Gå til innhold

Pappa har fått et barn med en annen kvinne, imens han er sammen med mamma.


Gjest jente18

Anbefalte innlegg

Gjest Gjest

Jeg og helsesøster på skolen diskuterte det lenge, og kom fram til at vi skulle gjøre det.. For vi begge visste at ingen av foreldrene mine kom til å ta kontakt med de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg håper du finner en løsning på dette TS. Og tar med deg de tipsene du får. Det er ikke rart at du har mye sinne og følelser oppe i alt dette, og du har ikke fått noe avstand til dette enda så da bygger følelsene seg opp. Jeg vet også hvordan det er å "skylde" på noen selv om de ikke er årsaken i seg selv til at ting er gått galt, men de blir en sterk assosiasjon til det og jeg ser hvordan du har veldig vondt for å forholde deg til at det fins en unge ute der. At det er et "bevis" på all ulykken, et slag i trynet osv...som om denne ungen blir et ekstra "ansvar" som har tatt fra deg din familie sånn den skulle være.

Likevel håper jeg at du kan heller se det som denne dama sin feil og faren din. Og ikke den lille ungen etter hvert. Men skjønner det er vanskelig nå. Jeg har ikke mistet all respekt for deg ut av din uttalelse for jeg skjønner at oppe i din situasjon er det utrolig vanskelig og vondt at det fins noen som på en måte "skriker" ut ødeleggelsen i din familie, og hatet til denne moren som kunne la det skje. Det at noen kommer og "tar" vekk og ødelegger din familie, og det at du har sett din mors smerte og tenker kanksje hvordan hun har følt alt oppe i det her, og du vil ikke at hun skal ødelegges. Da vil man oftest ikke ha noe å gjøre med de faktorene som har "ødelagt". Jeg har følt lignende på kroppen selv men skal ikke si jeg kan sette meg helt i din situasjon. Men du syns hele greia er fryktelig vond og det gir du jo uttrykk for. Men jeg tror jo mer du tenker på alt dette med sinne jo mer vonde følelser får du. Når vonde følelser blir så instense så er alt som står igjen smerte og hat. Det er ikke godt for deg. Du burde oppsøke noen å snakke med og evt flytte ut som mange gir råd om. Å få bukt med følelsene dine er det første du burde fokusere på. Å få ut alt til en psykolog eller noe. Så kanksje det blir lettere for deg å takle ting bedre etter hvert. Tenk også på at for din mor betyr du jo egentlig all verden. Prøv kanksje litt og litt å gjøre hyggelige ting med henne. Jeg skjønner moren din har gått igjennom mye vondt pga dette men det som hadde hjulpet mest siden man ikke får gjort så mye med å utagere, er å vise henne at du er glad i henne. Hun og faren din har nok snakket mye om dette. Men du må ta vare på deg selv jente.

Dette ble nok rotete og jeg skal ikke si jeg nødvendigvis har rett i alt, bare prøver å forstå, så rett meg om jeg tar feil :) Men jeg ønsker bare deg alt godt.

Anonym poster: edd6e8902c05f5ca8b1e031b6db6a29a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nikki09

Jeg og helsesøster på skolen diskuterte det lenge, og kom fram til at vi skulle gjøre det.. For vi begge visste at ingen av foreldrene mine kom til å ta kontakt med de.

Og du trodde ikke at hvis foreldrene dine hadde hatt et ønske om å ta kontakt med de så hadde de gjort det?! Jeg er rimelig sikker på at med mindre foreldrene dine er tilbakestående eller lignende, så er de mer enn istand til å ta sånne avgjørelser uten din innblanding!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakker av erfaring når jeg sier det jeg skal si nå.

Det du skriver her, er alt vi får greie på. Hvordan det er hjemme, og hvordan DU oppfører deg, vet trådleserne absolutt ingenting om.

Jeg skal fortelle deg såpass at foreldrene dine har prøvd hver eneste dag i over et år nå.

Moren din har hatt det vondt pga det faren din har gjort, men hvordan du har oppført deg mot henne har knust henne ti ganger så mye.

Du har gjort situasjonen for henne verre enn hva det var til å begynne med.

Og som mange andre sier her, ja, du har blitt 18, og du kan nå flytte. Du kan ordne stipend og flytte,

så slipper du å ha det slik du har her hjemme.

Moren og faren din har prøvd utallige ganger og gjøre situasjonen din hjemme bedre, men du møter dem med kald hånd.

Du er frekk, kald, og oppfører deg på en måte som ikke er akseptabelt.

Du har det så vondt, og grusomt - men når faren din gir deg kortet: da er det greit, når moren din gjør det du ber henne om, så er det greit.

