Jeg har aldri noe å snakke med noen om

[AnonymBruker]

Einstøing på 20 år her. Jeg har ingen venner, og skyr alle sosiale situasjoner som pesten. Jeg omgås familie, og dem jeg må omgås med i skolesammenheng o.l., men ellers ingenting, av den ene grunn:

Jeg har aldri noe å snakke med andre mennesker om.

Når jeg "er" med andre som har en samtale, så har jeg aldri noe å bidra til samtalen med. Heller ikke når jeg er alene med en annen person har jeg noe å si. Om jeg sier noe, så er det som oftest bare en respons på det den andre har sagt. Jeg finner liksom aldri noe interessant å si. Og jeg vet at det jeg sier ikke trenger å være så veeeldig interessant, men det jeg sier bør i alle fall være relevant og bidra til samtalen på en eller annen måte... og det klarer jeg ikke. Jeg er ikke komplett idiot heller (eller?), jeg leser avisen og jeg leser bøker, så det er ikke sånn at jeg er helt adskilt fra verden.

Jeg begynner å lure på om det er noe alvorlig galt med meg. Det ser ut som absolutt alle andre klarer dette, i større eller mindre grad. At det kommer naturlig til dem. Er jeg helt tilbakestående? For jeg savner virkelig å kunne være sosial med noen. Denne meldingen er egentlig det mest sosiale jeg har vært på en god stund, selv om det bare er anonyme bokstaver på et internettforum... Jeg vet ikke helt hva jeg ville oppnå med denne posten, men hvis noen har noen tips eller har erfaringer fra lignende situasjoner blir jeg veldig glad for å høre!

Anonym poster: 7188727135f9b1b54f5ada0f6b1fb13e

[AnonymBruker]

Jeg har ingen å snakke med, jeg.

Anonym poster: 28a256e843d2814cb7775a502ac4bb45

[AnonymBruker]

Hmm, sliter vel litt med det samme, så skal følge med her

Anonym poster: 5e5c966b607ecbe769fd2a4b0f0dd35d

[AnonymBruker]

Jeg har det litt sånn jeg og.

Jeg vil si jeg klaffer bedre med gutter enn jenter, men sånn er det bare. Man klaffer ikke med alle heller.

Du kan snakke her om du har noe på hjertet!

Anonym poster: 02230b111df1d3a3041bd1de5da19b3e

[AnonymBruker]

Prating er da ingen prestasjon. Sånn blir det i et samfunn der man blir lært opp til at alt er prestasjon. Prating er bare fri flyt for min del. Som pusting. Snart blir vel pusting også en prestasjon og man melder seg på pustekurs. Og til slutt blir man helt forstokket, og vet ingenting selv lenger. Nei, slapp av folkens, dere er ikke gale, det er samfunnet som er galt, som ikke gir oss lov til å være frie. Blir helt deprimert av samfunnet jeg. Vær deg selv. Det er det beste du kan gjøre for andre. Da blir det lettere for de igjen å være seg selv og vi kan puste lettet ut.

Anonym poster: eceb95f9d019be1d9d84aa5d241c5182

[AnonymBruker]

Visst du tenker over det så er det jo sjeldent at folk kun sier interessante ting. De fleste kommer med masse svada også, sånn er det bare. Du må rett og slett øve deg på å smalltalke. Om du studerer i en større by så finnes det kurs i regi av studentsamfunnet.

Anonym poster: 2a63f02476ffb0f82e94bcb95cdb5668

[AnonymBruker]

Visst du tenker over det så er det jo sjeldent at folk kun sier interessante ting. De fleste kommer med masse svada også, sånn er det bare. Du må rett og slett øve deg på å smalltalke. Om du studerer i en større by så finnes det kurs i regi av studentsamfunnet.

Anonym poster: 2a63f02476ffb0f82e94bcb95cdb5668

Herlig tråd! Skal følge med her, jeg sliter med nøyaktig det samme!

Anonym poster: 8f2039060d396e387b556fa6fd27c165

[AnonymBruker]

Einstøing på 20 år her. Jeg har ingen venner, og skyr alle sosiale situasjoner som pesten. Jeg omgås familie, og dem jeg må omgås med i skolesammenheng o.l., men ellers ingenting, av den ene grunn:

Jeg har aldri noe å snakke med andre mennesker om.

