Pappa har fått et barn med en annen kvinne, imens han er sammen med mamma.

[AnonymBruker]

TS høres ut som en EGOISTISK og BORTSKJEMT drittunge. Uansett hvor kiipt dette er for deg så er det mye vanskligere for moren din.

Du tenker bare på "meg, meg, meg". I tillegg er du sjalu ut på halvsøsteren din.

Jeg tror du bør flytte, ikke for din del, men for din families del.

Anonym poster: 5c941e2ca19fc4a67121f7f3085ca5f0

[Gjest Gjest]

Ja, jeg er JÆVLIG sjalu på den ungen. Nei, ikke i det hele tatt. Jeg synes det er SYND på hennes vegne å vokse opp i det hun må vokse opp i, rett og slett!

Alle reagerer forskjellig, og om _min måte å reagerer på er å svare frekt (ufrivillig), være kald og innelukke meg så er ikke det min skyld. Mennesker er bgyd opp forskjellig og det er min måte å reagere hele situasjonen på. Så Nei, jeg er verken egoistisk, bortskjemt og jeg tenker langt ifra på bare meg selv;-)

[AnonymBruker]

TS høres ut som en EGOISTISK og BORTSKJEMT drittunge. Uansett hvor kiipt dette er for deg så er det mye vanskligere for moren din.

Du tenker bare på "meg, meg, meg". I tillegg er du sjalu ut på halvsøsteren din.

Jeg tror du bør flytte, ikke for din del, men for din families del.

Anonym poster: 5c941e2ca19fc4a67121f7f3085ca5f0

Hva vet du om dette? Alle reagerer forskjellig og istedenfor å kanskje være innesluttet så har dette endt opp i mye sinne og irritasjon hos TS. Hva vet du om hun er sjalu på halvsøsteren sin?

Anonym poster: 702203bb826f8e9871ff7584b090bacf

[AnonymBruker]

Etter som pappa er en idiot, gidder han ikke å forteller oss noen ting. Jeg aner ikke om han har kontakt med barnet i det hele tatt; men etter som jeg har funnet barneseter, barneklær og slike ting i bilen, så har jeg gått ut ifra at de har kontakt…..Men som sagt, jeg aner ikke -for han sier ingenting….

Ikke dra alle under en kam. Om det er slik du har valgt å takle situasjonen, så er det ikke rart han ikke ønsker å dele informasjon med deg.

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

[AnonymBruker]

Ikke dra alle under en kam. Om det er slik du har valgt å takle situasjonen, så er det ikke rart han ikke ønsker å dele informasjon med deg.

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

Hvordan skal hun takle dette da? Syns faren fortjener en kald skulder. Han har vært en idiot og ødelagt familien fordi han var kåt.

Anonym poster: a13c6497db4fb58af499cb3f5054a2b3

[AnonymBruker]

TS høres ut som en EGOISTISK og BORTSKJEMT drittunge. Uansett hvor kiipt dette er for deg så er det mye vanskligere for moren din.

Du tenker bare på "meg, meg, meg". I tillegg er du sjalu ut på halvsøsteren din.

Jeg tror du bør flytte, ikke for din del, men for din families del.

Anonym poster: 5c941e2ca19fc4a67121f7f3085ca5f0

Egoistisk, ja.

Bortskjemt, ja.

Og klart det er 100 ganger vanskeligere for moren, og i tillegg til dette gjør TS det enda mer vanskelig for henne.

Men at hun er sjalu på halvsøsteren syntes jeg ikke er riktig og si.

Det jeg prøver å komme frem til her, er at hun kan ikke oppføre seg slik hun gjør nå,

og forvente at faren skal komme og si god natt, at faren skal ringe og høre hvordan hun har det.

Når en person har prøvd alt han kan for å få tilgivelse (ikke nødvendigvis tilgivelse engang, men kontakt i det hele tatt),

men blitt avisst 10000000 ganger på 100000 forskjellige jævlige måter,

så er det ikke rart man trekker seg unna.

