barn/ting som står fremme

[Elle Melle]

Vi hadde besøk av en venninne med en ca 16 mnd gammel sønn. Hun hadde oppdragelsesmetoden "hvis han detter ned og slår seg, så lærer han i alle fall å ikke gjøre det fler ganger".

Problemet er bare at ungen var høyt og lavt, klatret på møbler, sto på sofaarmlenet, løp mot trappen (som er åpen og går over en hel etasje) og han hadde helt opplagt ikke kontroll.

La meg si det slik: Ingen av oss har noensinne vært så slitne etter et besøk, fordi VI hadde ikke nerver til bare å la ungen dette ned trappen...

Det er ok at barn skal lære av sine feil, men de skal da ikke dø i forsøket eller bli stilt krav til som de overhodet ikke har forutsetninger for å mestre?

Er man ikke for liten til å forstå at man kan falle ned trappen når man er 16 mnd?

Besøk av barn er hyggelig så lenge foreldrene tar ansvaret for dem. Når det er opp til vertskapet, så er det ikke så hyggelig lenger...

[Gjest Anonymous]

Det er jeg som e r gjesten som skrev at unger er unger og ulykker skjer.

Men hvem i all verden fikk det for seg at jeg synes at det er akseptabelt at barna mine ødelegger ting eller at jeg ikke ber om unnskyldning hvis det skjer????????

Det jeg ville frem til er at hvis man f.x har pene porselensdukker i sofaen burde man kanskje tenke såpass at man kanskje flytter dem når man får besøk av små barn. Jeg forventer ikke at en gutt på 2 1/2 år og en gutt på 1 skjønner forskjellen på porselensdukkene til farmor og dukkene i lekekassa hjemme.

Alle som har pseudo- tvillinger vet at man kan ikke gjete begge to samtidig fordi de alltid finner på tull på hver sin kant.

En ting er når jeg er hos venninner og kamerater da forventer jeg ikke at ting blir tilrettelagt til barn, men spør som regel om jeg kan få sette kaffekoppen oppe i seksjonen om jeg kan få flytte på den dyre krystallvasen som står så lagelig til etc.

Men når man er hos svigerforeldre og foreldre over lengre tid kan det være utrolig slitsomt å måtte gjete barna sine dagen lang i en fjortendagers ferie fordi at det skulla da være nødvendig for barna og la være å leke med porselensdukkene og dukkehuset som svigermor lagde da hun gikk på barneskolen. Jeg skjønner 100 % at hun er redd for disse tingene, men da må jo også hun skjønne at barna ikke ser forskjellen på "pynteleker" og vanlige leker vel.

Resultatet av disse tingene er at barna ser besteforedrene på farssiden kanskje en gang i året fordi at det er for slitsomt for både barn og voksne og reise dit. Min eldste sønn som nå er 4 sa til meg da vi kom hjem etter jul: Mamma, hvorfor har ikke bestemor sånn kost? Jeg trodde alle hekser hadde det jeg.

Så nå har jeg rett og slett funnet ut at i følge mange her inne på kg så burde jeg aldri hatt barn jeg.

Desverre så tror jeg at 90% av den mengden ikke har barn selv, så det er nok mange som kommer til å få revet vekk alle teoriene sine når de blir foreldre selv.

[Gjest Anonymous]

Så nå har jeg rett og slett funnet ut at i følge mange her inne på kg så burde jeg aldri hatt barn jeg.

.

det har jeg ikke sett at noen har sagt..

mitt poeng er bare at man ikke kan kreve og forvente at verden omkring deg skal legge tilrett for dine barn

å flytte unna en dukke når man kommer et sted er da helt akseptabelt

at ulykker skjer forstår jeg også.. men da må man ydmykt be om unskyldning og tilby seg å erstatte.. ikke si "det var dumt av deg å ha den framme"

[Gjest Pjusk]

Vi hadde besøk av en venninne med en ca 16 mnd gammel sønn. Hun hadde oppdragelsesmetoden "hvis han detter ned og slår seg' date=' så lærer han i alle fall å ikke gjøre det fler ganger".[/quote']

Her er jeg helt uenig med din venninne! For det første har ikke så små barn konskvens-forståelse i særlig stor grad (årsak/handling). For det andre skal selvføgleig foreldrene veilede barna både borte og hjemme!

