Gjest Fortviletkone Skrevet 22. juni 2012 #1 Del Skrevet 22. juni 2012 Sitter her og er helt knekt. Mannen min og jeg har lenge hatt en slags pågående feide, eller, det har alltid vært sånn. Kort sagt, mannen min er 36 år - men han blir jo aldri voksen. Da vi møtte hverandre var vi begge to festmennesker, kunne også røyke hasj engang iblant o.l. Så giftet vi oss, roet oss ned. Tok mer avstand fra dårlige venner, og fokuserte på de gode.. Eller, jeg gjorde det. Han bare lot som, har jeg skjønt. Da jeg ble gravid sluttet han helt å ha kontakt med ALLE venner, tilogmed de jeg ser på som "god" omgang. Vennene hans som røyker hasj iblant blir jo selvsagt aldri voksne, så de sendte ham titt og ofte meldinger om at "blir du ikke snart lei familielivet" etc. Dette er mange mange år siden nå. Vårt eldste barn er nå 7. Tiden gikk og han isolerte seg vel litt, jobbet mye, var sliten (han har alltid vært mye sliten), jobbet mer og en gang iblant dro han og møtte venner, kickoff med jobben. Jeg har jo ikke noe stort behov for disse tingene, men jeg kunne jo gjerne gått ut og møtt venner iblant, jeg blir så oppgitt. Når han drar ut er det ikke bare litt å drikke. Det er direkte flatfyll. Jeg satte foten ned, jeg var mye alene, og jeg har også diagnosen ME. Si hva dere vil om denne diagnosen og å få barn med den, men jeg har en god mestringsplan og jeg jobber også litt. Det går fint. Jeg er sliten, men med hjelp fra mannen min hadde det ågtt bedre. Her er saken, vi har nå tre barn, de yngste er 4 og 3. Han er ute mye mer enn meg. Som sagt, jeg har ikke et behov for det, men da yngstemann var 1 år så dro han ut med disse dårlige vennene sine, ble så drita at han ikke klarte å tenke klart, og kom hjem kjempespeedet på amfetamin. Jeg gikk ifra ham, tok med ungene og stakk. I et år. Vi flyttet sammen igjen, bot og bedring ble lovet, det var et feiltrinn. Noe jeg selvsagt også vet at det var ,men jeg klarer ikke stole på ham mer. Jeg følte meg så sveket og hver gang han er ute sitter jeg her hjemme og griner og stresser og hater han og vil bare dø. Det er helt jævlig!! Vi har gått masse i terapi og han lover å "endre reaksjonskjeden" der, men det holder 1 gang og så er det over. Jeg har vært ute 1 gang på 2 år nå. Han har vært ute (ute betyr i stua hos ne kompis og drikke seg full og spille ps3, se UFC etc. Latterlig og lavmål når du er 36.....) kanskje 24 ganger. Jeg forstår ikke at en voksen trebarnsfar vil så gjerne drikke seg full med dårlige venner. Kan han ikke møte vennene sine i andre omstendigheter? Jeg flyttet 70 mil for denne mannen og jeg VET at det er vanskelig å få nye venner, men han prøver jo ikke!!! Definisjonen hans på prøve er: Ikke se venner på 3 mnd - Klikke fordi jeg ikke vil at han skal være med folk som røyker hasj el. iblant - mene at jeg er kontrollfrik - dra t - drikke seg full - kalle meg hysterisk. OG JA, jeg ER hysterisk. Jeg vet det! Men jeg klarer ikke stole på han, Tilliten er brutt!! Jeg er så redd og jeg er så sliten og nå erh an ute igjen og dette har han GLEDET seg til i 4 uker. Tok med seg 3 liter vin og 6 øl og skulle "ta det med ro". Er så forbanna. Jeg skla på jobb imorgen men det kan jeg jo bare glemme for han kommer neppe hjme til 0130 som han "lovet" når jeg snakket med han isted hadde han drukket 4 øl og 6 glass vin. Han tåler ingenting forresten av drikke. Hvorfor er han sån? Hvorfor klarer han ikke holde en avtale? Ta tlf etc. Jeg orker ikke mer!!! Hvordan få han tilå forstå? Han sier han trenger å møte venner, han er sliten. Men fuck, jeg har ME, jeg er mye alene med ungene, jeg jobber litt, og jeg gjør det meste av husarbeid; jeg er også sliten ogjeg VET at kuren ikke er å drikke seg full!! FAen ass!! Vet jeg virker totalt gal nå. Jeg er ikke det.. Jeg er bare.. så sliten. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. juni 2012 #2 Del Skrevet 22. juni 2012 Det finnes flere fisk i havet. Anonym poster: 2b7421104f83eddb2ba98bb3c06cd441 4 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. juni 2012 #3 Del Skrevet 22. juni 2012 Å få 3 unger når man har ME er vel direkte uansvarlig? Utover det, så er han jo ikke så mye ute, kun hos kompiser og drikker. Du sier at dette med amfetamin var for to år siden, har det skjedd noe siden da som har innebært stoff? Hvorfor er ikke du litt ute på livet selv? Anonym poster: 1e311f1ab3d175fcc32798f966a92e8e 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