Når jeg "er" med andre som har en samtale, så har jeg aldri noe å bidra til samtalen med. Heller ikke når jeg er alene med en annen person har jeg noe å si. Om jeg sier noe, så er det som oftest bare en respons på det den andre har sagt. Jeg finner liksom aldri noe interessant å si. Og jeg vet at det jeg sier ikke trenger å være så veeeldig interessant, men det jeg sier bør i alle fall være relevant og bidra til samtalen på en eller annen måte... og det klarer jeg ikke. Jeg er ikke komplett idiot heller (eller?), jeg leser avisen og jeg leser bøker, så det er ikke sånn at jeg er helt adskilt fra verden.

Jeg begynner å lure på om det er noe alvorlig galt med meg. Det ser ut som absolutt alle andre klarer dette, i større eller mindre grad. At det kommer naturlig til dem. Er jeg helt tilbakestående? For jeg savner virkelig å kunne være sosial med noen. Denne meldingen er egentlig det mest sosiale jeg har vært på en god stund, selv om det bare er anonyme bokstaver på et internettforum... Jeg vet ikke helt hva jeg ville oppnå med denne posten, men hvis noen har noen tips eller har erfaringer fra lignende situasjoner blir jeg veldig glad for å høre!

Anonym poster: 7188727135f9b1b54f5ada0f6b1fb13e

Jeg sliter selv med noe av det samme, men årsaken til at jeg ikke vet hva jeg skal si, er at jeg ikke interesserer meg for det folk snakker om. Kollegene mine snakker ofte om ting jeg bryr meg katta om. Jeg har ikke noe interessant å komme med om noen diskuterer om en kjendis f.eks, eller baksnakker en sjef eller noe annet overfladisk. Og skal jeg snakke om ting jeg bryr meg om, vet jeg at de ikke har peiling om temaet.

Anonym poster: 862ac153c0007d3498fc38c6b47ef239

[AnonymBruker]

Prating er da ingen prestasjon. Sånn blir det i et samfunn der man blir lært opp til at alt er prestasjon. Prating er bare fri flyt for min del. Som pusting. Snart blir vel pusting også en prestasjon og man melder seg på pustekurs. Og til slutt blir man helt forstokket, og vet ingenting selv lenger. Nei, slapp av folkens, dere er ikke gale, det er samfunnet som er galt, som ikke gir oss lov til å være frie. Blir helt deprimert av samfunnet jeg. Vær deg selv. Det er det beste du kan gjøre for andre. Da blir det lettere for de igjen å være seg selv og vi kan puste lettet ut.

Anonym poster: eceb95f9d019be1d9d84aa5d241c5182

Enig. Det er slitsomt å snakke bare for å snakke, ettersom det da blir pinlig stillhet. Å snakke om tøys og ingenting er da vel ikke en prestasjon.

Anonym poster: 862ac153c0007d3498fc38c6b47ef239

[SemperFi]

Hva tilbyr du på?

[Tibbie]

- Begynn å jobbe i en frivillig organisasjon. Der er som oftest alle kjempesnille, så du kan være trygg som sjenert.

Da blir du engasjert i noe, og får mer å snakke om

Du får også noe å snakke om sammen med de andre i organiasasjonen. Der er det jo ALLTID et viktig tema som må løses, og det krever snakking og kanskje noe diskutering

- Ellers er jo alkohol (til fest og selskap) en god ting! Det får deg til å slappe av og miste alle hemninger. Når du først får åpnet deg noen ganger med alko, vil det påvirke deg positivt edru. Du lærer av deg selv!

[Gjest Nenya82]

Glemte å svare skikkelig på innlegget.Ble bare litt fanget i mine egne tanker her :gjeiper:

Jeg har heller ingen venner,men det er det jo forskjellige grunner til i tillegg til at jeg er som jeg er.Har sosial angst i tillegg så i sosiale situasjoner er jeg veldig i min egen verden,og fokuserer veldig på meg selv og hvordan jeg tror andre oppfatter meg.

Så jeg sitter der helt stille som regel utenom når noen spør meg om noe.Klarer som regel ikke å slappe av,men noen ganger er det jo sånn at jeg ikke har noe å si til det andre snakker om for jeg er ikke interessert i det.

Sånn som når jeg har jobbet,og de andre babler om vask av hus,barn eller noe annet kjedelig,men sånn tørrprat kjeder meg litt.

Andre ganger er det gjerne sånn at jeg er redd for at det jeg sier vil bli oppfattet som teit eller at jeg kommer til å virke dum.Ja,jeg er altfor opptatt av hvordan jeg virker og hva andre tenker om meg.

