Å sørge over en hund som skal dø snart...

[Fakse]

Ville bare si at alle våre dyr (rotter, undulater, hunder og til og med en høne som var ekstra spesiell for oss) er begravet under et tre på et fredelig sted litt utenfor hagen vår. Ikke noen kiste, ikke noen seremoni med mange til stede, ikke noe kors eller stein for å markere hvor de ligger. Men det er fint å vite at de er begravet på det stedet de levde hele sine liv på. Jeg synes destruering av dyr man har vært glad i blir litt hjerteløst, men jeg har samtidig ikke sansen for å menneskeliggjøre dem ved å gi dem en menneskebegravelse. De er ikke mennesker, men dyr vi har vært spesielt glade i.

Gråter med deg, og håper den siste tida går så greit som mulig for hunden din :cry:

[Veslejenta]

Det er vondt å se kjæledyret sitt lide og det er så utrolig tøfft å måtte ta beslutningen om at den skal få slippe å lide mere. :cry:

Hunden vi hadde ble, etter å ha fått en sprøyte, kremert i en felles kremasjon med andre kjæledyr og asken ble spredd utover en skog i Østfold. Dette syntes vi var en verdig avslutning på livet til hunden vi var så glade i. Dyrlegen sa at det var slutt med å lage lim av kjæledyr, noe jeg er veldig glad for. Vi kunne også velge å få hunden kremert alene og så få asken hjem, mot å betale for det, eller å ta med hunden hjem for å begrave den.

Måten hunden ble avlivet var at han først fikk en likeglad sprøyte og så fikk giftsprøyta. Det gikk veldig fort fra han fikk giftsprøyta til han sovna inn. Veterinæren lot oss også være alene med hunden etter at hun hadde satt sprøyta, og lot oss få den tiden vi trengte til å si hade.

Hunden våres hadde på slutten lungeproblemer, den hosta opp slim hele tiden og vi måtte vaske gulvene opptil flere ganger daglig. I tillegg viste den tydelige tegn på at den skjønte at det gikk mot slutten. Den stakk av, noe den ikke hadde gjort siden den var valp, den gjemte seg på de merkeligste steder, den var nervøs, særlig i tordenvær, og var veldig slapp og sliten. Øynene hans var så triste på slutten, nesten livløse.

[Smurfa]

Føler med deg, Leo.

Vet akkurat hvordan du har det.

For 3 år siden døde vår lille Papillon-gutt, som hadde vært en del av familien i 11 år.

Han ble begravet i hagen hjemme hos foreldrene mine, der han hadde elsket å springe rundt og snuse.

Fremdeles savner jeg at han står i døra og venter på meg, med ivrig logrende hale, når jeg kommer hjem til mamma og pappa!

Smurfa!

[Gjest Anonymous]

*banker forsiktig på*

Hvordan går det med deg LEO :trøste:

Forstår hva du går igjenom har selv mistet min beste venn, en skikkelig rugg av en Schäfer. Han var vel et restultat av den råe avling. Mangen skavanker. Men han bar dem med verdighet, stakkars rusken... Pga størrelse hadde han problemer med ledd, dvs manglet brusk. Har ikke begrep på hvor mye vi brukte av tid og penger på denne dyrbare skapningen. Vi fikk ganske ofte nedslående nyheter når vi var hos dyrlegen, om at det nærmet seg slutten, og at vi kom til å merke det når dette skjedde. Tiden gikk og rusken vår var like viril og glad i livet. Han var jo halt og hadde det vondt, men takla det utrolig bra. Vi priset oss lykkelige for dette selvfølgelig, men hadde også i baktankene at vi måtte si farvel når som helst. Og den dagen kom, og da merket jeg at min venn ikke orket mer. Så det på hele hunden, at nå er det nok. Vi ville selfølgelig ikke miste han, men av respekt for min gode venn bestillte vi time så fort som mulig.

Det var en helt jævlig dag, å ta farvel med en venn som gir alt for sin/sine eiere, totalt lojal(uff nå renner tårene også). Glemmer aldri når han lå der på gulvet, og mistet varme på den deilige snuten sin, og poten som gjentatte ganger hadde klakket borti meg når lufteturen sto for tur. Jeg følte meg helt hul den dagen. Men jeg følte meg utrolig stolt over å ha tatt besluttningen om avliving så fort, måtte jo bare gjøre det for hundens beste.

