Ensomhet i forholdet

[Gjest NinaG]

Jeg er ei dame på 31 år, sammen med en på 32. Vi har det ganske fint sammen, bortsett fra at våre sosiale liv er veldig ulike. For min del har de fleste venninnene mine fått barn, flyttet ut av byen, og kan ikke lenger være så spontane. Samboeren min har fortsatt en del single kompiser, og har ingen vansker med å få med seg noen på en kaffe eller øl når det måtte være. Jeg merker at han irriterer seg inn i mellom over at jeg ikke er like aktiv/sosial som han. Dvs jeg gjør jo ting, trener, går ut en kveld i uka med venner eller kolleger, men det er sjelden jeg får mulighet til en spontan kafetur med en venninne. Jeg føler meg ensom, og blir bortimot deprimert av situasjonen, og dette merker han. Det gjør ikke ting noe bedre akkurat.

Ikke sjelden tar jeg meg en spasertur alene i byn, bare for å komme meg ut, mens han kanskje møter en kompis. Jeg henger avogtil sammen med han og kompisene, vi trives i hverandres selskap, det er ikke det, men jeg ville helst hatt min egen (større) omgangskrets å henge med. Det som gjør meg mest deprimert er å se par i samme alder som oss, på trilletur rundt i parkene. Aller helst vil jeg også ha barn, er i rette alder osv, men han vil vente et år ca. Jeg holder på å gå på veggen. Jeg har tidligere hatt et godt sosialt liv, men det har blitt svært så redusert..Er det andre som føler seg like ensomme/deprimerte/rastløse, som har tips til hva man skal gjøre? Bortsett fra å trene, det gjør jeg allerede 2-3 ganger i uka..

[Gjest Anonym79]

Jeg begynte å få mannlige kompiser, det hjalp. Bortsett fra at typen ble sjalu