FrøkenMånestråle Skrevet 22. juni 2012 #4 Del Skrevet 22. juni 2012 Hadde jeg vært deg så hadde jeg flyttet og jeg hadde ikke flyttet tilbake til han igjen. Det er lettere å ta seg av 3 barn enn 4. 5 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. juni 2012 #5 Del Skrevet 22. juni 2012 Om dette er noe som har pågått over mange år så tror jeg nok desverre at du må innse at han ikke kommer til å forandre på det med det første.. jeg ville gått inn i meg selv om virkelig tenkt over om det er noe jeg ville klart å levd med eller ikke.. Tror du burde skaffe deg barnevakt og dra bort alene en helg og slappe av å virkelig få tenkt over det.. Klarer du å leve med det så er jo saken grei.. Klarer du det ikke så tror jeg du vet hva du må gjøre.. I noen tilfeller holder det ikke at man elsker hverandre, det må være mer enn det.. Synes nå jeg.. Lykke til. Anonym poster: a5652e8e91da7f9e3d09d9d0134d9d95 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest BettyBoop Skrevet 22. juni 2012 #6 Del Skrevet 22. juni 2012 Sitter her og er helt knekt. Mannen min og jeg har lenge hatt en slags pågående feide, eller, det har alltid vært sånn. Kort sagt, mannen min er 36 år - men han blir jo aldri voksen. Da vi møtte hverandre var vi begge to festmennesker, kunne også røyke hasj engang iblant o.l. Så giftet vi oss, roet oss ned. Tok mer avstand fra dårlige venner, og fokuserte på de gode.. Eller, jeg gjorde det. Han bare lot som, har jeg skjønt. Da jeg ble gravid sluttet han helt å ha kontakt med ALLE venner, tilogmed de jeg ser på som "god" omgang. Vennene hans som røyker hasj iblant blir jo selvsagt aldri voksne, så de sendte ham titt og ofte meldinger om at "blir du ikke snart lei familielivet" etc. Dette er mange mange år siden nå. Vårt eldste barn er nå 7. Tiden gikk og han isolerte seg vel litt, jobbet mye, var sliten (han har alltid vært mye sliten), jobbet mer og en gang iblant dro han og møtte venner, kickoff med jobben. Jeg har jo ikke noe stort behov for disse tingene, men jeg kunne jo gjerne gått ut og møtt venner iblant, jeg blir så oppgitt. Når han drar ut er det ikke bare litt å drikke. Det er direkte flatfyll. Jeg satte foten ned, jeg var mye alene, og jeg har også diagnosen ME. Si hva dere vil om denne diagnosen og å få barn med den, men jeg har en god mestringsplan og jeg jobber også litt. Det går fint. Jeg er sliten, men med hjelp fra mannen min hadde det ågtt bedre. Her er saken, vi har nå tre barn, de yngste er 4 og 3. Han er ute mye mer enn meg. Som sagt, jeg har ikke et behov for det, men da yngstemann var 1 år så dro han ut med disse dårlige vennene sine, ble så drita at han ikke klarte å tenke klart, og kom hjem kjempespeedet på amfetamin. Jeg gikk ifra ham, tok med ungene og stakk. I et år. Vi flyttet sammen igjen, bot og bedring ble lovet, det var et feiltrinn. Noe jeg selvsagt også vet at det var ,men jeg klarer ikke stole på ham mer. Jeg følte meg så sveket og hver gang han er ute sitter jeg her hjemme og griner og stresser og hater han og vil bare dø. Det er helt jævlig!! Vi har gått masse i terapi og han lover å "endre reaksjonskjeden" der, men det holder 1 gang og så er det over. Jeg har vært ute 1 gang på 2 år nå. Han har vært ute (ute betyr i stua hos ne kompis og drikke seg full og spille ps3, se UFC etc. Latterlig og lavmål når du er 36.....) kanskje 24 ganger. Jeg forstår ikke at en voksen trebarnsfar vil så gjerne drikke seg full med dårlige venner. Kan han ikke møte vennene sine i andre omstendigheter? Jeg flyttet 70 mil for denne mannen og jeg VET at det er vanskelig å få nye