Min beste venn er borte, nå lever jeg på gode minner for resten av livet.

[*Shira*]

*banker forsiktig på*

Hvordan går det med deg LEO :trøste:

Forstår hva du går igjenom har selv mistet min beste venn, en skikkelig rugg av en Schäfer. Han var vel et restultat av den råe avling. Mangen skavanker. Men han bar dem med verdighet, stakkars rusken... Pga størrelse hadde han problemer med ledd, dvs manglet brusk. Har ikke begrep på hvor mye vi brukte av tid og penger på denne dyrbare skapningen. Vi fikk ganske ofte nedslående nyheter når vi var hos dyrlegen, om at det nærmet seg slutten, og at vi kom til å merke det når dette skjedde. Tiden gikk og rusken vår var like viril og glad i livet. Han var jo halt og hadde det vondt, men takla det utrolig bra. Vi priset oss lykkelige for dette selvfølgelig, men hadde også i baktankene at vi måtte si farvel når som helst. Og den dagen kom, og da merket jeg at min venn ikke orket mer. Så det på hele hunden, at nå er det nok. Vi ville selfølgelig ikke miste han, men av respekt for min gode venn bestillte vi time så fort som mulig.

Det var en helt jævlig dag, å ta farvel med en venn som gir alt for sin/sine eiere, totalt lojal(uff nå renner tårene også). Glemmer aldri når han lå der på gulvet, og mistet varme på den deilige snuten sin, og poten som gjentatte ganger hadde klakket borti meg når lufteturen sto for tur. Jeg følte meg helt hul den dagen. Men jeg følte meg utrolig stolt over å ha tatt besluttningen om avliving så fort, måtte jo bare gjøre det for hundens beste.

Min beste venn er borte, nå lever jeg på gode minner for resten av livet.

Det var *Shira* sin berretning om Marco

[Gjest Pjusk]

Hei!

Vil bare si at Leo er på ferie og er ikke tilbake før ca. tre uker.

[LaToya]

Selv om Leo er borte så legger jeg inn et svar.

Det er fryktelig trist når den dagen kommer. Jeg har selv en gammel hund og vet at tiden snart er inne. Dette blir nok hans siste vinter. Det er søren meg vanskelig å vite når hunden lider og når tiden er inne.

Men jeg er fast bestemt på en ting, min hund skal slippe å lide.

Noe av det aller verste er planleggningen synes jeg. Nå er det ikke helt bestemt når/om min hund skal avlives i sommer, men bare det å tenke på å ringe dyrlegen ( skal komme hjem til meg ), dette med begravelse, kremeres, under selve avlivninga osv gir meg mageknip.

Jeg har aldri vært med på noe sånt og kjenner det knyter seg i magen bare ved å tanken på å skulle avlive min aller beste venn. Snufs

Aner ikke om jeg vil klare det, men jeg må prøve å tenke på hans beste.

[Leo]

Hjertelig og tusen takk til Pjusk som forklarte!

Nå er hun i superform! Har imidlertid en mistanke om at det bare varer ut neste uke! Broder'n håpet nemlig at hun skulle leve til han kom hjem... Den voksne mannen gråt sine modige tårer og spurte om jeg ikke kunne vente litt... Nå er hun imidlertid blank i pelsen og i ferd med å legge på seg, så da kan jeg det...

Vet at det bare er en utsettelse, men det er godt å se at hun har det bra så lenge...

[vimsa]

Hei!

Nå har jeg lest denne tråden, og jeg sender en

For 5 mnd siden måtte vi avlive vår kjære Pelle, en beagle som ikke ble mer enn 2,5 år...

I fjor sommer våknet vi av at han lå med kramper... Pellegutt hadde fått epilepsi. Dyrlegen sjekket han, og siden han fikk ofte og kraftige anfall, mente han at det beste var at vi lot han få slippe...

