Når ordner ting seg, egentlig?

[AnonymBruker]

Når jeg var 20, og dro ut i verden, bar jeg med meg mange problemer.

Jeg tenkte at dette ville løse seg innen jeg ble 30, men det gjorde det ikke.

Nå er jeg 30, og jeg sitter å tenker at problemene mine kanskje vil løse seg innen jeg er 40.

Hva skjer når jeg blir 40, og jeg fortsatt slite? Skal jeg sitte å vente på at jeg blir 50?

I alle år har jeg bare sittet å glodd i veggen, og slitt mye med angst og deresjon, som jeg ikke har fått hjelp med. Blir ikke tatt seriøst.

Jeg har ikke gjort så mye med livet, siden jeg sliter med en del problemer. Havnet på Nav da jeg var 25, og har vært der siden, pga sykdom.

Jeg har isolert meg veldig de siste 8 årene, noe som er veldig uheldig.

Hvordan komme seg ut av dette?

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

[AnonymBruker]

Get a job.

Anonym poster: 0898bc6ac86622255f18616dcd51999c

[AnonymBruker]

Get a job.

Anonym poster: 0898bc6ac86622255f18616dcd51999c

Ja, jeg holder på å finne en jobb med hjelp av Nav. Men sliter veldig med det siden jeg alltid har blitt mobbet på hver jobb jeg har hatt.

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

[AnonymBruker]

Man er sin egen lykkes smed. Jeg sliter også med angst og depresjon, og får bare ikke til å studere. Hvert år prøver jeg, men blir sittende isolert hjemme omtrent hele året.

Men jeg prøver. For jeg vet at jeg kan ikke bare sitte hjemme og spørre meg selv om når ting ordner seg, jeg må ordne det selv.

Snakk med psykolog, bli med på gruppeterapi (kanskje du kan få noen venner der?), la nav finne deg en jobb der du jobber kanskje 1 dag i uka til å begynne med. Det finnes også tilbud der du kan ta kontakt og så får du en "venn" som du kan gå på tur med og slike ting. Du må gjøre ting aktivt selv!

Anonym poster: ded0a193d098d75218308491462bd025

[Gjest gjest]

Når du gir slipp, og gir litt f... Og når du begynner å gjøre de små tingene du virkelig har lyst til å gjøre. Da begynner du å leve. Hvilken situasjon du har i livet, spiller egentlig ingen rolle.

[AnonymBruker]

Jeg var så forelsket i psykiateren min i 2 år, uten at jeg gjorde noe ut av det. Drømte meg bort, og endte opp med knust hjerte da jeg sluttet.

Føler meg ensom og har ingen å støtte meg på lenger.

Alt føles så tomt.

Iblant skulle jeg ønske jeg kunne drite i alt og bare gjøre som jeg ville,

men alle blir så sure på meg om jeg prater med menn, eller gjør ting jeg er flink til og liker.

Det endre opp med at jeg sitter på en stol hjemme, og ikke tør å røre meg.

Hjelp ...

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

[AnonymBruker]

Jeg var så forelsket i psykiateren min i 2 år, uten at jeg gjorde noe ut av det. Drømte meg bort, og endte opp med knust hjerte da jeg sluttet.

Føler meg ensom og har ingen å støtte meg på lenger.

Alt føles så tomt.

Iblant skulle jeg ønske jeg kunne drite i alt og bare gjøre som jeg ville,

men alle blir så sure på meg om jeg prater med menn, eller gjør ting jeg er flink til og liker.

Det endre opp med at jeg sitter på en stol hjemme, og ikke tør å røre meg.

Hjelp ...

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

Er du ts?

Finn deg en ny psykiater da.

Anonym poster: ded0a193d098d75218308491462bd025

[AnonymBruker]

Er du ts?

Finn deg en ny psykiater da.

Anonym poster: ded0a193d098d75218308491462bd025

Ja, jeg er ts. Ser du ikke nummeret?

Nei, jeg vil meg ikke selv så vondt at jeg vil finne meg en ny psykiater å bli forelsket i. Men jeg har kjærlighetssorg og er ensom.

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

[AnonymBruker]

Ja, jeg er ts. Ser du ikke nummeret?

Nei, jeg vil meg ikke selv så vondt at jeg vil finne meg en ny psykiater å bli forelsket i. Men jeg har kjærlighetssorg og er ensom.

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

Finn en psykiater av motsatt kjønn av hva du tiltrekkes av da. Og begynn i gruppeterapi. Min lenke. Du trenger å komme deg ut og omgåes folk. Hva med å skaffe seg en hund? De er oppskrift på lykke!

