Er så LEI av forholdet

[AnonymBruker]

Jeg vet at forhold har sine oppturer og nedturer.. muligens er vi nede en periode nå. Jeg vet ikke. Vi har vært sammen i snart 4 år og bodd sammen i 3 av de. Han er noen år eldre enn meg og jeg er ikke mange årene fra det stor 30-tall

I det siste, det vil si siste 6 mnd (og periodevis noen tider før i forholdet), har vi ikke klart å "holde sammen". Vår kommunikasjon er helt fraværende. Når et tema blir tatt opp så blir det til en krangel. Og våre krangler er om dagen helt ekstreme. Vi trykker på hverandres knapper og det ender med at vi blir sinte og holder munn, og jeg ender opp med total krasj og ligger å gråter resten av dagen.

Vi prater litt godt og snakker om hvordan vi skal bli flinkere til å kommunisere - men igjen faller det sammen plutselig når et samtaleemne tas opp. Det er ikke ømfintlige emner heller - det kan være banale ting som ferietur eller, ja, hva som helst.. og så går det galt.

Jeg er nå så sliten av dette og lei - at jeg vil i grunn ikke ta opp noe som helst. For jeg vet hva det ender i. Men jeg kan jo ikke være en nikkedukke resten av livet heller. Jeg vil ikke leve i et forhold hvor jeg ikke kan ha meninger.

Og i tillegg til dette så kan han gjerne ta opp emner sammen med sin familie når vi er på besøk. Som for eksempel diskutere navn på baby når vi er blitt enige om at det er en sak som bare skal være vår.. Heller ikke navn på baby kan vi snakke om om dagen, fordi vi er uenige..

Han legger seg sjelden i senga om natta og jeg sover alene. En natt la han seg i barnet sin seng også.. så kanskje han begynner å bli skikkelig lei meg også. Jeg er i allefall det!

Hvordan skal vi komme oss ut av dette negative mønsteret?? Han vil ikke oppsøke noen tredjepart fordi "det er bortkastet".

Dette ble nok langt og rotete.. som forholdet er. Men er det noen som har det slik? Har hatt det slik? tips, råd, erfaringer tas mot med takk

Anonym poster: afb7b72220dbd0aa5a9174d98dc39f96

[Myosotis]

Hva er det som skjer, som utløser kranglingen, når du tar opp et tema?

Du nevnte kommunikasjon, men det kan være så mangt. Men når man er et par der begge har sterke meninger, så må man jo nesten bare venne seg til at ikke begge kan ha rett alle gangene! Enten må man samarbeide, og finne en middelvei og et kompromiss som begge kan leve med - eller så må man bare bytte på å ha rett.

Kan det være at dere tar ting litt for seriøst for tiden? Å diskutere babynavn foran familien er jo bare en filleting, egentlig. Prøv å ikke vær så nærtakende, og le litt av dere selv. Kan det være en innstilling å ta neste gang du skal ta opp et tema?

[Gjest Gjest]

har det slik på samme måte selv. prøver å forbedre meg, men jeg er sur og grinete hele tiden fordi jeg er så lei og klarer ikke å kontrollere det. alt han gjør blir overanalysert. jeg er halvparten av problemet, og jeg synes det er vanskelig å forvente forbedring fra han når jeg ikke klarer det selv. vi skal liksom jobbe med problemene men ingenting blir gjort.

jeg har ingen tips, håper noen har hjelpende svar.

[Gjest Gjest]

glemte si at jeg er inni en vanskelig periode nå, og at dette har utløst situasjonen våres. #3

[Gjest EasyRider]

Jeg valgte å skille meg men det var et par andre issues også som kom frem og som ikke kunne løses. Det ene var pillemisbruk under svangerskap slik at vi fikk en hjerneskadd sønn. Det andre var at hun "ble" lesbisk. Hun var det vel hele tiden. Hun hatet menn og lagde konflikter med alle menn. Kvinner derimot gikk bedre. Hun brukte selvsagt ikke piller når hun var svanger med min datter. Jeg lurer meg på om ikke hun ville abortere sønnen min. Svaret får jeg aldri og jeg ønsker ikke å få vite det.

Kanskje dere tross alt ikke har det så ille. Jeg må leve med min historie hele livet og må alltid støtte min sønn ekstra. Sædet verste er at han ikke får leve et fullverdig liv på grunn av mammaen sin.

Tenk på hvor ille det kunne vært for dere. Tenk på hva dere vil ha. Se om det matcher. Finn en veien MED en tredjepart. Kanskje mannen din er redd fordi han ser det som starten på en skilsmisse.

Og forsøk å gjøre noe dere liker sammen. Som en familie. For meg er det for sent men dere har kanskje fremdeles muligheten.