Man kan aldri få det bra, med mindre man prøver og få det bedre selv.

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

[AnonymBruker]

Hvordan skal hun takle dette da? Syns faren fortjener en kald skulder. Han har vært en idiot og ødelagt familien fordi han var kåt.

Anonym poster: a13c6497db4fb58af499cb3f5054a2b3

Det er ingen som kan fortelle henne hvordan hun skal takle det. Alle ville ha taklet dette på hver sin måte uansett.

Men man må akseptere at moren har valgt å bli igjen hos han. Og det faktum gir henne absolutt ingen gyldig grunn til å

konstakt lage et helvete for alle rundt seg.

Alle har prøvd sitt beste, men når hun da fortsetter å strø salt i såret og skape ubehagelig stemning til enhver tid,

så er det ikke stort mer å gjøre.

Hun ønsker sterkt at mor og far skal forlate hverandre, fordi det er for hennes eget beste.

Hun setter moren i en forferdlig situasjon, hvor hun står i midten av minstedatter og mannen hun har delt hele livet med.

Som flere har sagt, hun er tross alt blitt 18. Så istedet for å bli igjen hjemme og gjøre situasjonen verre for alle parter,

så er det på tide å flytte. Kanskje det også vil gjøre det bedre for TS psykis.

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

[Gjest Gjest]

Nå kan jeg si det sånn at jeg faktisk ikke har avvist pappa på noen som helst måte. Hendelsen skjedde i mars i fjor, og jeg avviste han kanskje i en en liten periode, for jeg trengte å la saken synke litt i magen med hjelp fra psykolog og helsesøster.

Jeg sa fra dag 1 at jeg ville at vi skulle få hjelp fra en familieterapat for å kunne løse problemene våres, men det var han sterkt uenig i, og ville ikke ha hjelp fra noen parter. Da jeg og helsesøster kontaktet familieterapaut og han fikk et brev hjem tilsendt i posten; forandret han seg. Han ble sur og irritert fordi jeg hadde kontaktet noen som ´absolutt hadde ingenting med saken våres å gjøre´. Jeg har på ingen måte avvist ham, men han er blitt sur på meg fordi jeg har blandet inn barnevernet, familieterapauter, psykologer og andre mennesker som egentlig ikke er innblandet.

[AnonymBruker]

Det er ingen som kan fortelle henne hvordan hun skal takle det. Alle ville ha taklet dette på hver sin måte uansett.

Men man må akseptere at moren har valgt å bli igjen hos han. Og det faktum gir henne absolutt ingen gyldig grunn til å

konstakt lage et helvete for alle rundt seg.

Alle har prøvd sitt beste, men når hun da fortsetter å strø salt i såret og skape ubehagelig stemning til enhver tid,

så er det ikke stort mer å gjøre.

Hun ønsker sterkt at mor og far skal forlate hverandre, fordi det er for hennes eget beste.

Hun setter moren i en forferdlig situasjon, hvor hun står i midten av minstedatter og mannen hun har delt hele livet med.

Som flere har sagt, hun er tross alt blitt 18. Så istedet for å bli igjen hjemme og gjøre situasjonen verre for alle parter,

så er det på tide å flytte. Kanskje det også vil gjøre det bedre for TS psykis.

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

Du minner meg om noen.... jo! Ei bitter, kravstor og sjølvopptatt drittsekk. Den typen er du, den type menneske som alltid vet best, alltid vet grunnen, alltid vet ditten og datten. En kald og ufyselig holdning har du.

Først og fremst, selvom man blir 18 år så er man ikke alltids klar for voksenlivet. Gode foreldre tar ansvar for barna hele livet, og sørger for å sende dem godt forberedt ut i arb. liv og voksenlivet. Siden du foreslår at om TS flyttet, så ville dette være det beste for både familien og hun selv, så sier dette veldig mye om foreldrene. Gode foreldre ønsker ikke at barna skal flytte ut i en slik situasjon som 18 åring, hvertfall ikke så lenge hun går på VGS og ikke har fullført enda.