Anonym poster: ded0a193d098d75218308491462bd025

[Strikkemamma]

Jeg var så forelsket i psykiateren min i 2 år, uten at jeg gjorde noe ut av det. Drømte meg bort, og endte opp med knust hjerte da jeg sluttet.

Føler meg ensom og har ingen å støtte meg på lenger.

Alt føles så tomt.

Iblant skulle jeg ønske jeg kunne drite i alt og bare gjøre som jeg ville,

men alle blir så sure på meg om jeg prater med menn, eller gjør ting jeg er flink til og liker.

Det endre opp med at jeg sitter på en stol hjemme, og ikke tør å røre meg.

Hjelp ...

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

Hvorfor blir folk sure på deg om du gjør noe du liker? Det er nok bare en følelse du har

[BaltA]

Jeg har ikke lest alt, men det er kun et svar på det....

Får det første så er det ingen prins der ute... Gutter blir sykt slitene hvis de må hjelpe sin kjære hele tiden... Man blir ufattelig sliten...

Får det andre så er det kun du som kan gjøre det. Du kan klare det til du er 31.... Hvis du jobber med alt som er galt, så kommer det til å bli bedre. Stå på!!!

Lykke til

[AnonymBruker]

Selv trodde jeg at livet mitt var ganske greit, helt til jeg fant ut at jeg ikke har noen venner og aldri kommer til å få det. Hade jo hatt andre prioriteringer tidligere så jeg merket ikke at jeg bare hadde bekjente og tenkte at ting ordner seg når jeg slutter å jobbe og ta studiene på deltid. Blir kjent med dem på masteren. Vel nei, det ble jeg ikke og ser jo egentlig ikke poenget med gode karakterer om jeg skal leve alene. Jeg har jo aldri brydd meg om penger. Har tenkt litt over ting og ser jo at jeg både lider av sosial angst, og at jeg ikke er i stant til å bli venn med dem jeg kommer overnes med. Så nå sitter jeg mutters alene i sommerferien, trodde for ikke så lenge siden at jeg kunne bli både direktør og statsminister.

Anonym poster: ef0770651599196ae6105a84387f6256

[AnonymBruker]

Jeg var så forelsket i psykiateren min i 2 år, uten at jeg gjorde noe ut av det. Drømte meg bort, og endte opp med knust hjerte da jeg sluttet.

Føler meg ensom og har ingen å støtte meg på lenger.

Alt føles så tomt.

Iblant skulle jeg ønske jeg kunne drite i alt og bare gjøre som jeg ville,

men alle blir så sure på meg om jeg prater med menn, eller gjør ting jeg er flink til og liker.

Det endre opp med at jeg sitter på en stol hjemme, og ikke tør å røre meg.

Hjelp ...

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

Her kommer et spennende spørsmål: Hva er det du helst vil da, TS?

Anonym poster: e93d4953bc3fa44443f4885f194b80e5

[Mascha]

Her kommer et spennende spørsmål: Hva er det du helst vil da, TS?

Anonym poster: e93d4953bc3fa44443f4885f194b80e5

Bra spørsmål, AB. Blir spennande å sjå kva TS svarer.

[-Jiinxs-]

Om du ikke blir tatt seriøst hos fastlegen din, så finn deg en ny en (om det er mulig).

Du kan også prøve å skrive opp mål du vil med livet ditt, f.eks hva du vil ha gjort før året er omme. Siden jeg tror det kan være bra å ha et mål når man er i en slik situasjon som du er i TS:

Og om du er redd for å forelske deg i psykologen din så finn deg en av det samme kjønn.

Er ikke noe poeng å bare la tiden gå, og "håpe" at ting blir bedre. (Har tenkt slik mange mange ganger)

Det finnes piller som gjør at du gir litt slipp på hva alle andre synes om deg. Er vel verd det og funker noe lunde ihvertfall.

[Gjest Gjest]

å forvente at ting bare skal ordne seg har ingen hensikt. du må jobbe for det selv. et lykkelig liv ramler ikke ned i fanget på deg.

[Ryvre]

Man kan ikke vente på at ting skal ordne seg. Man er selv ansvarlig for sitt eget liv og sin egen skjebne.

Selv om man kanskje trenger hjelp fra andre, så har man likevel et ansvar for å sette igang prosessen.

[Gjest test123]

TS skriver jo: "Hvordan komme seg ut av dette?" da forventer han jo ikke at ting bare skal falle på plass.