Du bürde tenke litt på at absolutt ingen tvinger deg til å bo hjemme. Og at istedet for å terrorisere hjemmet ditt slik du gjør

med stygge ord, kald oppførsel og frekt oppsyn - så kan du faktisk flytte.

Og kommentarer til innlegget ditt:

1. Grunnen til at du får "mindre" oppmerksomhet, at han ikke sier natta/ringer, er fordi han har valgt å trekke seg tilbake.

Fordi han har blitt møtt med dritt hver gang han har prøvd.

2. Ingen holder deg på utsiden fordi du ikke er den eneste som har kommet over det. For du er faktisk ikke den eneste. Moren din har ikke kommet over det, heller ikke søstrene dine. Men de har skjønt at barnet er der, det som har skjedd har skjedd. Enten kan man leve slik du gjør nå, eller gjøre det beste ut av det slik det har blitt. Og bære nag og oppføre seg stygt, er kun å strø salt i såret for alle parter.

Så selvom du kanskje føler de "feier det under teppet", så er ikke det realiteten. For det har blitt snakket om, og alle har gjort alt for at det skal fungere best mulig for alle.

3. Og det handler ikke om at moren din er naiv. Det handler om at hun har levd livet sitt med den mannen fra hun var ung jente. Hele livet er bygd opp sammen med han, hun har hus, unger, og hele fortiden sammen med han. Da er det ikke bare å gå fra han slik du ønsker. Hun har valgt å stole på han, fordi det er et valg hun måtte ta når hun fikk valget mellom og bli hos han eller forlate han.

Når du tar et valg som det å bli igjen, så kan man ikke gå rundt å psyke seg på at hun ikke har tillit til han, for deretter og gå 24/7 å tenke og følge med på hva han driver med.

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

Sier det egentlig ikke seg selv at ei 18 år gammel jente (som var 16 år når dette skjedde) kommer til å reagere med sinne og hat rettet mot foreldrene for deres valg rundt hele situasjonen? Jeg skjønner ikke at noen rundt henne kan forvente at hun skal være snill mot faren sin etter det han har gjort. Jeg skjønner at hun synes moren er tåpelig som fortsatt er hos han. Det er helt naturlige reaksjoner på hva hun har opplevd. Hun er sint, skuffet, såret og tydeligvis veldig sliten og lei av alt det faren sine avgjørelser har gjort med både henne og familien.

Jeg kan med hånden på hjertet si at hadde jeg vært i TS sin situasjon hadde jeg også reagert slik. Jeg hadde vært det barnet som virket kald, innesluttet, kjeftete og kravstor. Den oppførselen hadde kommet av at jeg hadde vært så forbannet og så utrolig såret over situasjonen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Jeg synes ikke noe om at hun truet med å hoppe ut fra balkongen, et voksent menneske gjør ikke det overfor sine egne barn (heller ikke overfor venner). Det får meg til å tenke på at hun kanskje har gitt for mye ansvar for sine egne psykiske problemer til sine barn og at du er en følsom person som har tatt ansvar for din mor i mange år, kanskje ubevisst, også før din var var utro"

er så enig i denne! dette viser at din mor er i alvorlig psykisk ubalanse

Anonym poster: 5e003bf8b8e2c6fca613bd3f1ddda51f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns dere som kaller Ts en bortskjemt drittunge burde tenke dere om en gang til.

Hun har først vært vitne til at hele familien får greie på farens utroskap, så at moren ville ta livet av seg, så plutselig få en søster. Alt dette i ung alder. I tillegg til dette blekner faren som helten i hennes liv. Klart hun reagerer med sinne og sorg! Hvem hadde ikke gjor det i en slik situasjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

"Jeg synes ikke noe om at hun truet med å hoppe ut fra balkongen, et voksent menneske gjør ikke det overfor sine egne barn (heller ikke overfor venner). Det får meg til å tenke på at hun kanskje har gitt for mye ansvar for sine egne psykiske problemer til sine barn og at du er en følsom person som har tatt ansvar for din mor i mange år, kanskje ubevisst, også før din var var utro"

er så enig i denne! dette viser at din mor er i alvorlig psykisk ubalanse

Anonym poster: 5e003bf8b8e2c6fca613bd3f1ddda51f

Eller hadde en intens psykisk reaksjon når hun fikk alt slengt i trynet. Betyr ikke at hun er ustabil nå. Det er ikke unormalt når man føler at alt er forvirrende og for mye at man mister seg selv. Det er ikke unormalt en gang. Familien går i oppløsning, mannen din har fått unge med ei anna, og kanksje hun hadde nok å stå med i fra før...det er ikke rart at det på et eller annet tidspunkt klikker litt. Da er man ikke seg selv. Jeg tviler på at hun vil barna sine vondt. Det ble bare for mye akkurat der og da tenker jeg. Det er trist at sånne ting skjer og går utover barna, men man må prøve å skjønne litt så man ikke bare dømmer og tar konklusjoner.