venner, men han prøver jo ikke!!! Definisjonen hans på prøve er: Ikke se venner på 3 mnd - Klikke fordi jeg ikke vil at han skal være med folk som røyker hasj el. iblant - mene at jeg er kontrollfrik - dra t - drikke seg full - kalle meg hysterisk. OG JA, jeg ER hysterisk. Jeg vet det! Men jeg klarer ikke stole på han, Tilliten er brutt!! Jeg er så redd og jeg er så sliten og nå erh an ute igjen og dette har han GLEDET seg til i 4 uker. Tok med seg 3 liter vin og 6 øl og skulle "ta det med ro". Er så forbanna. Jeg skla på jobb imorgen men det kan jeg jo bare glemme for han kommer neppe hjme til 0130 som han "lovet" når jeg snakket med han isted hadde han drukket 4 øl og 6 glass vin. Han tåler ingenting forresten av drikke. Hvorfor er han sån? Hvorfor klarer han ikke holde en avtale? Ta tlf etc. Jeg orker ikke mer!!! Hvordan få han tilå forstå? Han sier han trenger å møte venner, han er sliten. Men fuck, jeg har ME, jeg er mye alene med ungene, jeg jobber litt, og jeg gjør det meste av husarbeid; jeg er også sliten ogjeg VET at kuren ikke er å drikke seg full!! FAen ass!! Vet jeg virker totalt gal nå. Jeg er ikke det.. Jeg er bare.. så sliten. Kom deg vekk fra han. Han er ikke bra for hverken deg eller ungene. Klarer forretsen ikke la være å henge meg opp i at du har fått tre unger med denne fyren? jeg mener var det slitsomt nok å ha en sammen med han, hvorfor få flere med han? men men gjort er gjort. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Fortviletkone Skrevet 22. juni 2012 #7 Del Skrevet 22. juni 2012 Å få 3 unger når man har ME er vel direkte uansvarlig? Utover det, så er han jo ikke så mye ute, kun hos kompiser og drikker. Du sier at dette med amfetamin var for to år siden, har det skjedd noe siden da som har innebært stoff? Hvorfor er ikke du litt ute på livet selv? Anonym poster: 1e311f1ab3d175fcc32798f966a92e8e Som jeg skrev så var jeg ikke interessert i å diskutere min ME :-) Min ME er ikke av de verste; jeg jobber og jeg følger opp mine barn og har en god plan med min MEspesialist. Som du kanskje kan forstå så er det mange med ME som har barn - ikke alle med ME ligger i en seng dagen lang - jeg ligger aldri i sengen, men jeg er mye slitn på andre måter. Slik som jeg har ME, så får andre folk sykdommer man ikke kan planlegge og de har barn. Han er ikke ofte ute, han er ute oftere enn meg. For ham er det en big deal å drikke seg full. Han har ikke gjort noe annet enn den amfetaminen, men den såret meg så veldig. Jeg følte han tråkket på hele familien og dreit oss ut med å gjøre noe sånt. Han tenker ikke når han drikker og han er ute av stand konstant til å holde avtaler eller se situasjoner. Jeg er ikke ute fordi jeg ikke har anledning. Det blir alltid kvalme hvis jeg skal ut, og når jeg skal ut er det første han sier "da skla jeg ut neste helg! selv om han har vært ute tre helger på rad før det. Jeg mener at det er så enkelt som at når man får barn så kutter man ut venner som ruser seg. Man finner seg ordentlige venner som ikke gjlr sånne ting. Når jeg en sjelden gang kan gå ut er jeg så sliten av å gjøre alt her hjemme fordi han glemmer/ikke orker/sitter på pcn etc. Eller må på jobb. Mitt største mål her i livet er ikke å drikke meg full. Jeg kan møte venner på andre arenaer. Jeg er så sliten av å ikke vite når han kommer hjem. Det verste er at jeg skal på jobb kl9 og jeg aner jo ikke om han orker å ta seg av barna så full som han var allerede klokka 1930. Når han skal ut reiser han klokka 16-17. Så fort ut av huset må han. Han må ha "fri". Jeg syns det er forkastelig. Han er så umoden på slike ting og ofte hvis jeg krever litt eller ungene er slitne så må han "ut". Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Fortviletkone Skrevet 22. juni 2012 #8 Del Skrevet 22. juni 2012 Kom deg vekk fra han. Han er ikke bra for hverken deg eller ungene. Klarer forretsen ikke la være å henge meg opp i at du har fått tre unger med denne fyren? jeg mener var det slitsomt nok å ha en sammen med han, hvorfor få flere med han? men men gjort er gjort. Det var jo ikke slitsomt å ha et barn med ham. Det som var slitsomt da var at han jobbet så mye. Han hadde jo sine svakheter da og men de var ikke så plagsomme og ikke like hyppige som de ble etter nr3. Han sier ofte at tre barn er så mye for ham, og det er jo greit. Han er en flott mann, ser jo at det ikke ser slik ut nå. Men han er flink med barna og han er veldig lfink til å stille opp for meg når jeg er syk. Dette er jo sånt som ikke kommer med når man er fortvilet men han føler ofte at han "fortjener" å gå ut. Men han har blitt stadig slappere med ting og tror ikke han ser det selv. Mye av problemet hos ham ligger i at når vi går til terapi så skjønner han ALT! og da tar han seg sammen. Og så trenger vi ikke terapi mer for "han har skjerpet seg". Han forstår ikke dette med forebygging og oppfølging. Jeg har jo flyttet fra ham før, i ett år og da ble jo ting bedre. Jeg savnet ham og han var flink og grei. Men nå frykter jeg det er påan igjen. Jeg kunne sikkert skrevet langt og lenge om både hans positive og negative sider, men i det siste har jeg vurdert å ta ut separasjon å flytte igjen. Problemet da er at han ikke vil klare å ha barna alene og jeg vil få enda mindre "fri" enn jeg har nå. Dette høres nok stygt ut men det trenger jeg jo. Jeg trenger mer fri. Tid for meg selv. Men hvordan skal jeg orke det når jeg gjør alt? Jeg vet at nummer3 ble mye for han, hun ble mye for meg og. Hun er kronisk syk og for tidlig født, men allikevel er ikke fylla noe jeg tenker på engang. Sukk.. Vet ikke hva jeg skal si jeg dere.. Er bare sliten.. Og sitter med angst og har sendt masse syke meldinger til ham om hvordan jeg føler det - totalt idiotisk når han har drukket og sikkert blir sur... Selv om jeg alltid ville ha svart på slike meldinger.. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest BettyBoop Skrevet 22. juni 2012 #9 Del Skrevet 22. juni 2012 Det var jo ikke slitsomt å ha et barn med ham. Det som var slitsomt da var at han jobbet så mye. Han hadde jo sine svakheter da og men de var ikke så plagsomme og ikke like hyppige som de ble etter nr3. Han sier ofte at tre barn er så mye for ham, og det er jo greit. Han er en flott mann, ser jo at det ikke ser slik ut nå. Men han er flink med barna og han er veldig lfink til å stille opp for meg når jeg er syk. Dette er jo sånt som ikke kommer med når man er fortvilet men han føler ofte at han "fortjener" å gå ut. Men han har blitt stadig slappere med ting og tror ikke han ser det selv. Mye av problemet hos ham ligger i at når vi går til terapi så skjønner han ALT! og da tar han seg sammen. Og så trenger vi ikke terapi mer for "han har skjerpet seg". Han forstår ikke dette med forebygging og oppfølging. Jeg har jo flyttet fra ham før, i ett år og da ble jo ting bedre. Jeg savnet ham og han var flink og grei. Men nå frykter jeg det er påan igjen. Jeg kunne sikkert skrevet langt og lenge om både hans positive og negative sider, men i det siste har jeg vurdert å ta ut separasjon å flytte igjen. Problemet da er at han ikke vil klare å ha barna alene og jeg vil få enda mindre "fri" enn jeg har nå. Dette høres nok stygt ut men det trenger jeg jo. Jeg trenger mer fri. Tid for meg selv. Men hvordan skal jeg orke det når jeg gjør alt? Jeg vet at nummer3 ble mye for han, hun ble mye for meg og. Hun er kronisk syk og for tidlig født, men allikevel er ikke fylla noe jeg tenker på engang. Sukk.. Vet ikke hva jeg skal si jeg dere.. Er bare sliten.. Og sitter med angst og har sendt masse syke meldinger til ham om hvordan jeg føler det - totalt idiotisk når han har drukket og sikkert blir sur... Selv om jeg alltid ville ha svart på slike meldinger.. Jeg ville gått fra han likevel. om det blir mer jobb på deg med ungene alene. Få hjelp av barnevernet? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Fortviletkone Skrevet 22. juni 2012 #10 Del Skrevet 22. juni 2012 Ser ikke helt hvorfor jeg skal belemre barnevernet med det her Jeg vil helst ha tips til hvordan jeg skal få mannen min til å forstå hvordan dette tærer på meg. Jeg har flyttet fra ham før som sagt og det gikk bra - så det går uten ham og. Det er bare det at han er en god pappa og stort sett en god ektemann. Men dette problemet blir bare verre og verre. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest BettyBoop Skrevet 22. juni 2012 #11 Del Skrevet 22. juni 2012 Ser ikke helt hvorfor jeg skal belemre barnevernet med det her Jeg vil helst ha tips til hvordan jeg skal få mannen min til å forstå hvordan dette tærer på meg. Jeg har flyttet fra ham før som sagt og det gikk bra - så det går uten ham og. Det er bare det at han er en god pappa og stort sett en god ektemann. Men dette problemet blir bare verre og verre. Han kommer ikke til å forstå. Du sier jo selv du har prøvd og at det ordner seg en stund men så blir det drit igjen. han er den han er. Du kan ikke forandre et menneske. Vet ikke kanskje barnevernet kan hjelpe med avlastning og sånt. hva vet jeg. Bare et forslag. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Mysticgirl Skrevet 22. juni 2012 #12 Del Skrevet 22. juni 2012 Uff, jeg blir sliten bare av å lese det der. Han er ikke moden og ansvarlig og han oppfører seg meget barnslig. Bli kvitt hele fyren og få frihelger annenhver helg der du kan ta vare på deg selv, mens han har ungene Da får du mer overskudd til å ta vare på deg selv, siden han har driti i hele den delen og bare er egoistisk. En voksen mann som bare MÅ drikke seg full er lite tiltrekkende og minner om korttenkthet i mine øyne. Dump han du og få mer positiv energi ut av dagen. For nå bare formørker du det med å slite deg gjennom dagene pga den fyren! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Invicta Skrevet 23. juni 2012 #13 Del Skrevet 23. juni 2012 Hva, helt konkret, er det du mener han bør forandre? Bør han droppe alle vennene sine? Slutte helt å drikke? Hvis du stiller veldig mange krav blir det desto vanskeligere for ham å etterleve dem. Han opplever sannsynligvis deg som veldig kontrollerende og krevende og som at du fortsetter å straffe ham for et feilgrep han gjorde for mange (?) år siden. Hvis du vil være sammen med ham har han rett i at du må stole på ham. Tenk hvor mye energi du bruker på å stresse med ting som kanskje aldri skjer. Er det ikke bedre å ta det hvis det skulle skje? Når dere går i terapi, forteller han da hvordan han opplever ting, eller blir det sånn at du sitter og forteller alt du synes er ugreit som han så lover å "skjerpe seg" på? I et forhold tror jeg nok at man må være ganske raus med hverandre, og man kan ikke forandre andre, bare seg selv. Så da må du bare finne ut hva du vil. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
SemperFi Skrevet 23. juni 2012 #14 Del Skrevet 23. juni 2012 Virker som du har allerede bestemt deg. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 23. juni 2012 #15 Del Skrevet 23. juni 2012 Hei. Jeg har ME selv, gift og vi har to barn. Mens jeg har tre (ergo mannen er nr 3) Jeg er mye dårligere enn deg. Jeg sover 15 timer i døgnet. Mannen gjør lite/ingenting hjemme. Han jobber mye, han tar seg en øl om kvelden, og går han ut med jobben så er det full fest og jeg kjører og henter han hvis ikke det blir taxi hjem. Jeg kan gi deg mine tanker rundt dette. Og jeg kan si enkelt og greit at jeg har vært dritt lei, utslitt, grått , sint, fortvilet ..you name it over han. Men i mine bedre perioder ser jeg litt annerledes på det, og det vil jeg fortelle deg. Det er ikke bare bare å leve med en man er glad i som man ser er syk, og som man VET man ikke kan gjøre frisk. Klart de kan hjelpe oss så vi blir bedre, men "målet" for menn er gjerne helt frisk , da har de hjulpet oss. Vær klar på hva du synes er slitsomt. Kort varsel på beskjeder, stress ol. (f.eks kan du si at ok du skal ut, men kan du først hjelpe meg med kveldsmat/legge minste ungen ol) Menn rømmer gjerne (ikke alle, så ikke halshugg meg her) når det er ting de synes er vanskelig/vond. Rømmer på