Hva vil jeg egentlig?

[Gjest Maja]

For en uke siden ca. gjorde kjæresten min og jeg det slutt etter fire år som par. Vi er begge i starten av 20 årene. Jeg skal på en visning om noen dager og håper virkelig jeg får leiligheten. Jeg er klar for å flytte ut og bo helt alene for en gangs skyld, har aldri gjort det før!

De første dagene etter bruddet var jeg SÅ instilt på å være singel og jeg følte egentlig bare en lettelse. Men etter typ 3-4 dager så kom det en rar følelse snikende... Eksen og jeg begynte å kysse hverandre igjen, ha sex etc. (Vi bor jo under samme tak ennå) Vi krangler egentlig ikke så mye, men blir fort irriterte på hverandre.

Jeg blir lett sjalu når det gjelder eksen og det svir litt å tenke på at han kan finne seg noen andre. Han sier selv at han ikke ønsker å gjøre noe sånt på en god stund, at han tror han trives best som singel. Men samtidig har han begynt å nøle litt om at jeg skal flytte ut, og han kysser og koser med meg en del.

Jeg ble ofte lei meg før, hvis jeg følte at han flørtet med noen andre eller lignende, men nå blir jeg ikke lei meg, jeg får heller bare en ekkel følelse inni meg. Men jeg føler ikke sorg, som jeg alltid har pleid å gjøre.

Jeg vil flytte ut og bo alene og se hvordan det er og sånt, spesielt fordi jeg syns eksen har blitt veldig lat. Han spiller veldig mye på pcen og har lagt på seg minst 10 kg og er litt kjedelig... han vil aldri finne på noe ordentlig sprell når vi har ferie eller om helgene. Han syns gaming er det morsomste i verden akkurat nå.

Men samtidig har vi også snakket om at vi kanskje finner tilbake til hverandre igjen senere... og at det er godt for oss begge å prøve å bo alene en stund og finne oss selv og lignende.

Jeg er litt sånn midt på her. Jeg vil være singel og fri, men samtidig har jeg fortsatt følelser for eksen. Men uansett om jeg har følelser for han, så VIL JEG VIRKELIG flytte til min egen leilighet. Smake på hvordan det er å bo alene rett og slett.

Vi skal holde litt avstand, men vil besøke hverandre innimellom som kjærester gjør og bare.. ja. Vi snakker om at kanskje vi da finner igjen de gamle, spennende følelsene vi hadde som nyforelskede. (vi har fortsatt følelser for hverandre, men ikke som det var før) Vi har kranglet mye oppgjennom årene og kommunikasjonen er ikke helt på plass. Jeg merker at han ikke er klar for et forhold ennå. Det er en av grunnene til at jeg vil flytte ut og være litt i fred. Og la han vokse seg til... bli litt mer moden og smake på selvstendigheten. Nå må han liksom lage middag sjæl. Blir spennende!

Men hva er dette egentlig? Hva er det jeg egentlig føler? Hva vil jeg? Kan dette føre til noe godt? Finner vi tilbake til hverandre igjen?

Jeg har ihvertfall vært tydelig med eksen at, hvis han flørter med noen andre, så skal han være ærlig med meg, slik at vi ikke fortsetter å ha sex, flørte etc med hverandre, for ellers så blir jeg såra. Og det blir jo han også, hvis jeg også flørter med noen andre ved siden av.

Sånt takler jeg bare ikke.

[Gjest Ellab]

Når man har vært sammen så lenge er det veldig vanskelig å bare gå fra hverandre. Og hvis dere, som meg og kjæresten, har hatt et veldig intenst forhold hele tiden og kanskje gikk litt fort fram er det kanskje på tide med litt tid fra hverandre. Dere er jo såpass unge, og ble sammen når dere var unge. Når man er så ung så er det mye man må finne ut av for seg selv før man kan binde seg til en person. Hvis dere virkelig vil være sammen synes jeg dere burde prøve å være litt fra hverandre og heller møtes innimellom.

Ønsker deg lykke til, enten som singel en periode eller sammen med (eks)kjæresten.