Vi prøvde en del medisiner, og ingenting hjalp. Pelle ble bare verre og verre. 3. juledag ifjor fikk vi nok. Da fikk han et massivt anfall som var av og på i 2 timer, og ikke noe av medisinene hjalp. Da dro vi til dyrlegen, for vi ville la Pellegutt slippe dette. Han hadde det jo ikke bra lenger... Det var en forferdelig beslutning, men det beste for skatten vår.

Det var helt klart den verste dagen i mitt liv, men jeg vet at Pelle har det så mye bedre nå, når han løper rundt på de evige jaktmarker...

Det går fremdeles ikke en dag uten at jeg tenker på lille Pelle, men nå får vi en ny valp om ca 6 uker, og det lindrer smerten mye.

Jeg kommer aldri til å glemme Pelle, da han var den første hunden til meg og forloveden min.¨

Så jeg håper at hunden din blir friskere og at dere slipper å avlive han, men dersom hun blir verre, er det jo ikke noe annet å gjøre.

Tenker masse på dere, og håper på det beste!

[Gjest Anonymous]

Min schæfer fikk også lungekreft. Ble tungpusten og slapp. Bare noen uker tidligere hadde hun løpt i raskt tempo på lange skiturer og vært i kjempeform. Bestillte tidlig i forløpet time hos veterinær for avlivning. Ønsket at hun ikke skulle lide. Fikk istedet vanndrivednde medisiner (Furosemid) som hadde god effekt noen uker. Hun fikk tilbake sin livskvalitet for en kort periode. Vi nøt denne korte perioden fullt ut. Små koselige turer i skogen. Badet i elva. Koste oss på terassen. Plutselig en kveld ble hun dårligere. Hun hadde time for avlivning dagen etter. Jeg sov ved siden av henne på madrass. Hun døde den natten. Jeg forsto at det ville skje ca en time før hun døde. Pusten ble uregelmessig og surklete. Hun fikk nedsatt bevissthet. Jeg strøk henne over hodet og ryggen, slik hun likte så godt. På slutten gikk det langt mellom hver gang hun pustet. Jeg sa til henne: "***jenta mi. Nå kan du sove." Da pustet hun for siste gang og døde fra meg. Jeg savner henne helt forferdelig. Hun var min beste venn.

[Gjest care]

Jeg lurer på hvordan det går med Leo? :klø:

[Leo]

Tok et fantastisk flott bilde av denne hunden i sommer og da jeg så det nå i natt kom jeg på denne tråden...

Hun ble svært dårlig rett før jul og det var ingen vei tilbake desverre! Hun fikk imidlertid oppleve en flott sommer og en siste jaktsesong!

Høres sikkert litt rart ut, men hele familien gråt på julaften da faren min fortalte hvordan hun fikk dø i fred...

Sørger over henne gjør vi alle, men hun var jo selvfølgelig bare en hund...

Uansett; Tusen takk, Arja for alle de gode stundene du ga oss! Du var en usedvanlig søt og elskelig hund, men samtidig så viljesterk og sta!

Vel, du var "bare en hund", men jeg kommer aldri til å glemme deg!

[Gjest MrsL]

[Gjest Anonymous]

:trøste: . Vet akkurat hvordan du har det... Har grått mer over hunder enn menneskelige familiemedlemmer.

[nessi]

en hund er ikke "bare". Den er et familiemedlem, og forferdelig trist å miste.

[Gjest Gjesta]

Uff så utrolig trist. Det er grusomt når dyr dør...hadde en hest og to hunder som døde, og jeg synes det var forferdelig hver eneste gang..Selv om hundene var nærmere 14 år gamle og hadde levd lenge var det grusomt å se de dø...gruer meg til den dagen kommer nå...,men det er frohåpentligvis en god stund til ennå..

[Gjest Gitte]

Jeg stryker over din gylne pels,

men halen din slår ikke mer.

Det er fortsatt ikke lov å kopiere andres åndsverk, hverken i h.h.t. åndsverksloven eller KGs regler.

Diktet kan du finne her

Usikker

-moderator-

[Gjest Gjesta]

Å miste en hund kan være en veldig stor påkjennelse, de blir som familiemedlemmer , og jeg gruer meg veldig til den dagen hunden min dør, for jeg er så veldig glad i han. Sender deg en stor klem... dette er veldig tungt , jeg vet det :o