jobb. Drikker seg ned. Slik jeg leser det er mannen din ute og tar seg en flatfyll en gang i måneden. Det jeg har kommet frem til er at dette er mannens "pusterom". Han "fri" fra hverdagens mas, konas sykdom, alt han ser han ikke får gjort ol. Vi kvinner prater med venninner, menn drikker, spiller playstation f.eks (det er skrevet en bok som heter "kvinner går til legen, menn går på byn"..det er faktisk noe sant i det) Jeg fant ut at det kunne bli for mye for mannog barn med en sliten kvinne/mamma. Dermed ba jeg mannen ta seg disse fri-kveldene jevnlig. Jeg skaffet også avlastning for barna, så de fikk helger med "frikse og uthvilte voksne". I ettertid ser jeg at det er et beste jeg har gjort. Barna vokste på det. Mannen fikk puste uten dårlig samvittighet og jeg fikk tid alene, som jeg ikke brukte på å ordne hjemme, men som var min tid. Uansett om jeg ville sove , se tv eller være sosial. Vi fikk vaskehjelp. Og avtalen er at om jeg trenger ekstra hjelp så sier jeg ifra til henne. F.eks henge opp gardiner en dag. Vaske vinduer, inne kjøkkenskap ol. Det letter veldig når jeg ikke må vaske, men kun rydde før hun kommer. Og har jeg ikke orket ryddingen så samler hun sammen og det går greit. Jeg har en stor balje jeg legger "rot" i. Begynner i stuen - alt som ikke hører til der går i baljen, kjøkken, bad, gang osv. Orker jeg etter den runden settes ting på plass. Hvis ikke kan jeg at det en annen gang/dag. Evt kan ungene ta det som er deres opp på rommet. Vurder å redusere jobbingen din. vet ikke om du jobber fult, men hva med 80% eller 50% ? Ha mengder med tøy så ikke det stresser deg med at du MÅ vaske. Unger kan fint legge rene klær på plass selv (den eldste her - mannen, gjør det ikke, de andre to gjør det) Lær deg å se gleden ved ting, ikke fokuser på det du synes er dumt. F.eks med at han trenger denne fri-dagen sin hver måned. Hvis du sier høyt og tydelig at du unner han den, og dere to planlegger litt når den skal være , så den ikke kræsjer med din jobbing ol Det gir bare stress og uro. Du og han vet at han ligger dagen etter. Om du/dere ikke har ordnet barnefri den dagen han ligger, så finn på noe koselig med dine tre barn den dagen. Se på det som du og dine barns dag. Du vil se at hvis dere strukturerer når han skal feste, du godtar det og er positiv til det så løper han kanskje ikke ut døra så fort (nå snakker jeg i sånn seks måneders perspektiv). Når det gjelder vennene hans. De han er sammen med nå de driver ikke med hasj/amfetamin? Det er ikke lett å finne nye venner i voksen alder, og han skal bruke kvelden til å koble av og kose seg. Være litt gutt og sitte og juge og tulle som gutter gjør. Kan det være en løsning at han ikke kommer hjem så ikke ungene ser han fyllesyk og jævelig? Hvilken tillitt er det du trenger? Dette var det jeg kom på i farten. Er sikkert mye mer som vi/jeg har satt igang for at vi alle skal kune leve godt, og ikke være en familie preget av at mor har ME. Det påvirker alle på en eller annen måte når den ene har en kronisk sykdom. Og da er det viktig å ta imot hjel og huske at de "friske" trenger litt avkobling innimellom. Og en dag i måneden synes jeg ikke er mye. Bare spør om du lurer på noe eller stusser ved noe av det jeg har skrevet. Skal prøve å svare deg så godt jeg kan. Men en ting skal du vite, jeg har vært der du er nå, det er forferdelig slitsomt. Og det må tas noen grep for å få familielivet på plass for dere alle. Og jobben den er det jeg som gjorde. Jeg visste hva jeg trengte. Ut fra mannens handlinger skjønte jeg hva han trengte. Legprøv å få sluttsummen til å bli fire. Gi og ta i denne prossessen så vil det gå bra. Lykke til 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 23. juni 2012 #16 Del Skrevet 23. juni 2012 Jeg vil helst ha tips til hvordan jeg skal få mannen min til å forstå hvordan dette tærer på meg. Du kan ikke endre andre. Du kan bare endre deg selv. Anonym poster: 64b7438fd40297b6773fccd94554c881 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå