Deprimert

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert lenge, ett år snart.

Går til psykolog og psykiatrisk sykepleier.

Psykologen sier jeg er moderat deprimert og har vært alvorlig deprimert.

Jeg har blitt veldig lei meg i det siste, så lei meg at jeg jeg plutselig blir likegyldig. ALLE i denne syke verdenen som ser lyst på livet har vrangforestillinger, det er det jeg ser.

Jeg er død innvendig, jeg kan smile, le og ha en ordentlig samtale men alt er ett skuespill. Jeg er en flink skuespiller.

Hva er vitsen med å leve når jeg er død innvendig og ser klart at livet ikke er verdt å leve.

Jeg vet hva noen av dere tenker "åpne deg mere for psykolog" du er egoistisk som vil dø" "tenk på familien" "spør om innleggelse" "tren og spis ordentlig"

Det er faen ikke verdt det, er det noen med litt erfaring her som kan si meg no som er verdt å leve for?

Dritt liv, vet ikke hvorfor jeg skriver her engang, kanskje en liten del av meg som roper etter å overleve...

Anonym poster: 0909ed77210e276d6672994e415daad3

[Gjest Luksus]

Ønsker du å ville leve? Altså, er du motivert for å endre på noe for å forhåpentligvis få det bedre, eller mener du at ingenting fungerer uansett?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å leve, men jeg føler meg allerede død, ingenting er verdt noe.

Jeg vil heller ikke få inn motivasjon for å leve, fordi det er virkelighet jeg ikke lenger kan se. Før kunne kjøre båt, bade, grille, spille gitar og kjenne lykken bare strømme. Men nå, når jeg vet hvor langt ned man kan synke, at alle faktisk kan bli rammet av å føle seg så likegyldig så syntes jeg alt bare blir en stor midlertidig falskhet.

Å leve er ikke verdt risken for å føle seg sånn.

Jeg forstår at flesteparten ikke kan forstå dette.

Jeg forsto det ikke før jeg heller

Anonym poster: 0909ed77210e276d6672994e415daad3

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Har vært der selv.

Har du forsøkt medisiner? Dersom ikke, er det et alternativ? Det er jo veldig enkelt å teste ut, krever ikke så veldig stor innsats fra deg men det kan gi gode resultater.

Anonym poster: cabecaf5ff137b342f5079d7c8ead23d

[Gjest Loverdose]

Kjenner meg veldig godt igjen. I min verden er alle mennesker psykisk syke, naive og fulle i vrangforestillinger. Du er ikke alene om å kjenne deg helt død innvendig og ikke ha noen som helst motivasjon til å leve!

Jeg kan ikke fortelle deg hva som er verdt her i livet og hva man skal leve for, det må du selv finne ut. Jeg har funnet ut hvorfor jeg vil leve, fordi jeg har drømmer som må oppfylles, fordi at jeg en dag kan bli frisk og ikke tro at verden er full av syke mennesker med vrangforestillinger. Tar sikkert sin tid til å komme seg til dette stadiet, men man må virkelig arbeide med seg selv for å bli frisk. Ønsker du ikke å bli frisk, er du derimot fucked. Du er den eneste som kan motivere deg selv til å bli frisk, føle deg bra og se lyst på livet.

Eier ikke skrivekompetanse eller evne til å forklare for fem øre i skrivende stund, så unnskyld for kort og lite utfyllende svar, det eneste jeg har å si er at du må arbeide med deg selv. Å sjekke ut av livet for tidlig er iallefall ingen god ide. Du har så mye igjen å oppleve, alt kan bli bedre bare du ønsker det. Lykke til.

[sturedur]

Jeg skjønner deg veldig godt. Har vært der selv.

Har du forsøkt medisiner? Dersom ikke, er det et alternativ? Det er jo veldig enkelt å teste ut, krever ikke så veldig stor innsats fra deg men det kan gi gode resultater.

Anonym poster: cabecaf5ff137b342f5079d7c8ead23d

Nei, jeg har ikke prøvd antidepressive, psykologen han anbefalt det men har ikke gått noe lengre med det. Kan prøve å ta det opp neste time.

Propper i meg alt annet av piller så har ingen problemer meg å heller ta noe som har en bedre virkning på meg

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, og tenker det samme selv. Eneste grunnen til at jeg er i live er at med tid og stunder så skal jeg dø uansett så jeg kan like gjerne leve.

Jeg ble kvitt depresjonen min med hjelp av medisiner forresten, så det kan absolutt hjelpe

Endret 19. juni 2012 av Uanonymbruker

[Gjest Gjest]

Man lever for andre. Banalt sagt, men det er en av de få tingene som det koker ned til.

[AnonymBruker]

Føler med deg.. har det slik selv... Eneste grunnen til at jeg er i live er at jeg ikke har mot nok til å gjøre ende på det. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen, eller hva som skjer fremover, det eneste jeg vet er at jeg ikke ser et eneste lys i enden av tunellen...