Du sier regelrett ut, at foreldra til TS er noen svin. De tenker kun på seg selv, og velger å ikke følge opp barnet sitt (TS) fordi hun har en helt annen måte å takle situasjonen på enn resten av søskenflokken.

Faren er en kald jævel som ikke har empati nok til å bry seg nok om barna, spesielt TS som lider så. En fornuftig menneske med et varmt hjerte vet hva man skal gjøre i slike situasjoner. Mora er ei bitter kjerring, som kun klager og syter. Hadde hun vært en god mor, så hadde hun sørget for at sine egne barn kom seg godt igjennom denne forferdelige endringen i livet deres. Det er slikt mødre bør gjøre, tenke på barnas beste i slike situasjoner - IKKE sin egen situasjon eller farens. Barna er ikke helt voksne enda og skal begynne å starte livet sitt. En slik hendelse er IKKE en god start på voksenlivet, og derfor er det viktig med mye støtte FRA MOR OG FAR.

Vet du hvorfor TS skiller seg så ut i forhold til søskenflokken? Fordi hun tørr å si i fra. Hun holder ikke ting inni seg til det "forsvinner", men hun er en person som må få ut ting hun har på hjertet. Lar hun tingene ligge en stund, så vil dette vri seg i hele kroppen hennes, nettopp fordi hun ikke klarer å få det til å forsvinne. Det er MANGE av denne typen mennesker, og det er faktisk ikke så uvanlig, langt i fra faktisk.

Å kalle TS for egoistisk sier veldig masse om deg selv. Lær deg mer om hvordan mennesker er, og hvor jævla forskjellige vi er, så kan du komme tilbake til denne tråden.

Anonym poster: b2fa2cb454665efabbaedf124a4ca047

[FrøkenC]

Nå kan jeg si det sånn at jeg faktisk ikke har avvist pappa på noen som helst måte. Hendelsen skjedde i mars i fjor, og jeg avviste han kanskje i en en liten periode, for jeg trengte å la saken synke litt i magen med hjelp fra psykolog og helsesøster.

Jeg sa fra dag 1 at jeg ville at vi skulle få hjelp fra en familieterapat for å kunne løse problemene våres, men det var han sterkt uenig i, og ville ikke ha hjelp fra noen parter. Da jeg og helsesøster kontaktet familieterapaut og han fikk et brev hjem tilsendt i posten; forandret han seg. Han ble sur og irritert fordi jeg hadde kontaktet noen som ´absolutt hadde ingenting med saken våres å gjøre´. Jeg har på ingen måte avvist ham, men han er blitt sur på meg fordi jeg har blandet inn barnevernet, familieterapauter, psykologer og andre mennesker som egentlig ikke er innblandet.

KJEMPE bra at du har kontaktet disse! I en slik situasjon må du få hjelp av alle du kan. Faren din kan skylde på seg selv, for slik går det når mor og far ikke stiller opp for barna sine slik de bør!

[AnonymBruker]

Du minner meg om noen.... jo! Ei bitter, kravstor og sjølvopptatt drittsekk. Den typen er du, den type menneske som alltid vet best, alltid vet grunnen, alltid vet ditten og datten. En kald og ufyselig holdning har du.

Først og fremst, selvom man blir 18 år så er man ikke alltids klar for voksenlivet. Gode foreldre tar ansvar for barna hele livet, og sørger for å sende dem godt forberedt ut i arb. liv og voksenlivet. Siden du foreslår at om TS flyttet, så ville dette være det beste for både familien og hun selv, så sier dette veldig mye om foreldrene. Gode foreldre ønsker ikke at barna skal flytte ut i en slik situasjon som 18 åring, hvertfall ikke så lenge hun går på VGS og ikke har fullført enda.

