Pappa har fått et barn med en annen kvinne, imens han er sammen med mamma.

[Gjest jente18]

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget, uten at det blir alt for langt for dere å lese. Jeg er en jente på 18 år, som ikke vet hva jeg skal gjøre av meg lenger. Trenger litt råd og tips. Jeg har egentlig hatt en veldig bra oppvekst, men de siste årene har familien hengt litt på en tynn tråd.

24 desember (veldig fin julaften…) 2007, var vi på ferie i utlandet, hele familien - da vi finner ut at pappa har vært utro med en annen dame. Dette resulterte da at mamma prøvde å ta selvmord å hoppe fra balkongen i tredje etasje, imens jeg og søstrene mine måtte holde henne igjen. Mamma, søstrene mine og jeg tok fly dagen etter hjem.

Naiv som mamma er, tilgir hun pappa og tror på ordene han sier om at "dette aldri skal skje igjen". Siden det året har jeg hatt lite kontakt med pappa, selv om vi har bodd i samme hus hele tiden. Jeg ble henvist til helsesøster via lærerne på ungdomskolen, og hun henviste meg videre til BUP, hvor jeg gikk noen ganger i måneden for å få hjelp da jeg slet med depresjoner og selvmordstanker.

Mars i fjord, vendte hele livet våres igjen. Vi får en "anonym" telefon en sen lørdags kveld, og mannen i telefon forteller oss at pappa har fått et barn med søsteren hans, og han synes at vi fortjener å vite det. Jeg og søstrene mine kjørte opp møtte denne mannen; hvor han fortalte oss alt sammen. Pappa har fått et barn med samme kvinne han hadde vært utro med tidligere.

Siden den dagen har livet mitt bare gått nedover og nedover. Jeg kontakt helsesøster på den nye skolen min, og jeg ble henvist til fastlegen min hvor jeg fikk psykolog timer da jeg begynte å slite med deperesjoner, angst og selvmordstanker igjen. Vi ble også henvist videre til en famileterapaut, men pappa som er skylden i alt sammen nektet å fortsette der.

Så nå sitter jeg her, helt alene. Jeg føler at hele familien har gått i mot meg fordi jeg er den eneste som ikke har kommet over det. Jeg føler meg som en byrde, som lager problemer i familien fordi jeg fortsatt har problemer etter det pappa gjorde.

Siden dette skjedde har pappa og mamma bare "feid det under teppet". Ingen av dem har pratet med meg om det, og det sliter helt sinnssykt på meg. Jeg har sendt 3 eposter til pappa, om hvordan jeg har det, men har aldri fått svar. Psykologen min har også sendt et brev til pappa uten respons. Jeg har merket det på pappa at han har begynt å forskjellsbehandle meg og søstrene mine; han prater ikke til meg lenger -og med de andre søstrene mine tar han gjenvlig kontakt. Han går innom rommene deres hver kveld for å si natta, men går bare forbi mitt. Dette sårer meg hver eneste dag.

Naiv og dum som mamma er; har hun tilgitt pappa igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger,jeg er nå 18 år, og kan gjøre hva jeg vil med livet mitt. Jeg vet at det å bo under samme tak som dem funker ikke for meg lenger, og jeg aner ikke hva alternativene mine er- for jeg har ingen fast jobb, og kan ikke betale husleie. Noen som har tips og råd?Jeg har ikke ord lenger… aner ingenting… trenger hjelp..

[Gjest Gjest]

TS her; glemte å få med at ungen er født i 2009, så pappa har da holdt dette skjult for oss i 2 år. Jeg vil si pappa er en psykopat.

[Tabris]

Har du mulighet til å få deg fast jobb, slik at du kan flytte for deg selv? Det høres ut som om du trenger et pusterom, få orden på tankene dine, og etterhvert bli bedre slik at du kan starte ditt eget liv.

[Gjest Gjest]

Ts; går bare andre året på vgs, og vil helst ikke ta friår.. Så det har jeg ikke mulighet til..

[Tabris]

Hva med borteboerstipend?

[Gjest Gjest]

TS; man må bo x antall km unna for å få bortebostipend nå til dags…

[Tabris]

Ja, jeg tenkte som en mulighet for å flytte for seg selv samtidig som man tar VGS. Da må man naturligvis flytte X antall km fra barndomshjemmet for å få dette utbetalt.