Anonym poster: 843ec3a701cf2644b94885bf027fca4a

[sturedur]

Kjenner meg veldig godt igjen. I min verden er alle mennesker psykisk syke, naive og fulle i vrangforestillinger. Du er ikke alene om å kjenne deg helt død innvendig og ikke ha noen som helst motivasjon til å leve!

Jeg kan ikke fortelle deg hva som er verdt her i livet og hva man skal leve for, det må du selv finne ut. Jeg har funnet ut hvorfor jeg vil leve, fordi jeg har drømmer som må oppfylles, fordi at jeg en dag kan bli frisk og ikke tro at verden er full av syke mennesker med vrangforestillinger. Tar sikkert sin tid til å komme seg til dette stadiet, men man må virkelig arbeide med seg selv for å bli frisk. Ønsker du ikke å bli frisk, er du derimot fucked. Du er den eneste som kan motivere deg selv til å bli frisk, føle deg bra og se lyst på livet.

Eier ikke skrivekompetanse eller evne til å forklare for fem øre i skrivende stund, så unnskyld for kort og lite utfyllende svar, det eneste jeg har å si er at du må arbeide med deg selv. Å sjekke ut av livet for tidlig er iallefall ingen god ide. Du har så mye igjen å oppleve, alt kan bli bedre bare du ønsker det. Lykke til.

Syntes du beskrev det ganske så godt. Føler livet er en stor klisje.

Har lyst til at noen bare skal legge ett lokk på hele jorda sånn at alle slipper å leve. Livet blir mer skremmende en døden. Skummelt å puste, skummelt å våkne, skummelt å se, ja skummelt å leve. Er nok derfor jeg ikke vil bli frisk, fordi det virker så skummelt. Så jeg er nok litt fucked.

Jeg har prøvd med terapi i 4 år nå, men jeg har ikke krefter til å sette de inn i noe de aldri kommer til å forstå.

Men de vet at jeg har vært suicidal, så de er obs på det.

[sturedur]

Man lever for andre. Banalt sagt, men det er en av de få tingene som det koker ned til.

Det er det eneste som gjør at jeg fortsatt lever.

Banalt sagt, men hva er det som ikke er banalt om dagen?

Jeg lever så mine kan fortsette å leve i sus og dus.

Ofrer meg for de hver bidige dag.

[sturedur]

Føler med deg.. har det slik selv... Eneste grunnen til at jeg er i live er at jeg ikke har mot nok til å gjøre ende på det. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen, eller hva som skjer fremover, det eneste jeg vet er at jeg ikke ser et eneste lys i enden av tunellen...

Anonym poster: 843ec3a701cf2644b94885bf027fca4a

Må si jeg føler med deg tilbake.

Jeg har heller ikke nok mot til å gjøre det, men gud hvor nære det har vært. Er ikke lett å se framover når man ikke ser ett eneste lyspunkt i livet. Hverdagen handler ikke lengre om småting som å ha på salami eller gulost på brødskiva, MEN om å leve eller dø. Konstant...

[alexaa]

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Har vært der selv. Det er vel ikke noe klart svar på hvordan du skal komme deg opp igjen, hadde det bare vært så enkelt. For min del, flyttet jeg til hjemstedet mitt, var med de gamle vennene mine og følte meg bedre og bedre for hver dag. Begynte å trene en del, trening frigjør endorfiner som gir deg en "lykkerus". Nå veit jeg ikke om du trener, men det hjelper hvertfall. Man taper ingenting på det. Du har kommet såpass langt at du klarer å sette ord på det du føler. Når jeg var deprimert klarte jeg ikke sett ord på hvorfor jeg følte meg sånn. Det er ikke enkelt, men prøv å tenk positivt.

Gå deg en tur i skogen. Lukt på blomstene, pust inn litt sjøluft. Se på skyene, kjenn på lukten av sommerregnet. Vær ute i sola, ha på masse lys når du er inne. Lys er terapi det også. Er det ikke sol ute, ta solarium. Hør på fuglenes sang. Dyr er terapi, skaff deg en hund eller en katt. Kan du ikke skaffe deg noe dyr, dra til en venn som har. Gjør noe du har hatt lyst til lenge. Fullfør eksamen, betal regninger whatever. Mestring er viktig. Ikke sett for høye mål til deg selv. Du klarer dette!!

[sturedur]

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Har vært der selv. Det er vel ikke noe klart svar på hvordan du skal komme deg opp igjen, hadde det bare vært så enkelt. For min del, flyttet jeg til hjemstedet mitt, var med de gamle vennene mine og følte meg bedre og bedre for hver dag. Begynte å trene en del, trening frigjør endorfiner som gir deg en "lykkerus". Nå veit jeg ikke om du trener, men det hjelper hvertfall. Man taper ingenting på det. Du har kommet såpass langt at du klarer å sette ord på det du føler. Når jeg var deprimert klarte jeg ikke sett ord på hvorfor jeg følte meg sånn. Det er ikke enkelt, men prøv å tenk positivt.