Du sier regelrett ut, at foreldra til TS er noen svin. De tenker kun på seg selv, og velger å ikke følge opp barnet sitt (TS) fordi hun har en helt annen måte å takle situasjonen på enn resten av søskenflokken.

Faren er en kald jævel som ikke har empati nok til å bry seg nok om barna, spesielt TS som lider så. En fornuftig menneske med et varmt hjerte vet hva man skal gjøre i slike situasjoner. Mora er ei bitter kjerring, som kun klager og syter. Hadde hun vært en god mor, så hadde hun sørget for at sine egne barn kom seg godt igjennom denne forferdelige endringen i livet deres. Det er slikt mødre bør gjøre, tenke på barnas beste i slike situasjoner - IKKE sin egen situasjon eller farens. Barna er ikke helt voksne enda og skal begynne å starte livet sitt. En slik hendelse er IKKE en god start på voksenlivet, og derfor er det viktig med mye støtte FRA MOR OG FAR.

Vet du hvorfor TS skiller seg så ut i forhold til søskenflokken? Fordi hun tørr å si i fra. Hun holder ikke ting inni seg til det "forsvinner", men hun er en person som må få ut ting hun har på hjertet. Lar hun tingene ligge en stund, så vil dette vri seg i hele kroppen hennes, nettopp fordi hun ikke klarer å få det til å forsvinne. Det er MANGE av denne typen mennesker, og det er faktisk ikke så uvanlig, langt i fra faktisk.

Å kalle TS for egoistisk sier veldig masse om deg selv. Lær deg mer om hvordan mennesker er, og hvor jævla forskjellige vi er, så kan du komme tilbake til denne tråden.

Anonym poster: b2fa2cb454665efabbaedf124a4ca047

Hm.. Du snakker virkelig om om du faktisk vet noe om denne situasjonen du:)

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget, uten at det blir alt for langt for dere å lese. Jeg er en jente på 18 år, som ikke vet hva jeg skal gjøre av meg lenger. Trenger litt råd og tips. Jeg har egentlig hatt en veldig bra oppvekst, men de siste årene har familien hengt litt på en tynn tråd.

24 desember (veldig fin julaften…) 2007, var vi på ferie i utlandet, hele familien - da vi finner ut at pappa har vært utro med en annen dame. Dette resulterte da at mamma prøvde å ta selvmord å hoppe fra balkongen i tredje etasje, imens jeg og søstrene mine måtte holde henne igjen. Mamma, søstrene mine og jeg tok fly dagen etter hjem.

Naiv som mamma er, tilgir hun pappa og tror på ordene han sier om at "dette aldri skal skje igjen". Siden det året har jeg hatt lite kontakt med pappa, selv om vi har bodd i samme hus hele tiden. Jeg ble henvist til helsesøster via lærerne på ungdomskolen, og hun henviste meg videre til BUP, hvor jeg gikk noen ganger i måneden for å få hjelp da jeg slet med depresjoner og selvmordstanker.

Mars i fjord, vendte hele livet våres igjen. Vi får en "anonym" telefon en sen lørdags kveld, og mannen i telefon forteller oss at pappa har fått et barn med søsteren hans, og han synes at vi fortjener å vite det. Jeg og søstrene mine kjørte opp møtte denne mannen; hvor han fortalte oss alt sammen. Pappa har fått et barn med samme kvinne han hadde vært utro med tidligere.

Siden den dagen har livet mitt bare gått nedover og nedover. Jeg kontakt helsesøster på den nye skolen min, og jeg ble henvist til fastlegen min hvor jeg fikk psykolog timer da jeg begynte å slite med deperesjoner, angst og selvmordstanker igjen. Vi ble også henvist videre til en famileterapaut, men pappa som er skylden i alt sammen nektet å fortsette der.

Så nå sitter jeg her, helt alene. Jeg føler at hele familien har gått i mot meg fordi jeg er den eneste som ikke har kommet over det. Jeg føler meg som en byrde, som lager problemer i familien fordi jeg fortsatt har problemer etter det pappa gjorde.

