vanskelig, både på grunn av at jeg har en del fysiske problemer med kroppen, men også fordi det å være andpusten og/eller svett trigger angsten min veldig.

Hvordan klarer man egentlig å akseptere sin egen kropp, når den er så utrolig stygg som min er?

Anonym poster: 7a9d27df566d3ec39674494bc52b72ed

[AnonymBruker]

Hvordan klarer man egentlig å akseptere sin egen kropp, når den er så utrolig stygg som min er?

Få noen andre interesser, bruke tiden på noe annet?

Jeg er også stygg og overvektig. Takket være stress og tidsklemme tror jeg heller ikke det går an å gjøre så mye med det de nærmeste årene.

På den annen side trenger man ikke være pen for å leve et greit liv. Hva med å starte med og blåse i utseendet ditt og heller fokusere på interessert? Det er ingen andre enn deg selv som er interessert i lårene dine, tross alt...?

Anonym poster: 48c0498750f2132437823e4adc65d418

[Myosotis]

Det er viktig å akseptere sin egen kropp, til tross for at den ikke er perfekt. Rett fokuset på alt det den kan gjøre - og ikke hvordan den ser ut, som en begynnelse. Og AB over har faktisk rett - det er ingen andre som bryr seg om dine ekstra kilo, enn deg selv! Hvis du tenker deg ekstra godt om, er den egentlig så ille som du tror?

Men, om du virkelig ikke liker din egen kropp, da synes jeg også at det er verdt et lite forsøk på å prøve å gjøre noe med det. Du skal trossalt leve i den resten av ditt liv.

Jeg tok et slikt valg for noen år og femten kilo siden. Angrer ikke i det hele tatt. Jeg har en spiseforstyrrelse akkurat som deg, så det tok kanskje litt ekstra tid - men det var vært det. Bulimi, har/hadde jeg.

Om du sliter med angst og spiseforstyrrelser ville jeg tatt kontakt med fastlege først. Han vil kunne foreslå et opplegg som passer deg bedre enn det vi kan. Om du går på de samme medisinene, er det mulig å bytte dem ut med andre medisiner som ikke forårsaker vektøkning?

Du trenger uansett ikke å bli så mye svett for å gå ned i vekt. Det holder å gå en lang tur hver dag, i passende tempo. Kanskje kombinert med noen lette styrkeøvelser? Ja, også må du spise mindre enn du forbruker. Noen anbefaler 500kcal mindre enn du spiser til vanlig, men det holder også med 200-300kcal. Det er nok best å begynne rolig med tanke på spiseforstyrrelsen. Det vil gå litt treigt, men er du tålmodig og flink med å lage gode vaner og rutiner da går det nok bra.