[Gjest Maja]

Hørtes ut som dere har vært i samme situasjon??

Ja, tenker selv at det kanskje bare er godt for oss å ha litt avstand og heller bare møtes innimellom. Hvis jeg kunne velge mellom å være singel eller at forholdet vårt reddes, så er det sistnevnte jeg ønsker, helt klart! Han har vært så spesiell for meg og er det ennå, og da er det nok litt vanskelig å gjøre det slutt ja.

Men jeg må ikke glemme alle de problemene vi hadde også. Han hadde/har ofte vansker med å la vær å lyve støtt og stadig (om penger, småting og sånt) men han har også løyet om en liten, uskyldig flørt en gang for 2 år siden. Hvis han bare hadde sagt det til meg med en gang, så ville ting kanskje vært mye bedre den dag i dag! Med tanke på tillit for eksempel. Der har jeg også slitt litt. Jeg klarer bare ikke å stole på han 100%. Når han sier "jeg lover!" Så klarer jeg ikke å ta det til meg...

En gang så visste jeg en ting om han som han ikke visste at jeg visste om (hehe merkelig setning) Og så spurte jeg han, han svarte (løy) og jeg ba han love meg at han var ærlig, og han sa at han var helt ærlig. (Men det var løgn) Hvordan skal jeg kunne stole på han da??

Tillits- og kommunikasjonsproblemene våre har gjort meg sykelig sjalu og han aggresiv etc. Så jeg vet at, hvis vi noengang skal bli sammen igjen og flytte sammen igjen, så SKAL tilliten og kommunikasjonen være i orden. For jeg orker ikke å gå gjennom det en gang til. Det er slitsomt og går utover hverdagen generelt.

Men bortsett ifra de problemene, så hadde/har vi det veldig bra sammen og er veldig glade i hverandre. Det mangler liksom ikke noe når det er snakk om følelser, både seksuelt og kjærlighet og ja... alt.

Jeg vil ikke ha forventninger til noe, så jeg velger å satse på å være singel en liten stund framover og se hvordan det er å bo alene. Kanskje både han og jeg modnes mye på å bo alene og sånt og innser hva vi vil i livet. Han mener han kommer til å ende opp singel... Jeg husker at han sa at når han er ute med venner og sånt så er det gøy, men når han skal hjem, så skal han være alene. Men han sier også at han tror vi kan finne tilbake til hverandre og at han ønsker å bli pappa osv osv.

Litt komplisert å vite hva man vil ser jeg. Men ingen av oss har noe å tape på, ved å bo hver for oss nå en stund. Funker det ikke, så hadde det ikke funket uansett. Funker det, så har det hjulpet å bo hver for seg.

Ikke sant?

[Gjest Maja]

Nok en gang lyver han til meg. Rett etter at vi ble enige om å være ærlige med hverandre. Men neida... Han drar meg ned hele tiden, blir så sliten av det. Så jeg sier meg ferdig med han. Veldig synd ettersom jeg hadde litt forhåpninger om at vi kunne finne tilbake til hverandre igjen... kanskje om noen år, men akkurat nå tørr jeg ikke å ta den sjansen. Han er ikke til å stole på, og han er bare ikke klar for forhold rett og slett. Han sa til og med selv at han liker å jakte... Flott å vite, da vil ikke jeg være med ihvertfall.

Er så glad for at jeg skal være hos en venninne i helga og feste. Jeg sitter her, for første gang etter bruddet og er lei meg. Lei meg fordi jeg skjønner at dette ikke går. Det er en jente som tydeligvis er litt interessert i han, og tanken bare gjør meg kvalm.

Håper så fuckings at jeg får den leiligheten jeg har vært på visning her om dagen. Får nok vite det neste uke en gang. Hvis jeg ikke får den blir jeg SÅ lei meg. Da må jeg lete videre og ... det er ikke ofte det kommer så billige leiligheter her hvor jeg bor. VÆR SÅ SNILL og la meg få den leiligheten!!! Det hjelper meg å gå videre her i livet! Jeg er så klar, bare jeg får den leiligheten. Jeg ville blitt SÅ glad... Amen!