Siden dette skjedde har pappa og mamma bare "feid det under teppet". Ingen av dem har pratet med meg om det, og det sliter helt sinnssykt på meg. Jeg har sendt 3 eposter til pappa, om hvordan jeg har det, men har aldri fått svar. Psykologen min har også sendt et brev til pappa uten respons. Jeg har merket det på pappa at han har begynt å forskjellsbehandle meg og søstrene mine; han prater ikke til meg lenger -og med de andre søstrene mine tar han gjenvlig kontakt. Han går innom rommene deres hver kveld for å si natta, men går bare forbi mitt. Dette sårer meg hver eneste dag.

Naiv og dum som mamma er; har hun tilgitt pappa igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger,jeg er nå 18 år, og kan gjøre hva jeg vil med livet mitt. Jeg vet at det å bo under samme tak som dem funker ikke for meg lenger, og jeg aner ikke hva alternativene mine er- for jeg har ingen fast jobb, og kan ikke betale husleie. Noen som har tips og råd?Jeg har ikke ord lenger… aner ingenting… trenger hjelp..

Jeg har lest hva du har skrevet,lest noen kommentarer.

Det er ikke greit å være utro, og ille blir det om det kommer barn i bildet. Dette skjer stadig vekk med folk.

Ille er det at du tar din mors sorg på skuldrene. Dine foreldre har valgt å gå videre med dette. Antagelig et ikketema i huset. At du sliter slik, får meg til å tenke på at det er andre grunner også? Vel, er du din mors datter,men vil ikke si at det er normalt.

Siden din mor feier ting under teppet,så har de vel aldri fått tatt det store oppgjøret.

Hvorfor skal du ta selvmord pga et barn?

Siden din far heller ikke snakker med deg, så vil jeg si at mye av dine problemer kommer av kommunikasjonssvikt i din familie. Og den kom ikke brått pga din far fikk et annet barn. Jeg tør vedde på at din fam. hadde problemer før dete skjedde.

Så hvorfor var din far utro? Var forholdet til din mor opptimalt? Neppe.

Din far har kunne ha tatt et valg, satse på familien,bli enig med mor å komme seg videre etter den kjempetappen. Din mor junne tatt et valg, be om skillsmisse og komme seg videre,eller jobbe seg igjennom det.

Voksne folk må ta et valg.

Hadde du forventet at din far skulle løpe hjem og fortelle at han har vært utro? Nei,de færreste gjør det, og mange som gjør det gjør det for å lette sin egen samvittighet,og påfører da ektefelle sorg og smerte.

Og når han fikk vite at damen var gravid....skulle han løpt hjem da også? Han satt i en ille situasjon, selv om det er han selv som har satt seg i den situasjonen. Det passer liksom aldri å gå hjem å fortelle noe slikt.

Nå ringte det en fremmed mann og fortalte dette, og det gjør det ekstra ille.

Så har det komt et barn til verden. Et barn som ikke har valgt deg som søster, din far som far.

At du ønsker barnet dødt? Sier at du har mye sinne i deg, og jeg tror ikke det er bare rettet mot barnet. Var det dette som fikk begeret til å flyte over for deg? Hva har skjedd før, som du ikke har fått snakket om?

Jeg har selv vært i den situasjonen du beskriver. Jeg ble bedratt. Fikk også vite det på en stygg måte. Sjokk,sorg tok overtak. Vi jobbet oss igjennom det, men det lå der i bakhodet. Etter noen år ble vi skilt, og fikk vite at det hadde blitt barn ut av dette forholdet. Sjokket ble like stort.

Mine barn tok det "pent" rettet ikke sinne mot barnet. De har kontakt i dag, men siden de aldri har delt noe i oppveksten, så er barnet som en bekjent og ikke som et søsken.

jeg føler ikke noe for dette barnet,jeg og faren er skilt.