Gå deg en tur i skogen. Lukt på blomstene, pust inn litt sjøluft. Se på skyene, kjenn på lukten av sommerregnet. Vær ute i sola, ha på masse lys når du er inne. Lys er terapi det også. Er det ikke sol ute, ta solarium. Hør på fuglenes sang. Dyr er terapi, skaff deg en hund eller en katt. Kan du ikke skaffe deg noe dyr, dra til en venn som har. Gjør noe du har hatt lyst til lenge. Fullfør eksamen, betal regninger whatever. Mestring er viktig. Ikke sett for høye mål til deg selv. Du klarer dette!!

Jeg har blitt litt bedre ja, klarer å snakke mere om det jeg sliter med.

Da jeg var på mitt verste kunne man klart se at jeg var lei meg, var uttrykksløs og snakket lite.

Sol og trening blir litt for mye akkurat nå tror jeg. Syntes lys er ubehagelig og har ikke selvtilliten til å trene siden jeg bor midt i byen.

Jeg tror også på at natur og dyr hjelper.

Det er noe av det eneste som føles ærlig og rent, og som ikke er fiksert.

Skal tvinge meg selv opp på hytta på fjellet så jeg får tatt meg en fisketur.

[alexaa]

Jeg har blitt litt bedre ja, klarer å snakke mere om det jeg sliter med.

Da jeg var på mitt verste kunne man klart se at jeg var lei meg, var uttrykksløs og snakket lite.

Sol og trening blir litt for mye akkurat nå tror jeg. Syntes lys er ubehagelig og har ikke selvtilliten til å trene siden jeg bor midt i byen.

Jeg tror også på at natur og dyr hjelper.

Det er noe av det eneste som føles ærlig og rent, og som ikke er fiksert.

Skal tvinge meg selv opp på hytta på fjellet så jeg får tatt meg en fisketur.

Gjør det Tenk positivt selvom det er tøft. Jeg skjønner veldig godt hvordan det er. Men du vil hvertfall virkelig bli frisk så jeg har troa på det kommer til å gå bra med deg

[Gjest Loverdose]

Syntes du beskrev det ganske så godt. Føler livet er en stor klisje.

Har lyst til at noen bare skal legge ett lokk på hele jorda sånn at alle slipper å leve. Livet blir mer skremmende en døden. Skummelt å puste, skummelt å våkne, skummelt å se, ja skummelt å leve. Er nok derfor jeg ikke vil bli frisk, fordi det virker så skummelt. Så jeg er nok litt fucked.

Jeg har prøvd med terapi i 4 år nå, men jeg har ikke krefter til å sette de inn i noe de aldri kommer til å forstå.

Men de vet at jeg har vært suicidal, så de er obs på det.

Livet er med skremmende en døden! Når man er død har man null bekymringer, ingenting å gjøre, man føler ingenting og alt sammen er bare dødt. Man ligger bare der, uten pust, uten tanker, uten noe som helst. Ingen har sagt at livet er enkelt og livet er egentlig bare en stor lidelse, men fy faen så mye godt som noen ganger kommer med også.

Men problemet er at du ikke vil bli frisk, slik jeg forstår det. At du ikke ser noen vits i det, for verdenen og livet forblir det det er, det eneste som forandrer seg er du og ikke faktumet at verden er et skummelt sted, samt livet et helvete. Her kommer dette med vrangforestillinger inn i bildet igjen, plutselig er du en av dem som ser på livet som en dans på roser og at alt og ingenting er null problem. Men det er jo ikke sant...

Sitter i samme knipa som deg nå uansett, bare at jeg faktisk er motivert til å bli frisk, samt at jeg føler meg bedre etter å ha arbeidet med meg selv nå i flere år - men det hjelper ikke når jeg har familie som presser meg til å bli frisk og maser om at jeg bør legge meg inn på psykiatrisk. En ting "vi syke" har til felles, er at vi innerst inne ønsker å bli friske, men vi har null peiling på hvordan vi skal få det til eller hva vi skal gjøre for å komme oss ordentlig på beina igjen. For ærlig talt, ingen av oss vil vell gå rundt i et slikt svart hull og se negativt på absolutt alt som kommer i vår vei...? Hva er da vitsen med å leve om vi ikke skulle kunne nyte livet og se på det positive som faktisk skjer?