[Tingelling]

Få hjelp å snakke med Bup eller fastlegen din, snakk med skolen (hvis du går på skole), de kan hjelpe deg å få stipend hos lånekassen hvis du ikke har det. Du kan få stipend hvis det under spesielle hendelser gjør at du ikke kan bo hjemme. Evt få en jobb, snakk med nav etc.

Flytt hjemmefra og ikke straff deg selv med å bo hjemme. Noen gang i livet må man tenke på seg selv og ikke andre, trur denne situasjon går under den kategorien:)

Man får ikke mer motgang enn skuldrene greier å bære. DEt er en fattig trøst nå,men den funker for meg. Lykke til!

[Alvina]

TS; man må bo x antall km unna for å få bortebostipend nå til dags…

Du kan få borteboerstipend selv om du bor i nabolaget til foreldrene dine. Kontakt legen din og få en legeerklæring på at hjemmesituasjonen sliter for mye på deg og at du av den grunn ikke kan bo der.

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men forstår at familien som skulle stå for det trygge ikke lenger er det. Kanskje du går for mye inn i rollen som en pliktoppfyllende datter som støtter sin mor. Jeg synes ikke noe om at hun truet med å hoppe ut fra balkongen, et voksent menneske gjør ikke det overfor sine egne barn (heller ikke overfor venner). Det får meg til å tenke på at hun kanskje har gitt for mye ansvar for sine egne psykiske problemer til sine barn og at du er en følsom person som har tatt ansvar for din mor i mange år, kanskje ubevisst, også før din var var utro.

Men dette blir bare spekulasjoner. Det er ikke ditt ansvar å dømme din far eller å ta ansvar for din mor. Hvis hun har tilgitt han siden hun fremdeles er gift, er det hennes valg og det må alle respektere.

Du har fått et nytt søsken og selv om barnet er to år i dag, kan dere få fin kontakt senere i livet.

[Gjest Anna]

Jeg vil anbefale deg å kontakte ditt lokale Navkontor for å høre hvilke muligheter du har økonomisk. Når du går på videregående er det mulig at foreldrene dine må betale barnebidrag selv om du flytter frivillig hjemmefra og er over 18 år, anbefaler deg å sjekke ut regelverket rundt dette med Nav.

[Gjest Gjest]

TS her.

Jeg har sagt klart i fra at jeg aldri i hele verden vil se noe til det avskummet. Hadde det vært opp til meg, ville jeg hatt den ungen død -for den har ødelagt hele livet mitt. og hun er langt i fra søsteren min. hun er et avskum.

Ja, jeg har hatt et stort ansvar ovenfor mamma etter første gang dette skjedde. Har prøvd å fralegge meg dette, men jeg har alltid gått rundt å vært bekymret for mamman min, tilfelle hun skal komme ut av kontroll..

Tusen takk for svar. Jeg skal kontakte legen min etter jeg er hjemme fra ferie som er i starten av juli..=)

[Gjest Peaches]

TS her.

Jeg har sagt klart i fra at jeg aldri i hele verden vil se noe til det avskummet. Hadde det vært opp til meg, ville jeg hatt den ungen død -for den har ødelagt hele livet mitt. og hun er langt i fra søsteren min. hun er et avskum.

ungen har ikke ødelagt livet ditt! det er pappan din som i såfall har gjort. ungen er helt uskyldig oppi det hele!

få deg en egen leilighet og med støtte fra lånekassen og kansje en ekstra jobb klarer du deg fint:)

[Gjest Tine]

Jeg synes du bør holde deg for god til å kalle barnet avskum. Akkurat som deg, har heller ikke hun valgt å ha din far som far. Man velger ikke sine foreldre så hun er akkurat like mye offer i denne saken som det du er.

[Gjest Maruwan]

Vet det ikke virker sånn akkurat nå, men jeg tror du vil vokse på denne opplevelsen. I det minste er du ikke overbeskyttet, du har fått se at foreldrene dine bare er mennesker de også. Jeg tror det er en nyttig erfaring å ta med seg videre i livet.

Husk at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

[sebra]

Å vende hatet mot den uskyldige ungen blir heeeeelt feil her. Hun har ikke noe skyld i dette! Skjerp deg!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde noen råd til deg, men i det øyeblikket du kaldte barnet for et avskum mistet jeg lysten til å komme med råd. Og ikke minst sympatien jeg fikk i etter å ha lest startinnlegget. Ungen har ALDRI valgt å få deg til søster og heller ikke din far som far. Jeg forstår at du sliter, men enkelte ting sier man ikke høyt!