Men h*n bør kanskje skrive litt mer og seg selv, slik at man kan komme med mer konkrete tips.

[AnonymBruker]

Ja, jeg holder på å finne en jobb med hjelp av Nav. Men sliter veldig med det siden jeg alltid har blitt mobbet på hver jobb jeg har hatt.

Anonym poster: c954f572c74542c40c73569fec4bf882

Det er veldig normalt å lese at folk med angst og depresjoner sier de blir mobbet i alle jobber, mobbet på alle studier osv. Det har jeg aldri hørt om fra "vanlige" folk. Derimot er det vel generell viten at folk med angst og depresjoner lett TROR at ALLE andre er onde mennesker som mobber en, på grunn av at dere prosjekterer alt negativ på dere selv. Jeg har jobbet mange steder, og selv om det noen steder har vært folk som ikke har klart jobben fullt så bra som andre eller vært litt annerledes så har de da ikke blitt mobbet.

De færreste mennesker mobber...kanskje det faktisk ikke er virkelig men din oppfatning pga din sinnstilstand.

Anonym poster: fd66f5b3aa2b338c568c6bd0836c6be3

[Gjest Gjest]

Hm.. ting er tungt, forstår jeg. Jeg var som deg i tjueåra, men forskjellen mellom oss er vel at jeg til slutt peisa på. Jeg vet at alt er tyngre når man er plaget med depresjon og angst og her i gården har det vært en god del selvmordstanker også. Da jeg ikke klarte å gå ut av leiligheten, ikke hadde jobb og stort sett bare grein, gikk jeg til fastlegen. Min er en real drittstøvel, men jeg fikk henvisning til psykolog. Siden jeg måtte søke selv og ikke ante noe om hvem som kunne hva, var det skudd i blinde. Jeg gav opp, prøvde litt, gav opp ,prøvde litt, og til slutt fikk jeg meg en terapeut. Hun har jeg hatt mange år nå. Veldig trist at du fikk følelser for terapeuten din, men slikt skjer, og da må du rett og slett gå for en ny som ikke er av det kjønnet du faller for. Ikke gi opp, og om du gjør det, prøv igjen en dag du ikke er like nede. Dette har skjedd folk før og det er ingen grunn til at du ikke skal klare akkurat det samme

I tillegg begynte jeg på utdanning, og nå har jeg jobb (fikk faktisk vite det i går). Fikk også plutselig beskjed om at jeg kan få være med på et drømmeprosjekt. Tenk om jeg hadde tatt livet av meg for ett år, to år, tre år siden? Eller åtte år, for den saks skyld. Jeg hadde aldri opplevd dette. For her sitter jeg, med en kjæreste, en felles leilighet i pene omgivelser, den jobben jeg ønsket meg og livet er med et ikke bare overkommelig men godt. Jeg skriver dette fordi du også kan komme hit. Jeg vil tro at det første skrittet du bør ta er ny terapeut. Ikke gi opp. Jeg hadde også kontakt med NAV en liten periode, men jeg ble langt mer nedtrykt av det, så litt derfor begynte jeg også å studere. Jeg klarte ikke å snakke med en sjel og heller ikke å sitte ved siden av folk (var nok hun rare, ja), men nå, de siste par årene, har det også gått bedre, selv om jeg er nøye med å gi meg selv rom til å være alene. Beskytte meg litt, og ikke bli så inmari sliten (for det blir jeg av å være rundt alle mennesker med unntak av samboeren min, selv om jeg liker dem kjempegodt).

Må også si at jeg vet så godt hvordan det jeg skriver kan leses når man har det dritt og er i "det sorte hullet". Litt sånn at dette får aldri jeg til og jeg klarer ikke å ta fatt på dette, men det gjør du! Du kommer til å overraske deg selv om du tørr. Ja, det var umulig for meg å stå opp av senga før, men det gikk likevel.

Til slutt må jeg også si at jeg har en del kjennskap til gruppeterapi, og det kan være bra for noen, men det anbefales ikke å bli venner, dette ødelegger gruppedynamikken da to vil vite mer om hverandre og være mer interne osv. Bare å google litt så finner dere det. Uansett er gruppeterapi et fint sted å få litt sosial trening og en god terapeut finner alltid en gruppe du har ting til felles med, og det er lov å være stum som en østers så lenge man vil.

Jeg føler veldig med deg og håper du leser meg slik at når jeg klarte det kan du også. Jeg vet du kan!