Jeg anbefaler deg og bestille en time til familieværnskontoret. Der kan hele familien få hjelp, sette ord på ting,og kansje dine foreldre trenger det mest.

Anonym poster: 9d012627c0379503aeb8cdd208a5f260

[Gjest Sobril]

Uansett hvordan ts reagerer er det lov å gå inn i seg selv for å prøve og forstå HVEM som faktisk er "avskum" her.

[AnonymBruker]

Du minner meg om noen.... jo! Ei bitter, kravstor og sjølvopptatt drittsekk. Den typen er du, den type menneske som alltid vet best, alltid vet grunnen, alltid vet ditten og datten. En kald og ufyselig holdning har du.

Først og fremst, selvom man blir 18 år så er man ikke alltids klar for voksenlivet. Gode foreldre tar ansvar for barna hele livet, og sørger for å sende dem godt forberedt ut i arb. liv og voksenlivet. Siden du foreslår at om TS flyttet, så ville dette være det beste for både familien og hun selv, så sier dette veldig mye om foreldrene. Gode foreldre ønsker ikke at barna skal flytte ut i en slik situasjon som 18 åring, hvertfall ikke så lenge hun går på VGS og ikke har fullført enda.

Du sier regelrett ut, at foreldra til TS er noen svin. De tenker kun på seg selv, og velger å ikke følge opp barnet sitt (TS) fordi hun har en helt annen måte å takle situasjonen på enn resten av søskenflokken.

Faren er en kald jævel som ikke har empati nok til å bry seg nok om barna, spesielt TS som lider så. En fornuftig menneske med et varmt hjerte vet hva man skal gjøre i slike situasjoner. Mora er ei bitter kjerring, som kun klager og syter. Hadde hun vært en god mor, så hadde hun sørget for at sine egne barn kom seg godt igjennom denne forferdelige endringen i livet deres. Det er slikt mødre bør gjøre, tenke på barnas beste i slike situasjoner - IKKE sin egen situasjon eller farens. Barna er ikke helt voksne enda og skal begynne å starte livet sitt. En slik hendelse er IKKE en god start på voksenlivet, og derfor er det viktig med mye støtte FRA MOR OG FAR.

Vet du hvorfor TS skiller seg så ut i forhold til søskenflokken? Fordi hun tørr å si i fra. Hun holder ikke ting inni seg til det "forsvinner", men hun er en person som må få ut ting hun har på hjertet. Lar hun tingene ligge en stund, så vil dette vri seg i hele kroppen hennes, nettopp fordi hun ikke klarer å få det til å forsvinne. Det er MANGE av denne typen mennesker, og det er faktisk ikke så uvanlig, langt i fra faktisk.

Å kalle TS for egoistisk sier veldig masse om deg selv. Lær deg mer om hvordan mennesker er, og hvor jævla forskjellige vi er, så kan du komme tilbake til denne tråden.

Anonym poster: b2fa2cb454665efabbaedf124a4ca047

Forresten; da kaller jeg mine egne foreldre også for svin

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

[AnonymBruker]

Hm.. Du snakker virkelig om om du faktisk vet noe om denne situasjonen du:)

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

Du vet, det er ikke noe nytt at en familie på 5 KAN bestå av: 1 kald og empatiløs far, 1 mor som bare klager og syter, 1 barn som "kan alt, vet alt", 1 barn som lukker seg og 1 barn som kan fremstå som "barnet som tapper familien for energi", men som rett og slett virkelig SER familien problemer og prøver å få orden, men når resten av familien er såpass skadet er det ikke lett å kommunisere.

Jeg sier bare at kanskje du burde sette deg ned sammen med TS, siden du er søsteren/broren hennes. La henne få snakke ordentlig ut, og prøv å forstå henne. Slutt å ha nesa i sky og kall søsteren din for drittunge og egoistisk, dette hjelper INGEN. Siden faren deres var såpass dum, så burde dere i søskenflokken stå sammen!