Litt irriterende å ha det sånn,men jeg håper at jeg kan jobbe meg gjennom dette etterhvert.Etterhvert kanskje jeg får meg venner,men det har jeg ingen forhåpninger om akkurat nå..

Endret 16. juni 2012 av Nenya82

[Puse1974]

det er ikke noe galt med deg, tørrprat er ekstremt kjedelig) jeg er ganske god på det men prøver å unngå for mange slike settinger da jeg føler at det er meningsløst ä prate svada.

Jeg foretrekker å prate med venner eller bekjente jeg liker om viktige og interessante ting)

[Tibbie]

det er ikke noe galt med deg, tørrprat er ekstremt kjedelig) jeg er ganske god på det men prøver å unngå for mange slike settinger da jeg føler at det er meningsløst ä prate svada.

Jeg foretrekker å prate med venner eller bekjente jeg liker om viktige og interessante ting)

Enig! Ofte ofrer jeg tørrpraten for en pinlig stillhet

[AnonymBruker]

Einstøing på 20 år her. Jeg har ingen venner, og skyr alle sosiale situasjoner som pesten. Jeg omgås familie, og dem jeg må omgås med i skolesammenheng o.l., men ellers ingenting, av den ene grunn:

Jeg har aldri noe å snakke med andre mennesker om.

Når jeg "er" med andre som har en samtale, så har jeg aldri noe å bidra til samtalen med. Heller ikke når jeg er alene med en annen person har jeg noe å si. Om jeg sier noe, så er det som oftest bare en respons på det den andre har sagt. Jeg finner liksom aldri noe interessant å si. Og jeg vet at det jeg sier ikke trenger å være så veeeldig interessant, men det jeg sier bør i alle fall være relevant og bidra til samtalen på en eller annen måte... og det klarer jeg ikke. Jeg er ikke komplett idiot heller (eller?), jeg leser avisen og jeg leser bøker, så det er ikke sånn at jeg er helt adskilt fra verden.

Jeg begynner å lure på om det er noe alvorlig galt med meg. Det ser ut som absolutt alle andre klarer dette, i større eller mindre grad. At det kommer naturlig til dem. Er jeg helt tilbakestående? For jeg savner virkelig å kunne være sosial med noen. Denne meldingen er egentlig det mest sosiale jeg har vært på en god stund, selv om det bare er anonyme bokstaver på et internettforum... Jeg vet ikke helt hva jeg ville oppnå med denne posten, men hvis noen har noen tips eller har erfaringer fra lignende situasjoner blir jeg veldig glad for å høre!

Anonym poster: 7188727135f9b1b54f5ada0f6b1fb13e

Jeg har ikke noen råd, men jeg kan kjenne meg igjen. Ofte har jeg også problemer med smalltalk... jeg kan observere at de fleste prater om overfladiske ting, og da trekker jeg meg gjerne litt tilbake (interiør, husarbeid, mote, sminke...)

Men jeg blir ikke personlig opptatt av det, selv om jeg ser at jeg og de fleste venninnene mine bare prater om hverdagslige ting, det kan jeg bli trett av, og det melder jeg meg helt ut.

Men de kjenner jo meg, så jeg er ikke avhengig av å like sminke og shopping. Jeg er jo også glad i dem, og tilgir de for at de kan virke overfladiske. Ser jo at det er noe med meg, at jeg er litt annerledes.

Jeg har vel ikke noe råd å gi deg, men hvis du kan bli venn med deg selv og bare innse at vi alle er forskjellige tror jeg du får det bedre.

Anonym poster: ea352d19e885d942bd514d03e4d94538

[Gjest Gjest]

jeg prater for mye....det er også en ulempe.skulle faktisk ønske jeg klarte å klappe igjen

[Gjest Gjest]

Det beste er å ikke bry seg om det at du ikke har noe å si. For da glemmer du problemet. Og da kan det hende du plutselig kommer på noe å si!

Hjernen blir "bedøvet" på en måte når man er sjenert og redd for å si noe dumt, så man kommer rett og slett ikke på noe. Men hvis du ikke fokuserer på selve situasjonen, vil hjernen slappe av. Når man drikker alkohol får man det litt gratis, for alkoholen fører til at man gir mer blaffen og ikke ser kritisk på seg selv. Men løsningen er jo ikke å drikke, men å heller få hjernen til å slappe av også i hverdagen.