Hvordan være en god venn?

[AnonymBruker]

Ja det lurer jeg på..

Jeg sitter her å er lei meg ettersom alle i vennegjengen min er i et sellskap, som jeg ikke er invitert i.. Hovedpersonen har vært invitert i alle mine sellskap, men jeg er omtrent den eneste som ikke er invitert nå.

Synes det er så ufattelig trist men jeg kan jo ikke gjøre annet en å se at det må jo være noe med meg som ikke gjør at jeg er ønskelig eller spesiell nok til å bli invitert.

Men hva gjør man?

Føler at jeg er lost i venneverden. Vi blir stortsett invitert når det er vennefester o.l, men det er ikke nokk at det bare er oss liksom. Vi blir skjelden kontaktet eller besøkt, men vi er med på bølgen om det skjer noe om dere skjønner.

Føler selv vi er åpne og blide og inviterer de andre. Men jeg begynner å bli sliten å lei av å hele tiden bli et andre alternativ..

Ønsker meg så gjerne en inkluderende og god vennegjeng..

Jeg er nok veldig hard å komme skikkelig innpå når det gjelder personlige ting, men føler ikke at jeg vil dele ting med noen jeg ikke vet er der for meg.. er det galt å tenke sånn?

Kan man finne nye gode venner senere i livet? Hva forventer dere av vennene?

Anonym poster: f6eb5dd557bbb790fdcac1191c1550b3

[Gjest Cuntzilla]

Ja, man kan fint få venner i voksen alder!

Selv har jeg en tendens til å ende opp med å klikke med folk som byr veldig på seg selv.

Du må absolutt ikke dele alt ditt innerste med hvem som helst, men du går aldri fra bekjent til ordentlig venn om du bare viser en overflate og ikke byr på mer innhold. Folk føler seg fortere knyttet til, trygg på og innlemmet hos en person som gjerne deler noe litt privat, viser en sårbar side av seg selv, sier hva som helst som man vet de ikke ville sagt i en forsamling med fjerne bekjente de ikke følte seg trygge på.

Ellers så er det jo dette med å rett og slett være en kul person å henge med og ha på en fest. Dette er jo også gjerne knyttet til det å by på seg selv.

Nå vet jeg ingenting om deg da, gikk bare ut fra den ene setningen din om at du ikke likte å dele personlige ting.

[AnonymBruker]

Jeg har fått alle mine nærmeste og beste venner etter at jeg fyllte 20. Flere har jeg kjent i mer enn 10 år og ingen kjenner meg så godt som dem.

Anonym poster: e6e6c9cd694701b1c358da3ff226fc15

[FrøkenMånestråle]

Jeg har og fått mine beste venner etter at jeg ble 20, de jeg hadde før er blitt mer bekjente enn venner nå.

[Gjest Bella90]

Jeg fikk mine nærmeste og beste venner etter jeg var 18 år, så det går helt fint ann

[AnonymBruker]

Flere av mine nærmeste venner har jeg fått lenge etter at jeg ble 20, og ei barndomsvenninne jeg hadde mistet kontakten med fant jeg også "igjen" da vi var i 20-årene. Det er kanskje ikke så mange naturlige sammenhenger å bli kjent med nye venner i voksen alder, men jeg synes på en måte det er lettere når det først skjer, fordi jeg kjenner meg selv bedre, og finner venner jeg har noe viktig felles med (eller at vi forstår hverandre) - enten det gjelder interesser eller personlige ting.

Som andre sier er det nok viktig å være litt åpen, du trenger ikke fortelle dine innerste hemmeligheter, men å kunne være personlig og for eksempel dele erfaringer er ganske vesentlig. Jeg har også vært ganske lukket, i hvert fall i perioder av livet, og jeg merker at dybden på vennskap jeg har hatt lenge, gjerne endrer seg når jeg tør å være åpen.

Men det er jo kjedelig om du føler du ikke blir invitert bare du eller bare du og mannen. Inviterer du venninner enkeltvis? Og prøver å møte noen bare du og ei venninne, uten mannen din? Tror det er lurt... men samtidig er det jo ikke sikkert de vennene du har nå er det beste venninnematerialet for deg. Jeg har også venner jeg sjelden eller aldri treffer utenom i større arrangementer...

Anonym poster: 7c28d6edb5cd2aa94807f45484ea7774