Dommedag..

[Gjest Annonymm]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette,annet enn å få det ut et sted..Har prøvd å skrevet det i en slags dagbok, men det hoper seg opp alikevel. Kjennes ut som at det ikke teller når ingen andre leser det..Så, jeg trenger å få det UT.

Regner med det kommer til å bli langt også,men skal prøve å korte ned..

Er sammen med en mann( klisjè-emne), og vi har vært sammen siden ungdomstiden. Vi er i midten av 20-årene nå begge to, og bor sammen. For ca et år siden slapp han plutselig bomben - han så ikke at dette forholdet gikk noen vei, vi hadde det ikke gøy lenger, og sexen var jo totalt fraværende. Jeg var egentlig enig i det, for ting hadde gått litt trått i det siste. Men når ting går i gal retning er jeg mer interessert i å rette opp i det, istedenfor å avslutte alt, alle de årene og alt vi hadde opplevd. Han var egentlig klar til å forlate( dette vet jeg helt sikkert, han er typen som må mote seg opp for å komme med en sånn bedskjed, hater oppstyr og krangling), men jeg sank ned til et patetisk nivå, og bønnfalt ham om at vi måtte prøve. Etter noen timer med gråting og bønnfalling fra min side, gikk han til slutt med på det. Så her sitter vi da i dag, å jeg vet ikke helt hva jeg mener om det. Ting har blitt litt bedre, men bare litt.

Jeg var ikke naiv før, jeg visste jo at det ikke er en garanti for noen, og at hvis man ikke jobber med det man har, mister man det. men noe skjedde med tankegangen min den dagen han sa ordene: "jeg vil ikke mer". De ordene har brent seg fast, og gjør at jeg ikke klarer å yte mitt beste, og se framover. Jeg er utrygg på han, vet ikke hvor jeg har han, og hvor dedikert han egentlig er. Har en stemme i hodet som sier om og om igjen : "han er bare sammen med deg av medlidenhet og gammel vane. Han orker ikke det dramaet som du satte i gang sist en gang til".

Så går jeg å biter meg merke i ting han gjør og sier som kan bygge opp under den teorien. Han er ikke like hyggelig mot meg slik han var før, han kan godt finne på å avvise meg om jeg prøver å ta initiativ til sex, han kan klage og krangle om småting osv..Det kan jeg også så klart, men..

Prøvde å si noe til han om det jeg går å tenker på for en stund siden..Fortalte han at jeg gikk rundt å var engstelig store deler av tiden, redd for at han hvert øyeblikk kunne ombestemme seg og dra. Han bare fnyste av meg, og sa et eller annet som hadde ordet "dramaqueen" med i setningen.

Alvorsprat er ikke hans sterke side, og iværtfall ikke min. takler det bare ikke. Spesielt ikke når andreparten viser tydelig at de vil synke i jorden, og ikke gir noe respons på det du tar opp. Så jeg har latt det ligge.

Men det er tungt dette her...tungt å gå rundt å føle at man har hatt kjærlighetssorg i over et år, selv om man fortsatt er sammen med den man sørger over. De er der, men samtidig ikke. Du når dem ikke, og det kjennes ut som at de ikke vil ha deg der,EGENTLIG. De lar deg bare gå rundt dem for å være snill..Å den følelsen er SHITTY. Jeg er livredd for hvordan det kommer til å føles den dagen han tar motet til seg og avslutter en gang for alle. jeg kunne selvfølgelig vært tøff, og bare gjort noe med dette selv. Ingen burde gå rundt å ha det sånn her. Jeg klarer bare ikke, for hva hvis jeg tar skikkelig feil? Hva hvis han går rundt å er tilfreds med hvordan ting er nå? At han ser at ting kan bli bedre?

Nei, jeg tørr rett og slett ikke...

For den eller dere som leser dette: Takk..

[Nytt liv]

la han gå. -Om han kommer tilbake er han din.

Husk at ingen er avhengig av noen. Vi er kommet til verden alene, og skal leve i denne verden alene. (Har ingen som er limt på oss).

Mange lever alene, meg selv inkludert. Ingen dommedag her for det.

[Puse1974]

Livet går videre om du er alene og du kan få det mye bedre) Men det vil nok gjøre vondt i en periode tross at du allerede har begynt på sorgprosessen.

Finn ting du liker å gjøre, plei venner og etterhvert finner du en ny kjæreste:)