Jeg har vært der selv. Ikke på samme måten men jeg vet at når ting blir for mye så mister man seg selv, men som regel skjønner man at det var en reaksjon og kommer seg på bena senere og takler det.

Anonym poster: edd6e8902c05f5ca8b1e031b6db6a29a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller hadde en intens psykisk reaksjon når hun fikk alt slengt i trynet. Betyr ikke at hun er ustabil nå. Det er ikke unormalt når man føler at alt er forvirrende og for mye at man mister seg selv. Det er ikke unormalt en gang. Familien går i oppløsning, mannen din har fått unge med ei anna, og kanksje hun hadde nok å stå med i fra før...det er ikke rart at det på et eller annet tidspunkt klikker litt. Da er man ikke seg selv. Jeg tviler på at hun vil barna sine vondt. Det ble bare for mye akkurat der og da tenker jeg. Det er trist at sånne ting skjer og går utover barna, men man må prøve å skjønne litt så man ikke bare dømmer og tar konklusjoner.

Jeg har vært der selv. Ikke på samme måten men jeg vet at når ting blir for mye så mister man seg selv, men som regel skjønner man at det var en reaksjon og kommer seg på bena senere og takler det.

Anonym poster: edd6e8902c05f5ca8b1e031b6db6a29a

Man kan ikke forvente at mødre og fedre aldri skal gjøre feil. Jeg er enig med deg her AB, synes at folk er grusomt kjapp med å dømme foreldre som får en reaksjon etter noe slikt. Det er snakk om at mannen hennes har fått barn med en annen! Dette kan sette i gang en utrolig sterk reaksjon der moren ikke har vært seg selv. Betyr ikke at hun ikke kan ta vare på sine barn. Vi er mennesker, ikke maskiner. Av samme grunn folk går i sjokk etter en trafikkulykke, er det mulig for mennesker å bli utilregnelig etter store følelsmessige traumer.

Anonym poster: 25ebbd1d8acabadd8acbb365fd4293e7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

meg, meg, meg, meg, meg, meg, meg, meg, meg.

Etter alle innleggene til TS så synest jeg ikke synd i henne i det hele tatt. Å jo mer hun skriver jo mer forsvinner sympatien. Maken til selvkonsentrert person. Sykt.

Anonym poster: 5c941e2ca19fc4a67121f7f3085ca5f0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er det søskenet som ble til fordi at vår felles far var utro.

Jeg savnet så utrolig både søsken og faren min da jeg vokste opp. Det var bare meg og mamma. Lengselen etter tilhørighet og ikke minst en far. Noe "alle" andre hadde, men for meg var bare et ord. Noe jeg ikke kjente til, men lengtet etter. Som voksen er savnet der fortsatt. Etter den faren som jeg aldri ble kjent med. Etter søsken hvor vi har et felles opphav. Hvor jeg kan se og kjenne meg igjen, personlighet eller utseende. Jeg ble bare alene.

Ikke la det lille barnet bli som meg.

Anonym poster: 8e485e46e41c904e2b9b107d4e58243b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan ikke forvente at mødre og fedre aldri skal gjøre feil. Jeg er enig med deg her AB, synes at folk er grusomt kjapp med å dømme foreldre som får en reaksjon etter noe slikt. Det er snakk om at mannen hennes har fått barn med en annen! Dette kan sette i gang en utrolig sterk reaksjon der moren ikke har vært seg selv. Betyr ikke at hun ikke kan ta vare på sine barn. Vi er mennesker, ikke maskiner. Av samme grunn folk går i sjokk etter en trafikkulykke, er det mulig for mennesker å bli utilregnelig etter store følelsmessige traumer.

Anonym poster: 25ebbd1d8acabadd8acbb365fd4293e7

men det er forskjell på det å få en intens psykisk reaksjon og det å true med å hoppe fra balkongen foran mann og barn, da er man ikke i balanse i utgangspunktet

Anonym poster: 5e003bf8b8e2c6fca613bd3f1ddda51f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men det er forskjell på det å få en intens psykisk reaksjon og det å true med å hoppe fra balkongen foran mann og barn, da er man ikke i balanse i utgangspunktet

Anonym poster: 5e003bf8b8e2c6fca613bd3f1ddda51f

Hvordan vet du hvordan folk reagerer på ting som gjør at deres verden faller i grus?

Anonym poster: 8e485e46e41c904e2b9b107d4e58243b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

meg, meg, meg, meg, meg, meg, meg, meg, meg.