[Gjest Anonymous]

I svarte hvor trangsynt går det ann å bli da.

Jeg har ALDRI sagt at jeg ikke ber om unnskyldning hvis mine barn ødelegger ting og jeg har ALDRI sagt at det er dumt av folk å ha ting fremme hvis mine barn kommer i skade for å ødelegge ting.

Jeg har heller ALDRI krevet at verden rundt meg skal tilrettelegge ting for mine barn,men jeg mener at små barn ikke alltid aner konsekvensen av ting de gjør.

Voksne mennesker derimot som faktisk har barn selv vet at vi har hverken åtte ben eller åtte armer selv om man aldri så mye kunne tenke oss å ha det. Det jeg vil frem til er at det er grenser på hvor mange steder jeg klarer å være for å passe barna hvert sekund 24/7. Mine barn er sunne og friske gutter som er veldig aktive. Pr i dag er de 3 1/2 og to år, begge to er i hver sin trassperiode som alle vet kan være utrolig krevende. Og derfor er det ikke bestandig energien holder til å følge disse to overalt for at de ikke skal røre NOE som helst når man er borte.

Den tiden da barn hverken skulle være sett eller hørt er tross alt forbi for lenge siden. Jeg kan ikke kreve at mine barn skal sitte stille en halv time sånn at jeg for en gangs skyld kan huke rompa ned i en stol og drikke varm i steden for kald kaffe. Kunne føre en normal samtale i stedenfor å løpe rundt overalt å ha en bruddstykket samtale.

Jeg har selv valgt å bli mor til to såpass tett og vet at dette krever mye, men hvorfor er det alltid barna som MÅ ta hensyn overalt hvor de er??? Hvorfor kan ikke voksne ta hensyn til barna og deres foreldre i ENKELTE tilfeller?? Jeg mener ikke at alle skal ta hensyn bestandig, men kan man ikke møtes på halvveien enkelte ganger???

De er mine barn og dermed mitt ansvar. Men noen ganger så blir det forventet så ALTFOR mye av ett enkelt menneske. Jeg mener bare at de ikke bestandig bare er barnets eller foreldrenes feil at ting går i stykker.

Barneoppdragelse er ett eneste stort kunsstykke. Det vil alltid være noen der klare til å rakke ned på dine barns oppdragelse uansett hva man gjør.

Hva skal til for at folk skal bli fornøyd???

At man lar være å ta med barna bort???

Limer dem fast i en krok hvor de ikke kan få gjort noe galt?

Tar med lekegrind og putter dem oppi?

Jeg bare lurer jeg, for det er sannlig ikke lett å være perfekt i dagens samfunn.

En forsker sa en gang : Alle foreldre gjør ca 25 feil med barna sine om dagen, den største av dem alle er å ikke inrømme at man gjør noen.

Min aller største feil er at jeg ikke klarer å passe på dem hvert eneste bidige sekund hver eneste bidige dag. Og på den måten unngår jeg ikke at barna mine gjør noe galt enkelte ganger.

Men dessverre så ble jeg født menneske med bare to armer og to bein i stedenfor de åtte av hver jeg kunne tenke meg å hatt.

Bare ett lite spørsmål til slutt: Hvis jeg er borte og må på do, skal jeg ta med meg barna på do eller skal jeg ta sjansen på at de ikke gjør noe galt de få minuttene det tar????

[Gjest Anonymous]

Jeg kan ikke kreve at mine barn skal sitte stille en halv time sånn at jeg for en gangs skyld kan huke rompa ned i en stol og drikke varm i steden for kald kaffe. Kunne føre en normal samtale i stedenfor å løpe rundt overalt å ha en bruddstykket samtale..

hvorfor ikke? de må jo etter hvert lære seg å sitte stille.. selv i barnehager blir det jo forventet at de skal klare å sitte stille f.eks gjennom måltider, under sang, lesestunder osv

Hvorfor kan ikke voksne ta hensyn til barna og deres foreldre i ENKELTE tilfeller?? Jeg mener ikke at alle skal ta hensyn bestandig' date=' men kan man ikke møtes på halvveien enkelte ganger???.[/quote']

fordi det er foreldrene som har valgt å få barn, barna er deres ansvar. mye blir lagt til rette for barn og foreldre i dagens samfunn.

men å gå rundt med en forventning om at andre skal stekke seg for å tilpase seg en situasjon det er du og ikke de som frivillig har valgt, blir ikke holdbart

hvem er det sin feil, da? skybert?

[:-) anna]

Jeg ER så enig med siste taler!!!!!!

Det er også noe med å se sin egen rolle i ting.

Om man er redd for porselensdokkene sine, så er det lurt å flytte dem. SELV om det er foreldrenes hovedansvar å passe barnet som kommer på besøk. Og i allefall om man ønsker å få mer ut av besøket enn å sitte i sofaen og se på at mammaen springer rundt om kring og sier nei.

Nå må det jo sies at det er forskjell på hvor gamle barnba er... amn kan forvente mer av en seksåring enn av en toåring. Og det er også store forskjeller på barn. Noen har barn som sitter stille i sofaen og leser bok... eller som leker fint med lekene de har med seg. Noen av oss har barn som IKKE er slik. Og når barna er små har det ingenting med oppdragelse å gjøre.

En toåring er ikke rampete fordi han er uoppdragen.

Det er ingen her som sier at man kan KREVE at folk ommøblerer hele huset. Men man kan jo håpe på litt forståelse fra de barnløse veninnene.

Og jeg tror faktisk også at det er noen som får seg en aha-opplevelse når de får barn selv.

[Gjest Anonymous]

Og jeg tror faktisk også at det er noen som får seg en aha-opplevelse når de får barn selv.

rettelse; hvis de får barn selv

å få barn er ikke en automatisk

det er noe man velger

det er en selv og ikke resten av verden som må ta hensyn til en persons valg

[:-) anna]

Det er jeg som e r gjesten som skrev at unger er unger og ulykker skjer.

Men hvem i all verden fikk det for seg at jeg synes at det er akseptabelt at barna mine ødelegger ting eller at jeg ikke ber om unnskyldning hvis det skjer????????

Det jeg ville frem til er at hvis man f.x har pene porselensdukker i sofaen burde man kanskje tenke såpass at man kanskje flytter dem når man får besøk av små barn. Jeg forventer ikke at en gutt på 2 1/2 år og en gutt på 1 skjønner forskjellen på porselensdukkene til farmor og dukkene i lekekassa hjemme.

Det var altså DENNE gjesten jeg var enig med!!

[Gjest Pjusk]

Helt enig med deg jeg, gjest!

Jeg legger gjerne til rett for små barn hos meg (finner frem babystol, babyleker, skyver kommoden foran trappen), akkurat som jeg ville tilrettelagt litt hvis jeg fikk besøk av noen med større barn (funnet frem noen blader, spill osv). Jeg har aldri opplevd at forledre har stilt urimelige krav til meg når de har vært på besøk!!!

Hilsen Pjusk - mor til to aktive gutter

[Gjest Anonymous]

Jeg legger gjerne til rett for små barn hos meg

så hyggelig for dem som kommer på besøk til deg med barn

Jeg har aldri opplevd at forledre har stilt urimelige krav til meg når de har vært på besøk!!!

så hyggelig for deg

jeg påstår ikke at dette nødvendigvis er et stort problem.

de fleste foreldre holder seg sannsynligvis fra å stille urimelige krav

og mange vil kanskje frivillig hjelpe til

men jeg har sett en del tilfeller av "hele verden burde tilpasses mammas lille yndling" oppførsel.. så jeg vet det eksisterer..