Anonym poster: b2fa2cb454665efabbaedf124a4ca047

[AnonymBruker]

Jeg tar denne som anonym kun på grunn av det jeg nå kommer til å si.

Jeg snakker av erfaring når jeg skriver dette, virkelig. Du er 18, jeg er 19. Og jeg har opplevd ganske nøyaktig det du skriver om her. Du er ikke voksen uansett om du er 18, folk som sier det er ignorante og uvitende. Juridisk sett er du voksen, men jeg tror de fleste vet bedre. Jeg forstår at du ikke helt vet hva du skal synes om ungen. Barnet er jo selve symbolet for hva som har skjedd, hva som er galt, hva faren din har gjort. Det er ikke barnet sitt feil, men det tror jeg du vet. Du må bare vite at du er ikke alene i dette. Min far hadde en annen familie i flere år i et annet land, mens han fortsatt var gift med mamma. De fikk et barn, en liten jente tror jeg, en jente jeg aldri har sett eller møtt. Men jeg vet at hun finnes. Jeg vet at de reiser på ferier, jeg vet at hun er mer med pappaen min enn det jeg er. Hennes feil? Nei. Men folk kan umulig forvente at jeg skal like henne av den grunn.

Du har egentlig to valg; drite i faren din, eller velge å godta det. Jeg har en familie, akkurat som du. En pappa, en mamma. Enten kan jeg stikke og gjøre det værre for spesielt mamma, ellers så kan jeg bare prøve å si "GREIT, livet mitt ble ikke som jeg skulle ha trodd, barndommen min var egentlig en gigantisk løgn og jeg vet ikke hvem jeg kan stole på", eller så kan jeg si "Jeg var ikke skyld i det som skjedde, jeg kan fortsatt skape meg et godt liv om jeg bare klarer å godta at jeg KAN ha det bra." Forskjellen mellom min situasjon og din, er at faren din vet at du vet. Her er det bare jeg som vet.

Det er ikke DU som har gjort noe galt, husk det. Det kan være godt å komme seg litt vekk, men jeg tror virkelig ikke å flytte ut er løsningen. Ekteskapet til foreldrene dine kommer til å smuldre opp, men det tror jeg nesten du ønsker. Å leve på en løgn eller i en såpass absurd situasjon er ikke noe man klarer lenge. Se på internatskoler. Er du lærling? Skal du studere snart? DA kan du flytte ut, komme deg vekk. Mammaen din elsker deg og selv om situasjonen virker uholdbar, så må du prøve å tenke på hvordan hun føler seg.

Anonym poster: 78d70acbfb0f0f897045b98e2a36adf3

[Gjest Gjest]

Jeg vil ikke klandre mamma for noe som helst. Mamma har ikke tatt særlig kontakt med meg, men hun har prøvd. Hun har stilt opp på møter med familiekontoret, og med helsesøster. Pappa har ikke tatt møtt opp i det hele tatt, og har ikke svart telefon da barnevernet har ringt og vært på døren imens mamma har vært på jobb.

Jeg vil ikke klandre mamma for noe som helst, hun har prøvd. Pappa har aldri vært i nærheten av å prøve. Derfor vil jeg si som du AnonymBruker, pappa er en kald empatiløs far.. Ikke mamma..

[Gjest Månestøv]

Jeg snakker av erfaring når jeg sier det jeg skal si nå.

Det du skriver her, er alt vi får greie på. Hvordan det er hjemme, og hvordan DU oppfører deg, vet trådleserne absolutt ingenting om.

Jeg skal fortelle deg såpass at foreldrene dine har prøvd hver eneste dag i over et år nå.

Moren din har hatt det vondt pga det faren din har gjort, men hvordan du har oppført deg mot henne har knust henne ti ganger så mye.

Du har gjort situasjonen for henne verre enn hva det var til å begynne med.

