barn som er transgender

[Gjest Yellow Taxi]

Dette var et sted hvor åpenheten var valgt.

Jeg er selv transkjønnet, selv om jeg ikke tok tak i det før jeg ble voksen. Men jeg vet likevel at selv om det er snakk om et barn, så er det å skulle flytte og "skjule det for alle" noe som er lite gjennomførbart, om en ikke flytter ut av landet. Du ville nok også fått erfare at de som jobber med dette ikke ville anbefalt din valgte fremgangsmåte.

Anonym poster: a1df1070ea9358b65a0f90429c4b087d

Ja, men jeg personlig syns åpenhet blir valgt litt for ofte. Poenget mitt er vel at om man sier til alle at "Ole er en gutt som føler han er en jente og derfor skal vi kalle han Lise", så får ikke personen egentlig leve som en vanlig jente. I beste fall så får han oppleve at klassekammerater er åpene og innkluderende og lar han leve som "en som er født i feil kjønn". Men det er vel egentlig ikke målet? Selvom vi er fryktelig glad i åpenhet som et slags mål på at samfunnet er blitt åpent og innkluderende.

Var en eller annen dokumentar jeg så (tror det var "lærerne") hvor foreldrene fikk en liten jente til å stå forann hele klassen sin, og gråtende fortelle dem at hun hadde ADHD, hva dette var for noe etc etc. Jeg syns det er en helt feil fremgangsmåte. Hun fortjener å bli behandlet ordentlig uansett om hun har en diagnose eller ikke. Og å gjøre en slik "big deal" ut av det kommuniserer ikke at "dette er noe helt vanlig og greit". Det kommuniserer at "dette er noe rart og annerledes vi må snakke om, og dere får ikke lov å erte henne for det."

[Gjest Hannee]

Ja, men jeg personlig syns åpenhet blir valgt litt for ofte. Poenget mitt er vel at om man sier til alle at "Ole er en gutt som føler han er en jente og derfor skal vi kalle han Lise", så får ikke personen egentlig leve som en vanlig jente. I beste fall så får han oppleve at klassekammerater er åpene og innkluderende og lar han leve som "en som er født i feil kjønn". Men det er vel egentlig ikke målet? Selvom vi er fryktelig glad i åpenhet som et slags mål på at samfunnet er blitt åpent og innkluderende.

Var en eller annen dokumentar jeg så (tror det var "lærerne") hvor foreldrene fikk en liten jente til å stå forann hele klassen sin, og gråtende fortelle dem at hun hadde ADHD, hva dette var for noe etc etc. Jeg syns det er en helt feil fremgangsmåte. Hun fortjener å bli behandlet ordentlig uansett om hun har en diagnose eller ikke. Og å gjøre en slik "big deal" ut av det kommuniserer ikke at "dette er noe helt vanlig og greit". Det kommuniserer at "dette er noe rart og annerledes vi må snakke om, og dere får ikke lov å erte henne for det."

Åh, herregud. For en forferdelig historie. Jeg tenker at det er viktig å fortelle om seg selv på den måten man selv vil. Vil man være åpen og snakke om sin diagnose, så bør man det. Vil man holde det for seg selv så bør man det. Jeg tenker at det kan være lette for å bygge relasjoner for voksne å være åpen om hvem man er, eller om man har noen diagnose. For jeg tror at det er lettere for voksne å tenke på en diagnose som en del av seg selv, og ikke hele seg selv. For et barn, tenker jeg, at det fort kan bli for mye sykdomssnakk, og at barnet blir hele sykdommen. Et barn skal få være et barn. Åpenhet bør man som foreldre ha med barnet, også bør man snakke med barnet om hvor åpen han eller hun selv har lyst til å være.

[Gjest Yellow Taxi]

Snip

Enig

[AnonymBruker]

Ja, men jeg personlig syns åpenhet blir valgt litt for ofte. Poenget mitt er vel at om man sier til alle at "Ole er en gutt som føler han er en jente og derfor skal vi kalle han Lise", så får ikke personen egentlig leve som en vanlig jente. I beste fall så får han oppleve at klassekammerater er åpene og innkluderende og lar han leve som "en som er født i feil kjønn". Men det er vel egentlig ikke målet? Selvom vi er fryktelig glad i åpenhet som et slags mål på at samfunnet er blitt åpent og innkluderende.

Var en eller annen dokumentar jeg så (tror det var "lærerne") hvor foreldrene fikk en liten jente til å stå forann hele klassen sin, og gråtende fortelle dem at hun hadde ADHD, hva dette var for noe etc etc. Jeg syns det er en helt feil fremgangsmåte. Hun fortjener å bli behandlet ordentlig uansett om hun har en diagnose eller ikke. Og å gjøre en slik "big deal" ut av det kommuniserer ikke at "dette er noe helt vanlig og greit". Det kommuniserer at "dette er noe rart og annerledes vi må snakke om, og dere får ikke lov å erte henne for det."

Det er mest snakk om å være realist, egentlig. Om man prøver å holde noe slikt skjult, og det likevel kommer fram (og det vil det med stor sannsynlighet), så er fallhøyden så mye større. Det gjør også noe med selvverdet å få føle at man blir akseptert, selv om man ikke er helt a4.

Og hva det siste avsnittet ditt angår, så var det et skrekk-eksempel, og mens jeg har opplevd åpenhet rundt mye og mangt innenfor skolen, så har jeg aldri opplevd, eller hørt om, noen som gjør det på den måten.

Anonym poster: a1df1070ea9358b65a0f90429c4b087d

[Gjest Hannee]

Hva hvis man ikke har lyst til å stikke seg ut da? Og bare oppleve å være en vanlig gutt eller jente? Har voksne en rett til å frata barnet det?

[AnonymBruker]

Nei, det har jeg ikke sagt. Jeg sier hva jeg tenker nok vil være det beste alternativet dersom ditt barn sier det vil være gutt/jente. Hvis du går tilbake til mitt første innlegg i tråden, så poengterer jeg at dette for noen er en fase, for andre ikke, men at man bør la barnet leve slik det er komfortabelt åkke som.

Men nå tar jeg st.hans, så får dere diskutere videre.

Anonym poster: a1df1070ea9358b65a0f90429c4b087d