[AnonymBruker]

Det grøsset nedover ryggen min da TS sa hun ønsket ungen død og at ungen var et avskum, og jeg håper det er skrevet i dyp fortvilelse og at TS innså hvor feil det var å skrive det rett etter at innlegget ble postet.

Anonym poster: a6b49c94a4a906de0ec660923866d94e

[Gjest "gjest"]

Jeg har mistet all sympati med TS etter sitatet om at barnet er et avskum.

[Gjest norah]

TS her.

Jeg har sagt klart i fra at jeg aldri i hele verden vil se noe til det avskummet. Hadde det vært opp til meg, ville jeg hatt den ungen død -for den har ødelagt hele livet mitt. og hun er langt i fra søsteren min. hun er et avskum.

Ja, jeg har hatt et stort ansvar ovenfor mamma etter første gang dette skjedde. Har prøvd å fralegge meg dette, men jeg har alltid gått rundt å vært bekymret for mamman min, tilfelle hun skal komme ut av kontroll..

Tusen takk for svar. Jeg skal kontakte legen min etter jeg er hjemme fra ferie som er i starten av juli..=)

Dette er en helt forferdelig ting av deg å si- og du er mer en gammel nok til å forstå det. Du bør virkelig jobbe med disse tankene dine i terapi, det er rett og slett uakseptabelt og grusomt å omtale et annet menneske på den måten.

Det er din far som har trådt feil her - og denne babyen har overhodet ikke bedt om å bli født i denne situasjonen.

Hun må jo tross alt leve hele livet sitt i visshet om at hennes eksistens grunnet din fars handlinger har ødelagt en hel familie.

Når det er sagt fikk jeg tilrettelagt borteboerstipend på VGS fordi jeg ikke kunne bo med foreldre, og jeg klarte meg økonomisk ved å jobbe ved siden av skolen. Alt jeg trengte var ett enkelt besøk og en erklæring fra helsesøster, og jeg antar reglene er de samme nå også.

Avstand har ingen betydning når du søker om tilrettelagt.

Suicidale tanker og handlinger kommer sjeldent av vanskelige situasjoner alene, og du bør vurdere om dette at både du og din mor reagerer med selvmordsforsøk kan ha en dypere forankring enn kun denne hendelsen isolert sett.

Det er jo ganske langt fra fortvilelse og nedstemthet(som alle ville følt i denne situasjonen) til dyp depresjon og suicidale tanker.

[FrøkenC]

TS: Uff, det var trist å lese om livssituasjonen din nå.... Først og fremst, det er IKKE din oppgave å passe på moren din. Hvis hun virkelig tilgir det grusomme pappaen din har gjort, og lever videre uten å ha en ordentlig samtale med hele familien, så syntes jeg rett og slett at du burde fortelle henne hvor sårende og vondt dette er for deg. Ta en skikkelig prat med hun, og få hun til å forstå at hele situasjonen er VONDT for deg. Hvis hun ikke vil lytte, så burde du få all den hjelpa du kan fra andre og flytte til et annet sted. Få legeerklæring av legen din, og da må du fortelle legen din hvordan situasjonen er slik at han kan skrive det ned på papiret. Deretter SKAL du få særskilt borteboerstipend som er ca 3-4000, og i tillegg burde du dra til NAV og fortelle om situasjonen din der. Da skal du få penger ti livsopphold og andre ting.

Det er så fryktelig trist å lese om alle unge som sliter så.... og derfor er det viktig å tenke, at DET BLIR BEDRE du er 18 år, og har masse av muligheter foran deg. Mennesker som sliter deg ut psykisk burde du skyve til side, og ikke bruk energien din på disse - familie eller ei, spiller ingen rolle. Ikke bruk tiden din på de!

Til alle dere som kom med negative kommentarer fordi TS kalte babyen "avskum": Kan dere klandre henne? Les hva hun har skrevet da, for pokker! Hun har det ikke lett nå, og da er det fort gjort å klandre andre som ikke har skyld i det, selvom personen er innblandet. Det er selvfølgelig ikke babyen sin feil, og det vet nok TS også, men slik jeg ser det er det ganske fort å legge skylden på babyen fordi det er den som vil forandre livet til TS og familien. Til syvende og sist er det faren sin feil, og kjærringa han gjorde gravid, og dette er nok TS ganske klar over.

Endret 21. juni 2012 av FrøkenC