Og som mange andre sier her, ja, du har blitt 18, og du kan nå flytte. Du kan ordne stipend og flytte,

så slipper du å ha det slik du har her hjemme.

Moren og faren din har prøvd utallige ganger og gjøre situasjonen din hjemme bedre, men du møter dem med kald hånd.

Du er frekk, kald, og oppfører deg på en måte som ikke er akseptabelt.

Du har det så vondt, og grusomt - men når faren din gir deg kortet: da er det greit, når moren din gjør det du ber henne om, så er det greit.

Du bürde tenke litt på at absolutt ingen tvinger deg til å bo hjemme. Og at istedet for å terrorisere hjemmet ditt slik du gjør

med stygge ord, kald oppførsel og frekt oppsyn - så kan du faktisk flytte.

Og kommentarer til innlegget ditt:

1. Grunnen til at du får "mindre" oppmerksomhet, at han ikke sier natta/ringer, er fordi han har valgt å trekke seg tilbake.

Fordi han har blitt møtt med dritt hver gang han har prøvd.

2. Ingen holder deg på utsiden fordi du ikke er den eneste som har kommet over det. For du er faktisk ikke den eneste. Moren din har ikke kommet over det, heller ikke søstrene dine. Men de har skjønt at barnet er der, det som har skjedd har skjedd. Enten kan man leve slik du gjør nå, eller gjøre det beste ut av det slik det har blitt. Og bære nag og oppføre seg stygt, er kun å strø salt i såret for alle parter.

Så selvom du kanskje føler de "feier det under teppet", så er ikke det realiteten. For det har blitt snakket om, og alle har gjort alt for at det skal fungere best mulig for alle.

3. Og det handler ikke om at moren din er naiv. Det handler om at hun har levd livet sitt med den mannen fra hun var ung jente. Hele livet er bygd opp sammen med han, hun har hus, unger, og hele fortiden sammen med han. Da er det ikke bare å gå fra han slik du ønsker. Hun har valgt å stole på han, fordi det er et valg hun måtte ta når hun fikk valget mellom og bli hos han eller forlate han.

Når du tar et valg som det å bli igjen, så kan man ikke gå rundt å psyke seg på at hun ikke har tillit til han, for deretter og gå 24/7 å tenke og følge med på hva han driver med.

Anonym poster: 1f893885c671851ea3df645ca2821801

For et elendig å totalt upassende innlegg til ei jente som er 18 år å sliter!

Jeg har ingen gode råd TS, men lykke til!

[Gjest Gjest]

Vi har forresten aldri hatt andre problemer i hus før dette skjedde. Alltid vært som en normal familie, reist masse på ferier sammen, hatt god familiekjemi, og hatt det veldig bra. Aldri noe som helst som har plaget oss. Grunnen til at dette har gått hardt inn på meg, er fordi pappa har alltid vært et stort forbilde for meg. jeg har alltid sett på han som en motivasjon i livet og en jeg kan se opp til, men det kan jeg ikke nå lenger -for han er ikke noe å se opp til lenger, synes jeg.

[Gjest Nikki09]

Jeg sa fra dag 1 at jeg ville at vi skulle få hjelp fra en familieterapat for å kunne løse problemene våres, men det var han sterkt uenig i, og ville ikke ha hjelp fra noen parter. Da jeg og helsesøster kontaktet familieterapaut og han fikk et brev hjem tilsendt i posten; forandret han seg. Han ble sur og irritert fordi jeg hadde kontaktet noen som ´absolutt hadde ingenting med saken våres å gjøre´. Jeg har på ingen måte avvist ham, men han er blitt sur på meg fordi jeg har blandet inn barnevernet, familieterapauter, psykologer og andre mennesker som egentlig ikke er innblandet.

Hvorfor har DU tatt kontakt med disse personene?! Det er da overhodet ikke din jobb! Det er dine foreldre som har et problem, ikke du og din far. Dette handler ikke om deg!