Jeg håper det ordner seg for deg. Du kan prøve det som jeg driver med akkurat nå, oppsøke det som gjør deg glad hver gang du føler deg nede! For eksempel når jeg er deprimert og så og si ikke orker meg, så leker jeg med hunden min og koser med han. Noen ganger prater jeg med bikkja mi om alt mellom himmel og jord, det hjelper faktisk på å ha et kjæledyr! Du kan snakke om hva du vil, og hunden dømmer deg ikke, svarer deg ikke (spørs om man syns dette er positivt, men jeg syns det er det, hihi) og du kan jo også tro det at hunden hører etter på det du sier. Et kjæledyr gjør livet litt lettere, iallefall mitt. Uansett så vet du iallefall selv hva som gjør deg glad, så oppsøk det hver gang du er lei deg - kanskje det hjelper litt på veien til å bli frisk.

[sturedur]

Tusen takk for svar loverdose!

Når jeg leste det svarte jeg langt tilbake, men det ble borte med ett trykk så jeg bare hev pcen fra meg i frustrasjon!

Er forresten mye bedre nå, fått mye hjelp fra psykiatrien, holdt på å bli innlagt men det gikk bra med medisiner og oppfølgning fra DPS faktisk hver dag i ett par uker

Skummelt hvor mørkt ting kan bli, men jeg er mye bedre nå selv om jeg er langt ifra frisk så vil jeg bli frisk!

Hvordan går forresten med deg nå Loverdose?

Tusen takk for gode svar <3

[Gjest sun]

Jeg har vært deprimert lenge, ett år snart.

Går til psykolog og psykiatrisk sykepleier.

Psykologen sier jeg er moderat deprimert og har vært alvorlig deprimert.

Jeg har blitt veldig lei meg i det siste, så lei meg at jeg jeg plutselig blir likegyldig. ALLE i denne syke verdenen som ser lyst på livet har vrangforestillinger, det er det jeg ser.

Jeg er død innvendig, jeg kan smile, le og ha en ordentlig samtale men alt er ett skuespill. Jeg er en flink skuespiller.

Hva er vitsen med å leve når jeg er død innvendig og ser klart at livet ikke er verdt å leve.

Jeg vet hva noen av dere tenker "åpne deg mere for psykolog" du er egoistisk som vil dø" "tenk på familien" "spør om innleggelse" "tren og spis ordentlig"

Det er faen ikke verdt det, er det noen med litt erfaring her som kan si meg no som er verdt å leve for?

Dritt liv, vet ikke hvorfor jeg skriver her engang, kanskje en liten del av meg som roper etter å overleve...

Anonym poster: 0909ed77210e276d6672994e415daad3

ja, dritt liv. tenk! maybe you can make it better!

[sturedur]

En liten oppdatering hvis noen er intereresserte:

Ble innlagt på akuttpost, men er ute igjen nå.

Går fortsatt på antidepressiva, men selvmordstankene klarer jeg ikke legge fra meg.

[Gjest Gjest-doffen]

Jeg ønsker å leve, men jeg føler meg allerede død, ingenting er verdt noe.

Jeg vil heller ikke få inn motivasjon for å leve, fordi det er virkelighet jeg ikke lenger kan se. Før kunne kjøre båt, bade, grille, spille gitar og kjenne lykken bare strømme. Men nå, når jeg vet hvor langt ned man kan synke, at alle faktisk kan bli rammet av å føle seg så likegyldig så syntes jeg alt bare blir en stor midlertidig falskhet.

Å leve er ikke verdt risken for å føle seg sånn.

Jeg forstår at flesteparten ikke kan forstå dette.

Jeg forsto det ikke før jeg heller

Anonym poster: 0909ed77210e276d6672994e415daad3

Forstår deg godt, er der jeg og. Etter at jeg mistet jobben min og forloveden min var utro og det deretter ble slutt så kommer jeg meg ikke engang ut av leiligheten med mindre jeg må handle elns, Prøver å ta et skippertak for å snu ting en gang i bland som ut å sykle eller løpe, men jeg klarer ikke følge det opp og selvrespekten blir dårligere og dårligere.

Har lyst til å ha lyst til ting, men jeg bryr meg bare ikke lengre. Orker ikke lese aviser om all elendigheten som skjer rundt. Aldri en eneste positiv ting, ikke EN.

Har gått fra å være 75kg til å bli ca 100kg, spiser aldri snop, men drikker endel for å få opp humøret da det stort sett er den eneste gleden jeg har.

Du er ikke alene, og husk at i tidsperspektiv så kan ting bli bra, ta et steg om gangen og ta hensyn til deg selv. Jeg var en bra respektert mann på jobben en gang, nå føler jeg at jeg sliter med bare å få hentet posten.

Fokuser på en ting om gangen og ta det fra der. Håper det ordner seg for deg.

Selvmord er ALDRI en løsning, har mange ganger håper en buss kjørte over meg, men kunne aldri tatt selvmord. Ting har en løsning uansett hvor langt nede du er.