Etter alle innleggene til TS så synest jeg ikke synd i henne i det hele tatt. Å jo mer hun skriver jo mer forsvinner sympatien. Maken til selvkonsentrert person. Sykt.

Anonym poster: 5c941e2ca19fc4a67121f7f3085ca5f0

Jeg startet jo hele tråden fordi JEG trengte råd, og derfor handler vell denne tråden om MEG og min situasjon. Istedet for å komme med upassende kommentarer, kan du like så godt holde munn og ikke kommentere tråden, eller la være å lese den.Takk.

----------------------

Takk for gode råd, igjen:-) Setter virkelig pris på det dere skriver til meg. Det er bare noe jeg må jobbe med meg selv med. Uansett hvor mange ganger jeg forteller meg selv at jeg ikke skal tenke på det, så tenker jeg bare mer på det. Uansett hvor jeg går/er assosierer jeg det med situasjonen min. Om jeg går ute og ser et barn, er det ofte at jeg tenker "er det henne kanskje?" eller hvis jeg hører et navn som er ganske så likt som hennes.. Men som sagt, det er noe jeg må jobbe med meg selv.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Man kan ikke forvente at mødre og fedre aldri skal gjøre feil. Jeg er enig med deg her AB, synes at folk er grusomt kjapp med å dømme foreldre som får en reaksjon etter noe slikt. Det er snakk om at mannen hennes har fått barn med en annen! Dette kan sette i gang en utrolig sterk reaksjon der moren ikke har vært seg selv. Betyr ikke at hun ikke kan ta vare på sine barn. Vi er mennesker, ikke maskiner. Av samme grunn folk går i sjokk etter en trafikkulykke, er det mulig for mennesker å bli utilregnelig etter store følelsmessige traumer.

Anonym poster: 25ebbd1d8acabadd8acbb365fd4293e7

Sånn for å påpeke det; moren ville hoppe fra balkongen fordi mannen var utro, ikke fordi mannen hadde vært utro og fått en unge.

Balkong-hendelsen skjedde i 2007, og barnet ble født i 2009...

Til TS:

Jeg har svært så lite sympati for deg nå, etter at du kalte den lille jenta "avskum", og ønsker henne død. Hun er minst like uskyldig oppi dette som deg. For ikke å snakke om en annen ting dere har felles: Dere har begge en drittsekk til far. Og du vil ikke ha henne som søster. Vel, hun valgte ikke deg. Hun valgte ikke faren deres, og hun valgte ikke moren sin. På mange måter er hennes situasjon verre enn din, fordi hun er født som et slags symbol på svik. Og hun er hatet for noe hun ikke kan noe for, eller gjøre noe med. Synes mer synd på henne enn på deg, for å være ærlig.

At du er usikker på hva du skal tenke om henne, er forståelig, med tanke på situasjonen. Men jeg lurer på, som en annen her nevnte, om du ikke er litt sjalu. Selv om du protesterte på det. Jeg tenker litt som så at du sier du alltid har vært pappas lille jente, og at dere var tett knyttet til hverandre. Men nå har han fått enda ei jente. Og det er vel ikke utenkelig at følelsen av å bli "byttet ut" kan forsterke allerede sinte og såre følelser.

Du burde vel heller prøve å se jenta for det hun er: Et uskyldig lite barn, som er enda mer låst i denne situasjonen enn du er; hun kan ikke velge å flytte, for eksempel. Ei lita jente som sitter i den samme båten som deg, om enn på en annen side. Ei jente som vil vokse opp som et forhatt symbol på svik.

Ut over det har jeg ikke noen råd. Jeg håper de andre søsknene etterhvert klarer å ta kontakt med den lille, slik at hun iallefall får føle at noen av hennes søsken ikke klandrer henne... For hun er den lille søsteren din. Du er storesøster, enten du liker det, eller ikke. Det beste du kan gjøre for deg selv, er faktisk å akseptere det. Du trenger jo ikke å like det, selv om du sikkert ikke hadde hatt vondt av det.

Og om tanken på å være storesøster begynner å vokse på deg, skal du ikke ha dårlig samvittighet overfor moren din. Du har lov å bli glad i søsteren din (om du skulle bli fortrolig med tanken), det betyr ikke at du synes omstendighetene rundt hennes tilblivelse er greit.

Men uansett hvilket resultat du ønsker å komme til, bør du prøve å skille jenta og utroskapen. Ja, hun er resultatet av utroskapen til din far. Men hun er ikke utroskapen. Og hun fortjener å slippe å bli kalt avskum bare fordi hun har de foreldrene hun har...

Endret av Raven Emerald
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...